print logo

Norske Selskab var ikke norsk-nasjonalt

Da Norske Selskab ble offisielt etablert i 1774, uttalte et av medlemmene, Ole Gjerløw Meyer, at hovedmålet var "… ved bekjente venners hjelp forjage den fortredelige kjedsomhet". Lystighet og uhøytidelige vers preger vårt bilde av de myteomspunne dikter- og svirebrødrene som slo seg ned i København på slutten av 1700-tallet. Hvem de var og hva de skrev, er det likevel ikke mange som vet stort om i dag.

Liv Bliksrud i Norske Selskabs lokaler bak Stortinget. I bakgrunnen: Eilif Peterssen: En aften i Norske Selskab 1780 (1892). (Foto: Ståle Skogstad ©)

En av de få som har satt seg grundig inn i Norske Selskab, er professor i nordisk litteratur, Liv Bliksrud , som nylig har gitt ut boka Den smilende makten. Norske Selskab i København og Johan Herman Wessel . Bliksrud har i flere år utforsket og skrevet om Sigrid Undsets forfatterskap, men nå har hun vendt interessen mot 1700-tallets litteratur.

- 1700-tallslitteraturen har lenge fått liten oppmerksomhet, påpeker hun, den er nærmest fortrengt ut av pensumlistene i norskfaget, og få forskere har til nå fordypet seg i emnet. Men trenden er i ferd med å snu, og i dag er det en økende interesse for 1700-tallsstudier både her og utenlands. Når Bliksrud nå gir ut en bok om Norske Selskab, er det over 70 år siden sist noe tilsvarende kom ut. Den smilende makten er ønsket varmt velkommen i litteraturforskerkretser og er allerede utropt til å bli det nye standardverket om Norske Selskab. I denne boka settes selskapets litterære praksis for første gang inn i en større kulturhistorisk og mentalitetshistorisk sammenheng. Forfatterens intensjon har blant annet vært å få fram et mer nyansert bilde av Norske Selskab enn den tradisjonelle oppfatningen av dikterne som en samling kraftpatriotiske og hjemlengtende nordmenn som aldri fant seg helt til rette i storbyen København.

Norsk natur ga gevinst

- Hva slags forhold hadde medlemmene i Norske Selskab til det nasjonale?

- Et poeng for meg har vært å vise at de ikke først og fremst representerer den første nasjonale bølge. Sansen for nasjonalstaten og den folkelige kultur er noe som kommer senere, på 1800-tallet. En har lenge ment at medlemmene i Norske Selskab følte seg mindreverdige og var mistilpassede i København. Jeg tror denne oppfatningen beror på at man har villet se gruppen som hjemlengtende. Det er altså nasjonsbyggingsideologien som har preget resepsjonen, altså mottakelsen i befolkningen, av Norske Selskab. I den grad Norske Selskabs diktere er opptatt av det norske, er de det i landskapsdiktningen. Landskapstemaer ble høyeste mote på denne tiden. Her hadde nordmennene den fordelen framfor danskene at de allerede i barndommen hadde opplevd det såkalt sublime landskap på nært hold. Dette ga dem et rikt tilfang å dikte ut fra. Det at de skrev om barndommens og hjemlandets natur, uttrykte likevel ikke noe ønske om politisk skilsmisse fra Danmark, det dreier seg snarere om en personlig idealisering av barndomsminner.

Ikke pietister

Bliksrud understreker den sterke internasjonale orienteringen som eksisterte blant 1700-tallets diktere. - Norske Selskabs diktere var i utpreget grad orientert mot fransk litteratur. De gikk sterkt imot den nye tyske retningen som opptok samtidens litterater, blant annet den danske dikteren Johannes Ewald (1743-81). Denne retningen var preget av en begeistring for nasjonale motiver og hadde en pietistisk undertone som Norske Selskab tok avstand fra. Deres tydelig negative beskrivelse av det tyske preget også deres oppfatning av Ewald.

"Aldrig skal vor Forfængelighed saa vidt forstige sig, at vi skulle falde paa at opklække i vort Skiød Seraphiske Digtere." Johs. Ewald

Vi finner flere eksempler på at selskapet ironiserte over hans mer følelsesladede og inderlige stil. De norske dikterne var prester, men ikke pietister. De tilhørte snarere den rasjonalistiske retningen og representerer en videreføring av Holbergs fransk-klassisistiske smak. Medlemmene i Norske Selskab diktet med utgangspunkt i greske og latinske forbilder og distanserte seg fra den høystemte og romantiske diktningen i tiden. Med sin litterære smak var de på sett og vis hundre år for sent ute.

- Likevel mener du at Norske Selskabs diktere tok sin egen tid på pulsen?

- Kunst og historie fra denne epoken kaster gjensidig lys over hverandre, og kan leses som én "tekst" uten at det er noen direkte årsaks- og virkningsforbindelse. Her har jeg vært inspirert av den franske forskeren Jean Starobinski, som ser 1700-tallets revolusjonstendenser og rokokkokunst som to sider av samme sak. Rokokkoen er kjennetegnet ved at den er sirlig og elegant, den dyrker en kokett, dekorativ overflate og er ikke dypsindig. På mange måter er dette en barokk i miniatyr, men uten noe religiøst perspektiv. Slutten av 1700-tallet kan oppfattes som en litt tom tid, hvor trusselen om samfunnsomveltning ligger på lur. Rokokkokulturen med sin dekorerte, polerte og seremonielle overflate dekker imidlertid over ganske primitive følelser og en kynisk moral. Dette er krefter som bryter fram med revolusjonen. Disse tendensene ser en i Norske Selskabs diktning og særlig i Johan Herman Wessels forfatterskap. I tragedieparodien Kierlighet uden Strømper (1772) avslører han hvor meningsløse de sosiale omgangsformene kunne være; han demonterer kodene og blottstiller tomheten i tiden. Han skriver om grådighet, brutalitet og primitive, kroppslige behov, men hele tiden i et elegant og rokokkopreget språk.

Tomhetens diktning

Fordi han egentlig ikke har noe annet å skrive om enn tomheten, er det denne han på et vis dekonstruerer, men med mye humor og talent, slik at det aldri blir alvorlig. Latteren i Wessels tekster er en latter som kommer fram når det ikke er mer å tape; det pekes nese av alle. Det ligger altså en slags makt i avmakten. Wessel er kanskje den eneste av Norske Selskabs diktere som fremdeles er kjent og leses, men selskapet hadde mer enn 250 medlemmer. Bliksrud framhever noen få som mer interessante enn andre, ikke minst Johan Nordahl Brun, P.H. Frimann og Claus Fasting. Sammen la dikterne i Norske Selskab fram et stort og ambisiøst litterært program, men Bliksrud beskriver selskapet lakonisk som "fjellet som fødte mange små mus". - Norske Selskabs diktere skrev mye, men en kan ikke akkurat si at alle svingte seg til de store poetiske høyder. Når de skrev, var det utfra en annen intensjon enn å uttrykke sitt eget sjeleliv. De ville blant annet vise at det dansk-norske morsmålet var et fullverdig dikterspråk, på samme måte som Holberg noen tiår tidligere hadde villet vise at dansk både var et fullverdig vitenskapsspråk og et litterært språk. Selskapets prosjekt gikk derfor ut på å la alle slags litterære sjangre bli representert på dansk. Skrivingen var altså ledd i et dannelsesprosjekt; en ville tilby de danske leserne eksempler på god litteratur skrevet på morsmålet. Dette er før 1800-tallets geniestetikk med synet på dikteren som en original skaper av originale verk. Diktningen var snarere etterlikninger basert på blant annet franske forbilder. Norske Selskabs tekster er ikke alltid kvalitativt på høyden, men åpner for muligheter til å gå ut og se på forbilder, og det i seg selv er interessant. Fordi denne diktningen har så mange referanser til annen litteratur, kan en si at den eksisterer i et såkalt intertekstuelt rom.

Festdiktning som karrierevei

"Saa vær dog for Bekymring frie; Thi Skiebnen kan dig aldrig nægte Et lidet Sorenskriverie." Johan Vibe

Bliksrud poengterer at "alle" skrev på 1700-tallet. Et diktverk kunne bidra til yrkesmessig forfremmelse og framtidig karriere i embetsverket. Det meste av diktningen var leilighetsdiktning som skulle framføres ved selskapelige anledninger, det var i utpreget grad en underholdningskunst. Mange av tekstene var skrevet for makthaverne og dermed preget av den offisielle enevoldsmaktens presentasjonsformer.

Slik ble makt og underholdning to sider av samme sak - makten "smilte". Bliksrud understreker imidlertid at lystigheten dekker over en makt på vei mot undergangen. Samtidig som karnevalsstemningen rådet, slo eneveldet sprekker overalt i Europa, og en nærmet seg det store sammenbruddet, representert ved revolusjonen.

- Er fin de siècle-stemningen du skisserer felles for det sene 1700-tallet og vår egen tid?

- Det er kanskje denne parallellen som gjør studiet av 1700-tallet spesielt interessant. Fenomener som kjedsomhet, mangel på framtidsvisjoner og klare etiske holdninger er absolutt trekk vi finner igjen i vår egen tid. Det samme gjelder trangen til lek og livsnytelse. 1700-tallskunsten blander dessuten stilelementer på en nærmest postmodernistisk måte gjennom intertekstualiteten, leken med forbilder, illusjonismen og det performative aspektet der ulike kunstformer veves inn i hverandre.

Et annet fellestrekk er vegringen mot å ta opp de store spørsmål - vi er fjernt fra romantikkens kunstner som dyrker fram sterke følelser i ensomhet. Livsalvoret er mindre, vi finner mer ironisk distanse til verden. 1700-tallet er før-moderne, men spennende også fordi det på sitt vis er nesten etter-moderne.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Nyere tids historie (før 1800), Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Solveig Øye
Publisert 1. jan. 2000 00:00