Hvorfor er sosiologiske teoretikere så uenige?

De fleste vitenskaper har grunnlagsteoretiske kontroverser. Men sosiologien er ekstrem: Dagens ledende sosiologiske teoretikere står enten i hissig debatt med hverandre eller de refererer ikke til hverandre i det hele tatt. Hvorfor er de så uenige?

Jürgen Habermas

Vi skal i tre trinn kartlegge hva som skiller dem. De går nedover, fra det prinsipielt filosofiske via forskjellige teorioppfatninger i samfunnsvitenskapen, til de analogier, altså de “bildene” eller “modellforbildene”, som preger teoridannelsen innen sosiologien.

Første trinn: På hvert sitt filosofiske grunnlag

Filosofien reiser de mest grunnleggende spørsmål om kunnskap og sannhet, og mer spesielt om hva som særpreger vitenskapelig kunnskap.

Et bestemt ideal – det deduktivt-nomologiske – har dominert i etterkrigstiden. Forbildet er den eksperimentelle naturvitenskapen. Fra hypoteser om lovmessige (nomologiske) sammenhenger avledes (deduseres) forutsigelser som skal gjelde under bestemte betingelser. Dersom disse forutsigelsene kan realiseres eksperimentelt, har vi styrket lovene. Dette kriteriet avgrenser vitenskapen skarpt fra hverdagskunnskap. Vitenskapen gir kompakt og sann kunnskap om de lover som styrer en objektiv verden. Dette filosofiske grunnlaget kan kalles filosofisk realisme.

Motsatsen til dette er filosofisk konstruktivisme. Mange kaller det også skeptisisme eller pragmatisme . Her problematiseres såkalte ontologiske utsagn, altså utsagn om hvordan verden egentlig er. Inntrykk skapes i vårt sanseapparat, derfor interesserer man seg for hvordan virkelighetsoppfatninger “konstrueres” i vår erkjennelsesprosess. Kunnskap dannes ikke ved at vi leter etter lover, men ved at våre erfaringer overføres som analogier til nye områder: Det vi vet om ett felt, overfører vi til et annet, som da Darwin utviklet teorien om det naturlige utvalg etter å ha lest økonomen Malthus’ drøfting av hvordan hungersnød tvinger mennesker ut i nådeløs kamp om føden. For konstruktivister er det en gradsforskjell, men ingen absolutt avgrensning mellom hverdagskunnskap og vitenskapelig kunnskap. Det mest kontroversielle ved dette synet er det pragmatiske sannhetsbegrepet: vitenskap er ikke avdekking av en objektiv virkelighet, men sekvenser av nyttige konstruksjoner, dannet av mennesker med begrenset kunnskap.

Forskjellen kan illustreres med utgangspunkt i et berømt eksempel fra vitenskapshistorien: Kirken forsøkte å imøtegå Galileis påstand om at Jupiter hadde en måne – da ble planetenes antall åtte – ved analogier av typen: Det kan bare være sju planeter, for det er bare sju åpninger i hodet, sju metaller, osv. Men disse analogiene mistet sin kraft i takt med mer eksakte observasjoner og eksperimenter. For tilhengerne av det deduktivt-nomologiske idealet er dette essensen av vitenskapelig framskritt: Objektiv erkjennelse erstatter overflatiske metaforer.

Konstruktivistene på sin side er ikke uenige i at vi kan unngå religiøs dogmatikk. Dette er ideologier, det er lett å se de sosiale interessene bak. Men selv om vitenskapen skilles fullstendig fra all religiøs og annen ideologi, betyr ikke det at tenkning gjennom analogier forsvinner! Moderne genforskning bruker ofte analogier fra dataprogrammenes verden, og dette er ikke noe de har “sett” i den ytre virkeligheten. Den konstruktivistiske posisjonen avviser ikke at det eksisterer en ytre virkelighet, men er skeptisk til at vi kan få sikker kunnskap om den.

Annet trinn: Helt ulik oppfatning av hva samfunnsvitenskapelig teori er

Det deduktivt-nomologiske synet har spilt en viktig rolle i samfunnsvitenskapen, men bare som et ideal . Ingen samfunnsforskere har produsert noen lov som tåler sammenlikning med for eksempel gravitasjonsloven. Rent faktisk har de samfunnsforskerne som bekjenner seg dette idealet, arbeidet ut fra én av to modifiseringer av idealet: noen opprettholder det nomologiske aspektet, andre det deduktive aspektet!

De lovorienterte søker altså etter lovmessigheter, men firer på kravene til deduksjon fra universelle lover. De kan dermed kartlegge “lovmessigheter” som rene generaliseringer. Et aktuelt eksempel: I våre vestlige samfunn ser det ut til at unge kvinner i stigende grad ønsker å ta utdanning og gå ut i lønnsarbeid heller enn å bli husmor på heltid. Slikt kalles lovliknende regelmessigheter, kvasilover eller mellomnivåteorier. Man forsoner seg med idealet ved å argumentere at samfunnsvitenskapene ennå er unge, først når de når naturvitenskapenes modningsgrad, vil alle forklaringer være deduktivt-nomologiske.

De som legger vekt på deduksjonen, lager idealiserte modeller. Idealiseringer er verken lover eller universelle empiriske regelmessigheter, de er snarere ekstremtilfeller , som er basert på menneskenes evne til rasjonell kalkulasjon. Forbildet er ofte såkalt spillteori ,  der rasjonelle aktører velger strategi i forhold til kunnskap om at andre aktører velger strategisk på tilsvarende vis. Et eksempel er “Chickenspillet”, som har sitt navn etter amerikanske ungdommers lek med raske biler: To førere kjører bilene mot hverandre og den som først bøyer av – “chicken out” – har tapt. Økonomien er den samfunnsvitenskapen som har drevet slik idealiserende teoretisering lengst.

Men det finnes også to teorioppfatninger som er basert på avvisningen av det deduktivt-nomologiske idealet. Det første fastholder den filosofiske konstruktivismen, hvor man altså legger vekt på kunnskapens begrensning. Konstruktivistiske forklaringer insisterer på at et samfunnsmessig fenomen bare kan forstås i sin bestemte sammenheng (kontekst), de kalles derfor kontekstuelle forklaringer.

Den konstruktivistiske teorioppfatningen går langt i retning av relativisme, og tilhengerne av det deduktivt-nomologiske idealet har alltid kritisert dette kraftig. Her skiller den kritiske teorien seg ut. Tilhengerne av denne deler konstruktivismens avvisning av det deduktivt-nomologiske idealet, men viderefører ideen om lovliknende regelmessigheter. De framhever at siden slike regelmessigheter blir opprettholdt av handlende mennesker, kan de også brytes av slike mennesker. Samfunnsforskeren er et samfunnsmedlem som avdekker slike begrensede lovmessigheter. Til forskjell fra dem som forsker innen naturvitenskap, kan ikke samfunnsforskerne være rene tilskuere. Kartlegging av begrensede lovmessigheter må alltid innebære en bedømmelse av disse. Om en forsker på 1980-tallet studerte diskrimineringsmekanismer under Sør-Afrikas apartheid-regime, kunne vedkommende knapt unngå å ta stilling til om disse lovmessighetene burde opprettholdes. Ikke alle forskningsresultater i samfunnsfagene gjør like åpenbart krav på bedømmelse, men de kritiske teoretikerne bygger på prinsipielle etiske argumenter om at forskeren alltid må være seg sin rolle som samfunnsdeltaker bevisst. Gjennom kommunikasjon kan menneskene bli enige med sine medsubjekter uten å bruke makt, og samfunnsvitenskapens etiske basis må ligge i det sett av verdier – eller menneskerettigheter–som tåler drøfting i slik herredømmefri diskusjon. Uten å bryte med konstruktivistenes poeng om vitenskapens forankring i hverdagskunnskap, søker de kritiske teoretikerne å unngå relativismen.

Vi har hittil ikke nevnt et eneste navn, men vil påstå at mange av de grunnleggende debattene innen dagens samfunnsforskning går mellom tilhengerne av det deduktivt-nomologiske idealet, konstruktivistene og de kritiske teoretikerne. Det lovorienterte teoribegrepet dominerte samfunnsvitenskapene tidlig i etterkrigstiden. Men innen sosialøkonomien har den idealiserende varianten rådd grunnen lenge. Innen antropologien er det konstruktivistiske teoribegrepet blitt nesten enerådende. I statsvitenskap og særlig i sosiologi har de forskjellige teoribegrepene levd et urolig samliv. Positivismekritikken innen sosiologien kan ses som et konstruktivistisk og kritisk-teoretisk oppgjør med det deduktivt-nomologiske idealet. Men idealet er ikke “nedkjempet”: i den senere tid har idealiserende modeller importert fra sosialøkonomien spilt en ikke ubetydelig rolle, særlig i statsvitenskap.

Tredje trinn: Vidt forskjellige modellforbilder

På vårt øverste trinn var vi i filosofiens verden. Ved å se på teorioppfatningene på neste trinn, fant vi fire posisjoner fordelt på to grupper: a) lovorientering og idealisering, b) konstruktivisme og kritisk teori. Men vi har fortsatt ingen full forståelse av grunnposisjonene i dagens sosiologi. De fire hovedretningene vi her avgrenser, er funksjonalisme, teorien om rasjonelle valg, strukturalisme og interaksjonisme. Vi kommer videre ved å tenke kunnskapssosiologisk og spørre: Hvilke analogier, eller forbilder, bygger de sosiologiske hovedretningene på?

