Klasserommet består?

- En stor del av kritikken mot skolen er lite nyansert, teoretisk fordomsfull og svakt empirisk fundert. Ikke minst mitt eget forskningsfelt – pedagogikk – har vært for lite empirisk nysgjerrig, åpent og sensitivt overfor de endringene som har foregått i skolen.

Kanskje det er viktig å ta vare på klassen som fellesskap. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Reformer kommer og går

- Vi mangler kunnskap som kan belyse skolefaglige spørsmål, sier førsteamanuensis Kirsti Klette ved Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI). – Fra historiske studier vet vi at visse felles, formelle trekk har preget skolens virksomhet. Klasseundervisning, skoledagens oppdeling i 45 minutters enheter og inndeling i skolefag er eksempler på slike praksisformer som gjør skolen tradisjonsbundet og relativt motstandsdyktig mot forandringer. Men selv om skolens organisering og struktur er konservativ, vil enhver som stikker hodet sitt inn i et klasserom i dagens skole, se at en rekke forhold har endret seg. Jeg tenker da både på arbeidsformer og på forholdet mellom elever og mellom lærere og elever, sier Klette.

Mye er allerede forandret

– Disse endringene som har foregått på klasseromsnivå – det du kan beskrive som skolens indre virksomhet – har i liten grad vært i de pedagogiske forskernes fokus. Jeg ser det derfor som en stor forskningsmessig oppgave å gå inn og kartlegge virksomheten i klasserommet, og på den måten få en mer nyansert forståelse av forandring og stabilitet i den skolefaglige forskningen. Ta for eksempel leseopplæringen i de første skoleårene: Her har vi sett en ’stille revolusjon’ i norske klasserom. En prosessorientert tilnærming til lese– og skriveopplæring er i dag den dominerende opplæringsform. Det samme gjelder lærersamarbeid og to-lærersystem. Tida med læreren som ensom svale i klasserommet, blir kraftig utfordret i mange av dagens norske klasserom. De fleste av disse omskiftningene har riktig nok skjedd på barnetrinnet, mens både ungdomstrinn og videregående nivå ligger etter. Poenget mitt er at det er viktig å få et mer nyansert og sensitivt forskningsblikk på disse temaene, og være åpen for trekk som bidrar både til stabilitet og forandring av skolen.

– Hvorfor er barns lærelyst og eget engasjement i så liten grad utgangspunkt for skolens undervisning i motsetning til for eksempel barnehagen, der barna lærer av lyst og glede?

– Dette er en vanskelig problemstilling. Vi har en rekke både teoretiske og mer empiriske studier som viser barns naturlige nysgjerrighet, kunnskapstørst og lærelyst. Jeg tenker på arbeider av blant andre Ellen Key, John Dewey, Anna Sethne, Jean Piaget og Jerome Bruner. Mange av disse studiene er imidlertid knyttet til observasjoner av barns lek og læring i ikke-formaliserte, naturlige situasjoner som lek og læring med jevnaldrende, i søskenflokken og familien. Resultatene lar seg ikke automatisk overføre til de organisatoriske og strukturelle rammebetingelser som skolen historisk sett har hatt og fortsatt har, blant annet gjennom klasse- og aldersinndelingen.

Klasser bra likevel?

– Kanskje vil det i stedet være mer fruktbart å diskutere hva slags læringssituasjoner skolens praksisformer gir og hvordan disse kan utvikles. Hvilke kvalitetstrekk ligger i læring med jevnaldrende? Hva kjennetegner skolen og klassen som sosiale fellesskap, og hva slags funksjon har de i et høymoderne samfunn? Den offentlige skolen er i dag en av de få relativt stabile og kollektive arenaer som er igjen i en verden preget av fragmentering, individualisme og raske omskiftninger. Kanskje klasse- og skolefellesskapet, som sosiale fellesskap, får en annen og langt viktigere rolle i dagens samfunn enn tidligere. Hvilken betydning har spiller skoleklassen i forhold til sosial identitet og tilhørighet? Klassefellesskapet gir barn og unge mulighet til å pendle mellom posisjoner, tilskuer så vel som deltaker. Hvilken læring ligger det i skolen og klasseværelset som sosialt og offentlig rom?

Klette understreker at dette er spørsmål forskere innenfor pedagogikk vet for lite om. De bør være lydhøre for det hun beskriver som hybridformene – det tradisjonsbundne og stabile så vel som det nye og endrede. For det er der begge deler, hevder Klette, som for øvrig er i ferd med å starte arbeidet med å evaluere hvilke endringer vi kan se på klasseromsnivå etter innføringen av Reform 97.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag Av Unn Christensen
Publisert 1. feb. 2012 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere