Prosjektarbeidet: Bygg et “Norge”

En tid var det på moten å påstå at nasjoner som “Norge” var rene oppfinnelser. Ved Universitetet i Oslo har til sammen mer enn et halvt hundre forskere og hovedfagsstudenter bidratt til å nyansere dette bildet gjennom omfattende granskning av norsk, nasjonal identitet, særlig på 1800-tallet. I dag er det blitt vanlig å se på dannelsen av nasjoner som en aktiv byggeprosess, hvor det altså er noen byggmestre og noen bygningsarbeidere. Hvis noen likevel hevder at nasjonen Norge ble til av seg selv, gjennom en slags felles, nasjonal ånd som blåste mellom fjell og fjord etter at Harald Hårfagre hadde klippet skjegget: Hvordan vil Øystein Sørensen svare dem?

– De som mener slikt noe, svarer Øystein Sørensen, har en tendens til å lese historien bakover. – Det de ser da, er den brede vei som liksom med nødvendighet førte fram til dagens Norge. Det de ikke ser, er de mange små og store sideveier som kunne ført i helt andre retninger. Det er slett ikke gitt at Norge anno 800 eller 1000 skulle bli en nasjonalstat slik den er i dag eller med det innholdet den har fått.

Folkelig forankring

– Hvem var byggmester i den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, eliten eller folket?

- Begge. Men det er klart at det hovedsakelig var eliten som hadde systematiske forestillinger om hva som skulle være innholdet i et norsk nasjonalt fellesskap. Men eliten kunne ikke konstruere nasjonen på den måten at den tok fram hva som helst og opphøyde dette til nasjonalt symbol. Det som skulle binde nasjonen sammen, måtte ha en folkelig forankring.

– Men du snakker altså om den norske nasjonsbyggingen som konstruksjon.

- Ja, og her er jo byggmesterbildet ditt ganske godt: Byggmesteren må ha et materiale å konstruere bygningen av, og dette materialet kunne ikke tas ut av løse lufta. De norske nasjonale symbolene hadde et ganske sterkt feste i sosiale og kulturelle realiteter. Særlig den norske odelsbonden var et slikt symbol? I den norske patriotismen før 1814, som vi forbinder med navn som Gerhard Schøning, Nordahl Brun og Jacob Aall, fantes en ulmende forestilling om hva det ville si å være norsk. Denne forestillingen var nært knyttet til den norske bonden, og dette var en fri, uavhengig og rasjonell bonde. Men dette er slett ikke bare en mytisk skikkelse. Da man kalte sammen riksforsamlingen på Eidsvoll, var bøndene rikt representert. Og gjennom Grunnloven fikk norske bønder mer makt enn bønder i noe annet land på denne tiden.

Bondsk opplysningstanke

Ut av den europeiske ”opplysningen” på 1700-tallet vokste ulike tradisjoner. Sørensen har kalt den norske opplysningstradisjonen bondsk . Selv om mye av tenkningen på Eidsvoll var preget av både den franske og den amerikanske revolusjon, ble ikke de norske “opplysningen” revolusjonær, den ble mer pragmatisk, mer bondsk.

Avstanden mellom elite og bondebefolkning ikke var særlig stor i Norge, vel å merke i forhold til andre land på samme tid. Sammenlikner vi med forholdene i dag, er selvsagt forskjellene store. Sørensen peker også på noe annet som er viktig å huske på når vi snakker om elite og folk i Norge: Eliten var liten. Den bestod for det meste av embetsmenn, og på begynnelsen av 1800-tallet var det kun 1700 av dem i et Norge med 800 000–900 000 innbyggere. Det blir altså rundt 2 promille. Og av disse 1700 var det igjen mange prester som til daglig oppholdt seg i bondesamfunnet.

– Men befolkningen bestod da ikke bare av bønder i tillegg til promille-eliten?

- Nei, det er helt klart at mange mulige byggesteiner ble valgt bort i nasjonsbyggingen: Den norske fiskeren var svært viktig for nasjonaløkonomien, men han og hun ble aldri noe nasjonalsymbol. Det samme kan sies om arbeidsfolk og husmenn. Men vi skal likevel vokte oss vel for å framstille bondedyrkingen som ren ideologi: Den inngikk i et kombinert demokratisk og nasjonalt prosjekt som var reelt nok.

Men også den lille eliten må nyanseres. - Utover 1800-tallet gir det dårlig mening å snakke om én elite. Vi husker slagsmålene mellom Wergelands og Welhavens folk – mellom patiotene og den såkalte ’intelligensen’. Disse to retningene representerer to ulike deler av den norske eliten. Det stod i det hele tatt sterk strid innen eliten om hva som skulle være innholdet i det norske.

14 nasjonsbyggingsforsøk

En artikkel av Øystein Sørensen har undertittelen “Elitenes nasjonsbyggingsprosjekter 1770-1945”. Her opererer med i alt 14 ulike “prosjekter”, fra “Det patriotiske prosjektet før 1814” via “1814-prosjektet”, “Intelligensens moderniseringsprosjekt” til “Nasjonal Samling”. Hvilke er de viktigste?

– “1814-prosjektet” er det viktigste, med sin forening av etnisk pregede forestillinger om nasjonen og sansen for moderne, politiske institusjoner. Prosjektet er samtidig det mest seierrike. Våre studier tyder på at alle som senere ville utvikle nasjonal kultur måtte knytte seg til 1814 , til og med det tapende prosjektet Nasjonal Samling : Noe av det første Regjeringen Quisling gjorde, var å gjeninnføre jødeparagrafen i Grunnloven, altså den hvor det stod “Jøder have ei adgang til Riget(1)“.*Unni, kan du sjekke sitatet* En slik gjeninnføring markerer jo også en tilknytning til 1814.

Quisling i rødt, hvitt og blått

Mange tror visst at Quislings folk unnlot å bruke det norske flagget , med sin trikolor – klart inspirert av den franske revolusjon. Man tror at Quisling bare brukte de gamle, norske kongefargene rødt og gult. Det er feil. De norske nasjonalsosialistene heiste det røde, hvite og blå flagget ved høytidelige anledninger, selv om dette også var motstandsbevegelsens fremste symbol.

– 1814-prosjektet var vel mer enn bondedyrking og moderne forfatningstanker?

– Ja, et svært viktig element har vi ennå ikke nevnt: Det såkalte “Gamle Norge”, altså Norge før unionen med Danmark, den såkalte 400-årsnatten. Men det er vel å merke ikke de mest aggressive vikingkongene Eidsvollsmennene trakk fram i sin fortidsdyrking. Hør bare på hva Georg Sverdrup, presidenten i forsamling, sa i sin tale etter kongevalget 17. mai. Han slo fast at “Norges gamle Kongestol” var gjenreist, en kongestol som “Adelstener og Sverrer beklædte, og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle Norge”. “Adelstener” viser til Håkon den Gode Adalsteinsfostre. Valget av Sverre og Håkon den Gode

knytter blant annet an til de frie norske odelsbøndene. Etter sagaen ga Håkon bøndene i Norge odelen tilbake.

To nasjoner i Norge?

Et annet viktig prosjekt er i følge Sørensen “Venstre-prosjektet”. Dette er en videreføring av 1814, men en demokratisk videreutvikling, både politisk og kulturelt. Prosjektet gikk ut på å skape et bredere, nasjonalt fellesskap ved å demokratisere systemet. Ikke minst var det viktig å få til en allmenndannelse som utviklet kritiske og aktive samfunnsborgere. – Det jeg har kalt “Norskdomsrørslas radikaliserte kulturnasjonalisme”, forteller Sørensen, er delvis en del av Venstre , men har så mange særtrekk at det må kalles et eget prosjekt. – Ideen gikk ut på å erstatte det danske med et norsk skriftspråk. Det er i utgangspunktet en typisk nasjonalromantisk idé. Hos Johann Gottfried von Herder (17*-1803) er det en grunnleggende tanke at et nasjons ånd hviler i dens språk. Og hvis det er slik, må enhver åndfull nasjon ha sitt eget språk. Her har Norge hatt et enormt problem i sin nasjonsbygging fra starten av, og det er ennå ikke løst: Vi har to norske skriftspråk. Dermed er vi ikke noen nasjon i herdersk forstand.

– Målrørsla er fremdeles levende, og “tokulturteorien” – at det er et klart skille mellom en dansk-norsk og en norsk-norsk kultur i Norge - lever i beste velgående i deler av rørsla. Mener du at teorien er avkreftet?

– Jeg synes i alle fall at en slik forestilling om den norske nasjonen er sterkt dogmatisk. Jeg har mer sans for et mer pragmatisk preget nasjonsbegrep slik det ble formulert av Bjørnson i et foredrag i 1899. Først spurte han retorisk: “Hvad er norsk?” og svarte: “Ja, det er, hvad som passer os, det være fra Frankrige eller fra Hardanger.”

Historikere diktet myter

Sørensen kan fortelle at hans toneangivende kolleger i forrige århundre var ivrige nasjonsbyggere:

– Den første generasjonen av norske historikere brukte all sin tid på å arbeide med det “gamle Norge”. Henrik Wergeland hadde i 1834 slynget ut den sterke og fengende metaforen om de to halvringer i Norges historie: Det gamle Norge i vikingtid og middelalder og det nye Norge passet sammen som “to afbrudte Halvringe.” Unionen med Danmark var en “uægte Lodning”, og nå måtte historikerne hjelpe til med å smelte de ekte delene sammen igjen.

Professor P. A. Munch (1810-63), som jo har fått en av bygningene her på Blindern oppkalt etter seg, ville gjøre historien til det sentrale i skillet mellom nordmenn og ikke-nordmenn. Hans særlige innsats lå i å bygge ned forestillingen om Norden og i stedet få fram det særnorske. Han utformet sammen med Rudolf Keyser (1803-1864) en egen teori, den såkalte “innvandringsteorien”, som Sørensen mener vi i dag må kalle mytisk: Den gikk ut på at de første nordmennene hadde innvandret til et folketomt område nord og østfra. Germanske stammer var splittet, og den nordligste kom til Norge over Bottenviken. Dansker og sørsvensker var innvandret sørfra. Dermed ble nordmenn noe for seg selv.

– Denne teorien tror vel ingen på lenger. Når ble den nedkjempet?

– Den ble egentlig ikke nedkjempet, den døde heller ut. Men Munch hadde gjennom sin virksomhet beredt grunnen for at de neste generasjoners historikere i hovedsak kunne beskjeftige seg med norsk historie. Dette er for øvrig en tendens som har holdt seg fram til i dag, ja, mange vil hevde at den lever i beste velgående.

Historikerne må forklare

Sørensen peker på at historikerne Munch og Keyser var svært innflytelsesrike og at de lyktes godt i å gi nordmennene et slags monopol på både vikingtid og eddadiktning – ja til og med på islendingen Snorre Sturlasson, som fremdeles ofte omtales som nordmenn. Men Munch og Keyser hadde et problem: De hoppet over dansketiden i sine framstillinger. Dette ble rettet på av den store Venstrehistorikeren Ernst Sars (1835-1917) som skrev også denne perioden inn i sin sammenhengende fortelling under tittelen “Udsigt over den norske historie”. Denne utsikten er sterkt teleologisk preget, det vil si at historien framstilles slik at den nærmest på forhånd var bestemt til å skulle munne ut i et bestemt mål, som selvsagt er Sars eget: Det frie, moderne Norge.

– Men historien må da fortelles?

– Gjerne det, men det må også drøftes kritisk underveis. Jeg synes historikeren bør spørre hvorfor noe er skjedd, i stedet for å nøye seg med å si at det gikk slik det måtte gå. Hvis vi går bakover i historien, er det mange steder hvor det kunne gått helt annerledes. Hva hvis Norden hadde fått en felles konge midt på 1600-tallet? Eller tenk på årene 1808-09: Da kunne den dansk-norske kong Frederik VI blitt tronfølger i Sverige. Mange advarer mot å beskjeftige seg med slike såkalt “kontrafaktiske” spekulasjoner. Men jeg mener det må inngå i en historisk forklaring å forsøke å svare på hvorfor noe ikke ble slik eller slik. For å forklare hvorfor Norge fikk beholde sin grunnlov høsten 1814, må vi forklare hvorfor Sverige valgte ikke å feie Stortinget til side.