Vi kan for det første merke oss at tre av fire analogier er hentet fra andre vitenskaper: Funksjonalistisk teori bruker

J�Habermas

Jürgen Habermas

organismeanalogier fra biologi. Teorien om rasjonelle valg henter analogier fra spill og beslutningskalkyler innen økonomi og matematikk. Strukturalistisk teori anvender språksystemet som en analogi fra lingvistikken. Bare den fjerde hovedretningen, interaksjonismen , nøyer seg med å hente sine analogier fra interaksjonen mellom mennesker. Men dette er også den retningen som er mest kontekstuell og som dermed har minst analytisk distanse til stoffet. Sosiologiske teoretikere er uenige fordi de tenker ut fra forskjellige analogier, eller arbeider med kombinasjoner av slike forbilder. Jürgen Habermas vil innarbeide

Niklas Luhmann

Niklas Luhmann

funksjonalisme og rasjonelle valg i sitt begrep om det økonomisk-politiske systemet , mens han trekker på interaksjonismen i sin analyse av livsverdenen. Niklas Luhmann vil kombinere funksjonalisme med strukturalisme og interaksjonisme. Anthony Giddens nøyer seg med å kombinere de to sistnevnte i sin struktureringsteori.

Anthony Giddens

Anthony Giddens

Som om dette ikke skulle være nok: Det er ingen enkel korrespondanse mellom inndelingene på våre tre trinn. Stridighetene som grunner seg i forskjellige analogier blander seg sammen med stridigheter på det vitenskapsfilosofiske og det rent filosofiske plan.

Ta første og tredje trinn. Det er riktignok en sterk tendens til at interaksjonister og strukturalister begrunner sine posisjoner i en

Pierre Bourdieu

Pierre Bourdieu

eller annen variant av den filosofiske konstruktivismen. Men det finnes viktige eksempler på andre koblinger: Pierre Bourdieus arbeider ligger i grenselandet mellom strukturalisme og interaksjonisme, men han gjør klasseforholdene til det grunnleggende utgangspunkt, og kobler dermed inn et element av filosofisk realisme som modifiserer den konstruktivismen som preger hans analyser av symbolverdenen.

Claude Levi-Strauss

Claude Levi-Strauss

Pioneren blant de strukturalistiske tilhengerne av det språkvitenskapelige forbildet, Claude Levi-Strauss, knyttet åpent an til et naturvitenskapelig ideal, mens såkalte poststrukturalister som Michel Foucault har et rent konstruktivistisk utgangspunkt.

Michel Foucault

Michel Foucault

Eller ta annet og tredje trinn: en kan lett finne spenninger mellom vitenskapsfilosofisk program og den analogi som anvendes: I funksjonalismens glansdager på 1950-tallet kombinerte Robert Merton analogier fra en ikke-eksperimentell naturvitenskap, biologi, med en vitenskapsfilosofi som er bygd på det deduktivt-nomologiske idealet. Tilhengerne av teorien om rasjonelle valg (for eksempel Jon Elster ) påpekte så at denne biologiske analogien var vanskelig å forene med et slikt vitenskapsteoretisk program.

Men rasjonalitets-teoretikerne fikk på sin side problemer med forholdet mellom første og annet trinn: Deres rent deduktive modeller viste seg vanskelige å forene med idealet om empirisk testbare lovmessigheter. Derfor har man innen denne skolen de siste årene ivrig diskutert forskjellen på forklaring via lover og forklaring via mekanismer.

Filosofisk

Filosofisk realisme (nomologiskdeduktivt ideal):

  • Vitenskapsteoretisk: Lovorientert, Idealiserende
  • Kunnskapssosiologisk: Funksjonalisme, Teorien om rasjonelle valg

Pragmatisme, skeptisisme (konstruktivistisk ideal):

  • Vitenskapsteoretisk: Konstruktivistisk, Kritisk teori
  • Kunnskapssosiologisk: Interaksjonisme, Strukturalisme

Hvilken nytte har nå denne sorteringen? Har ikke forfatteren latt seg friste til å anvende sammenliknende metode -  som han til daglig anvender i sin egen forskning på det teoretiske felt, et felt som er altfor alvorlig og grunnleggende til slik ren kartlegging? Vel, sorteringen er i hvert fall kanskje nyttig for dem som skal lære seg sosiologi!

Jo, kanskje, men må man ikke argumentere for det beste standpunkt? Dette siste spørsmålet forutsetter at de posisjonene som her er kartlagt, er skyttergraver i en nådeløs strid. Men slik har sosiologene, og andre samfunnsvitere, tenkt altfor lenge. Kanskje en avklaring kan bidra til at de stridende får en bedre forståelse av hvorfor det oppstår så sterke motsetninger? Kanskje sosiologien slik kunne bli litt mer kumulativ?

Vi må erkjenne at mye av det som skiller, har å gjøre med hva man bringer inn i sosiologien utenfra: filosofisk ballast, vitenskapsteoretiske kriterier og modellforbilder fra andre empiriske vitenskaper. Derfor er sosiologien som fag en slik utfordring! Den ser ut til å være tverrfaglig i sin kjerne!

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Lars Mjøset
Publisert 1. feb. 2012 12:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere