Feil folk skammer seg

Mange skammer seg altfor mye og lider sterkt under dette. Andre skammer seg for lite, men soler seg i skamløs ære på de skamfulles bekostning. Det er egentlig en stor skam.

Teolog Trygve Wyller og psykiater, filmanmelder og suksessforfatter Finn Skårderud lokket hundrevis av skolelærere til to timers seminar på et arrangement tidlig i vårsemesteret årets Faglig-pedagogiske dag i januar. Dette foregikk ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, med den sexy tittelen: “Er det umoderne å skamme seg? En samtale om skam fra anoreksi til Løgstrup.”

Kanskje ordet sexy er for svakt om tittelen, i en tid hvor sex – ifølge innlederne - er sterkt trivialisert. Seminartittelen kunne mer passende kalles kaloririk , for i dag er skam først og fremst knyttet til kropp og fett, den har “flyttet seg fra den ene kroppsåpning til den andre”, for å bruke et av Skårderuds mindre delikate uttrykk.

Det teologiske fakultet hadde valgt årets møte med lektorene til å presentere spennende sider av et forskningsprosjekt under programmet “Barn, ungdom, familie” (finansiert av Norges forskningsråd). Samarbeidet mellom teologen Wyller og psykiateren Skårderud var et resultat av dette prosjektet.

Skårderud tok utgangspunkt i spiseforstyrrede pasienter og illustrerte hvordan den dype skammen kan ytre seg. Spiseforstyrrelsen har mange uttrykk. Én kan være den store skamfølelsen. Pasienten kjenner seg ikke verdig. Skammen er knyttet til frykten for andres blikk, for avsløringen. Et karakteristisk trekk ved den spiseforstyrrede kan være selvforminskingen, bokstavelig talt å redusere seg selv og gradvis forsvinne.

Det var anoreksien, men hva med Løgstrup? Den danske teologen og etikeren har diktet et vakkert og viktig begrep: urørlighetssonen. Det er den sonen vi ikke bør invadere hos andre. Den “inste grind” kalles sonens grense i et velkjent dikt. Åpner vi den, blir den andre med urette skamfull. Og det er dette som ofte skjer: Den skamløse invaderer den skamfulle og gjør vondt verre.

Skammens moderne masker

De to på scenen hadde en felles fiende i den amerikanske samfunnskritikeren Christopher Lasch . I en av sine siste bøker hevder han at skammen er utryddet i det moderne samfunn, og at dette er beklagelig. Wyller og Skårderud mente Lasch tok feil. Skammen var ikke blitt borte, den fantes bare på nye og ukjente måter som det var viktig å lokalisere og analysere. Innsyn i denne skammen finnes i mange deler av kulturen, ikke minst i litteraturen og i klinikken.

Den nye skammen er en individuell skam, som skjuler seg bak mange masker. De fire vanligste maskene er, ifølge psykiateren:

Grandiositeteten : “Jeg er den største i verden.” Et litterært eksempel er Agnar Mykle, som mente han fortjente to nobelpriser. Til grandiositeten hører ofte forakten. Forakten for andre er ofte projisering av egen skam.

Den skamløse atferd : “Se, jeg ruser meg. Se, jeg slår.” Denne masken får det ytre til å stemme med det indre, det hele blir fullt av skam.

Handlingslammelsen : “Jeg orker det simpelthen ikke.” Litterært kroneksempel: Dag Solstads tekster generelt, og spesielt hans roman T. Singer fra sist høst.

Flinkheten : “Jeg vil sette alt inn på å være flink og grei og hensynsfull.” Bak denne masken finner Skårderud ofte en fortvilt skam over seg selv som det må kompenseres for kontinuerlig.

Typisk urent å være hjemløs

Det er befriende at den gamle skammen er forsvunnet, fordi den – ifølge Wyller – ofte rammet feil folk: Det var ofte slik at de mest skamløse burde ha skammet seg, mens de som skammet seg, burde fått oppreising.

Trygve Wyller har forsket i skam i flere år og har blant annet blitt sterkt inspirert av antropologen Jorunn Solheim , som mener skam først og fremst har med rent/urent å gjøre: Viktig i mellom- og etterkrigstidens moderne opplysningsprosjekt var nettopp dyrkingen av det rene hjemmet . Skammen var på denne tiden særlig lokalisert til hjemmet, slik den i dag bor i kroppen. Det mest skamfulle den gangen var dermed ikke å ha noe hjem. Wyller har nærlest en rekke tekster fra Norsk Misjon blant hjemløse, en organisasjon som inntil nylig drev et utrettelig arbeid for å forbedre, eller kanskje heller utrydde, de hjemløse (taterne). Deres hjemløse livsførsel hadde ødelagt dem biologisk, antok Norsk misjon blant hjemløse. Generalsekretæren kunne på 20-tallet dermed skrive: “ Fra et kristent livssyn vil det stille seg som en barmhjertig nødvendighet å hindre de ulykkelige barn å bli født .” Dette var ikke noe kirkelig argument for abort, men for sterilisering. Wyller mener slike tatermisjonstekster først og fremst handler om ære : Misjonæren satset på en renhet i en slik grad at det ble barmhjertig å utrydde det urene. Ved slik handling bekrefter og vedlikeholder han sin ære på en måte som i dag framstår som helt skamløs. De som skulle skamme seg, påfører isteden andre folk skamfølelse. Feil folk skammer seg, som nevnt. Dette er viktige observasjoner når etikk skal utvikles. Etikken må vokse fram av konkrete situasjoner og livserfaringer. Men skamerfaringene og den skamløse æren er slike viktige erfaringer. Analysene av skam er av stor betydning når det etisk gode og det etisk riktige skal bygges videre. Man kan ikke lage en etikk der feil folk fortsatt skammer seg, og feil folk fortsatt ikke skammer seg i det hele tatt.

Bedre før?

Dermed mente både Skårderud og Wyller det var viktig å korrigere Christopher Lasch. Det fins faktisk en dyp skam i det moderne. På den annen side ga begge Lasch et viktig poeng. Det ser ut til at den holdningen som kom til uttrykk i materialet fra Norsk Misjon blant hjemløse , ikke ble bremset opp av noen form for skam hos dem som utøvde virksomheten. Det finnes utvilsomt en moderne skam i grandiositet og tafatthet hos mange mennesker. Men den “gamle” skammen som bremset og hindret urimelig atferd, ser ikke ut til å eksistere på samme måte som før. Holdningen til tatere ga tvert imot aktørene ære uten skam. Dermed fikk Lasch et poeng: Den gamle skammen, som gjorde at vi oppførte oss som folk, er stort sett borte. Dette var en kollektiv skam, som stod i nær forbindelse med klare, felles normer.

Både Skårderud og Wyller prøver å overbevise oss om at de slett ikke mener at det var bedre før, men her lykkes de – med skam å melde – ikke helt. For når Skårderud sier “Bestemor ville aldri kunne sette navn på sine følelser, slik vi i dag kretser om våre egne opplevelser,” sies det med en kjærlighet til bestemor som røper en lengsel bort fra hans eget livsprosjekt: Å få menneskeheten til å navngi følelser. Og jeg føler mer enn et pust av nostalgi hos Wyller når han snakker om tiden før den outrerte individualismen. Han mener helt åpenbart at selvrealiseringen er i ferd med å gå over stokk og stein hos mange, men han lovpriser friheten.

Et slikt tvisyn deler de med mange: Vi synes det var bedre før, og at det var verre. Seksualiteten er blitt friere – og ofte mer triviell. Gud er blitt mindre gammeltestamentlig – og tannløs. Forventningene til kjærlighet i familien er heldigvis økt, og de er helt utmattende. Vi savner god, gammeldags skamfølelse, men priser oss lykkelige over at den er borte. Men den nye skammen er foreløpig bare plagsom.

Skammen beskytter

I sin artikkel om Skammen (Apollon 4/98) skriver filosofen Knut Inge Riksen, selve “skammens apostel”, med avhandlingen I begynnelsen var skammen på samvittigheten: “Fordi skammen lar oss erkjenne at vi ikke er fullkomne i oss selv, men at vi til enhver tid er knyttet til medmennesker, har skamfølelsen dypest sett en beskyttelsesfunksjon: Den bidrar til å avskjerme og skjule forskjellige defekter eller mangler ved oss selv.” Riksen framstiller skammen som en sivilisatorisk nødvendighet og vil la folk beholde den. Mens Skårderud snakker om masker som symptomer på skam, skriver Riksen om skammen som maske. Og mens Wyller skiller mellom den gamle, kollektive, og den nye, individuelle skammen, etterlyser Riksen en personlig skam preget av ærefrykt, som han mener er dypt menneskelig. Vi sender spørsmålet direkte til de to på scenen: Hvor uenige er dere med Riksen?

Wyller: Skam er et altfor komplisert tema til å kunne reduseres til et slags moralsk krav. Det er lett å være enig med Riksen (og med brede strømninger i teologiske og filosofiske tradisjoner fra mange århundre tilbake) om skammens grensesettende og humaniserende rolle. Men jeg tror det er svært viktig å modifisere dette på to måter: For det første ved for eksempel å utnytte Løgstrups uttrykk urørlighetssonen . Kravet om å være skamfull må respektere den sonen der ikke noe menneske har krav på mine motiver. Den humaniserende skammen må kanskje være taus og anonym for alle andre enn en selv? Ellers blir den moralistiske invasjon en annen måte å skaffe seg selv ære på.

For det andre må man skille denne formen for sivilisatorisk skam fra den skam som det moderne prosjektet med rette var ment å frigjøre fra. Skammen for å bli “naken” og forsvarsløs overfor dem som levde “bedre” og “riktigere”. Den helt moderne skammen for ikke å være god nok til å være moderne, er det ingen grunn til å dyrke. I stedet for å være uenig med Riksen, vil jeg heller si at hans analyse minst må kompletteres med disse to synspunktene.

Fra skam til sorg

Skårderud: Det er ikke én skam. Vi kan ikke snakke om skammen som sådan. Det er behov for distinksjoner. Det finnes god og dårlig skam. Skam som en grunnleggende affekt kan være et bindemiddel så vel i den individuelle psyken som i kulturen. Hos den enkelte kan skamfølelsen være dempende, slik at vi ikke tar helt av i våre storhetsfantasier. I kulturen kan den gi alvorlige beskjeder om hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt blant mennesker. Skam markerer grenser. Den er blitt kalt vår eneste medfødte moralske følelse.

Mitt ærend som behandler er den overveldende og overdrevne skamfølelsen, og særlig hva som kan kalles tidlig skam. Det er den ødeleggende følelsen av ikke å kjenne seg verdt å bli elsket. En moden skam kan vi være i dialog om og med. Den tidlige skammen er den som styrer uten at det er en evne til refleksjon om den. Denne skammen er ond fordi den er gjort taus. Den har ikke noe språk. Målet er å få språket i gang. En vellykket behandling av en slik skam, kan være at den gjennom et språk, som skapes i dialog, blir til sorg.

Emneord: Medisinske fag, Klinisk medisinske fag, Psykiatri, barnepsykiatri, Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi, Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi, Teologi og religionsvitenskap, Teologi Av Johan Tønnesson
Publisert 1. feb. 2012 12:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere