print logo

Vannets århundre

«Ikke én dråpe vann skal renne ut i havet uten først å ha tjent menneskene», skal den srilankiske Kong Parakrama i sin tid ha proklamert. Han sørget for å få bygd et enestående system av vannmagasiner og vanningskanaler på Sri Lanka på 1100-tallet for å forsyne landbruket med nok vann.

Ekteparet og forskerkollegene Karen Anna og Jan Økland har et spesielt forhold til Østensjøvannet øst i Oslo. De gleder seg over at dette fugleparadiset er blitt stadig renere de siste ti-årene etter en periode på 1960- og 70-tallet med mye fiske- og fugledød. De understreker at innsjøen ble vernet som naturreservat i 1992. Undersøkelser i vannet må først klareres hos fylkesmannen! Foto: Ståle Skogstad (©)

Hans motto er kanskje enda mer aktuelt nå på terskelen til det 21. århundre hvis vi tenker globalt. Norge er et land som ligger i verdenstoppen når det gjelder tilgang på rent ferskvann, men er også unikt på andre måter …

Mange har spådd at det 21. århundre vil bli vannets århundre, at fremtidens kriger vil føres om tilgangen til ferskvann. Men konflikter om vann har en lang historie: Allerede for 4500 år siden ble det utkjempet en krig om vann mellom byene Umma og Girsu ved Eufrats bredder. Mesopotamerne begynte å konstruere vanningsanlegg allerede for 7500 år siden og gjorde halvørkenen om til Midt-Østens kornkammer, kalt «Edens hage» i mytologien. Men på grunn av dårlig drenering ble jordene etter hvert kvalt av salt, og den gamle sumeriske sivilisasjonen gikk til grunne en gang mellom år 2400 og 1700 f.Kr.

Dystert

Utsiktene for det 21. århundre er til dels dystre. Verdens totale vannforbruk ble firedoblet mellom 1950 og 1990 og fortsetter å øke, og ikke bare i takt med befolkningstilveksten: Tiltakende urbanisering, industrialisering og økende levestandard fører mange steder i verden til et stigende vannforbruk per person. Grunnvannsspeilet synker i mange land og regioner på grunn av overutnyttelse av grunnvannet. Det betyr at man må bore stadig dypere etter vann. Dette er uheldig fordi fornyelsen tar lengre tid jo dypere grunnvannet ligger.

Libya er nå i ferd med å tappe ut landets grunnvannsressurser ved å lede fossilt – flere tusen år gammelt – grunnvann dypt under ørkensanden i rør til jordbruksområdene ved kysten. Dette vil påvirke grunnvannsspeilet også i nabolandene. Også i Midtvesten i USA synker grunnvannsnivået som følge av overutnyttelse av fossilt grunnvann. Dette grunnvannet har en meget lang fornyelsestid, antakelig mer enn tusen år.

Ikke minst er forurensning av ferskvannet blitt et betydelig problem mange steder. Kvaliteten på vannet er spesielt dårlig i mange u-land, noe som kan føre til farlige sykdommer som sneglefeber ( schistosomiasis ). Det er den mest utbredte tropesykdommen etter malaria. Den er påvist i 76 land, og 200 millioner mennesker er rammet av den. Sneglefeber skyldes ørsmå blodikter som snylter på snegler og smitter over på mennesket gjennom kontakt med urent vann. Sykdommen kan føre til kroniske lidelser i tarmsystem og urinblære. I Norge overføres den såkalte «badekløen» av beslektede ikter, men de kommer ikke lenger enn til underhuden og er ikke farlige for mennesker.

Forurensning av vann er også til skade for de ulike ferskvannsdyrene, fra fisk til små bunndyr, for eksempel gjennom forsuring. Mange steder i verden representerer gjengroing av vannveier og innsjøer et stort problem. Gjengroing tar ikke bare surstoffet fra fisken og vanskeliggjør samferdsel, det mangedobler også fordampningen og gjør at det blir mindre ferskvann til rådighet.

Limnologi er ferskvannslære, eller mer nøyaktig, læren om innsjøer og elver som økosystemer.

«Blå revolusjon»

– Vi trenger en blå revolusjon for å bedre tilgangen på ferskvann slik den grønne revolusjonen på 1960-tallet bedret tilgangen på landbruksprodukter, sier Jan Økland, professor i limnologi. Sammen med sin kone Karen Anna Økland, som har vært hans vitenskapelige medarbeider i 40 år, har han gitt ut firebindsverket Vann og vassdrag . Det skal være den mest inngående oversikten over ferskvann som er utgitt på et nordisk språk.

Den hurtigvoksende vannplanten 'vasspest' i سtensj�et

Det var i Østensjøvannet at vasspesten ( Elodea canadensis ), en hurtigvoksende vannplante, dukket opp for første gang i Norge i 1925. Den har siden spredd seg nordover til Mjøsa, men også så langt som til Haugesunds-området. Foto: Ståle Skogstad (©)

Norge er på mange måter i en særstilling i verden når det gjelder tilgang til ferskvann. Landet har mer enn nok vann til sine 4,5 millioner innbyggere. Vi har 300 000 liter nedbør per innbygger i døgnet. Det dreneres 112 000 m3 vann per person i året, eller elleve ganger mer enn verdensgjennomsnittet. Drikkevannet vårt har gjennomgående høy kvalitet. Vannkraften dekker 47 prosent av det totale energiforbruket og 99 prosent av elektrisitetsproduksjonen.

Erfaring fra Europa viser at dersom et land forbruker mer enn 20 prosent av samlet avrenning (fra nedbøren), er vannforsyningen blitt et nasjonalt problem som kan bremse økonomisk utvikling. For eksempel forbruker Inda allerede mer enn 50 prosent av den samlede avrenningen.

Egypt er det landet i verden som må klare seg med minst ferskvann når man ikke regner med vann som flyter inn fra naboland: Fattige 30 m3 per innbygger i samlet avrenning i året er ikke mye når mindre enn 1000 – 2000 m3 vann per innbygger defineres som vannknapphet. 97 prosent av Egypts areal er ørken. Nilen, som er hovedvannkilden, renner gjennom ni andre land før den kommer inn i Egypt. Landet er derfor avhengig av at landene i de øvre områdene av Nilen ikke tar ut for mye vann av elven. Liknende problemer med elver som renner gjennom flere land, har vi langs Jordan-elven, Eufrat og Tigris i Midt-Østen, Indus, Ganges og Brahmaputra i Sør-Asia, Mekong i Sørøst-Asia, Colorado-elven og Rio Grande mellom USA og Mexico og Rio de la Plata i Sør-Amerika, for å nevne noen. Ettersom vannforbruket ventelig bare vil øke, ser vi her kimen til mulige konflikter i fremtiden.

FN arrangerer med jevne mellomrom spesielle vannkonferanser som har som hovedmål å få i stand avtaler om utnyttelsen av vannkilder som flere land er avhengige av. Dette har vist seg nødvendig i arbeidet for fred. Kanskje vil en regional og global administrasjon av ferskvannsressursene tvinge seg fram – hvis vi vil unngå at nåværende nasjoner skal lide sumerernes skjebne.

Norge som naturlaboratorium

Norge er ikke bare et enestående land ved at vi har en nesten ubegrenset tilgang på ferskvann. «Norge er også et naturlaboratorium», avslører Jan Økland. – Det geologiske Oslo-feltet, som strekker seg fra Mjøs-traktene i nord til Stokkevann i Telemark sør for Brevik, er enestående i verden. Det er også interessant for limnologien.

– Oslo-feltet kan sammenliknes med et baderomsgulv med sorte og hvite fliser der de hvite representerer kalkområder og de sorte kalkfattig berggrunn. Kalkrike innsjøer har et rikt plante- og dyreliv, mens kalkfattige ofte har surt vann med få plante- og dyrearter. Norge er ikke mindre interessant ved at landet har de høyestliggende fjellvann i Nord-Europa og de nordligste innsjøene på det europeiske kontinent. Alt dette gjør at vi får stor variasjon i miljøfaktorene – som kalkinnhold, surhetsgrad, høyde over havet, temperatur og innhold av plantenæring – og et tilsvarende stort statistisk materiale å forske på. Vi har også utrolig mange innsjøer i Norge, et sted mellom 211 000 og 455 000 avhengig av hvilken kartmålestokk vi bruker, forteller Jan Økland.

H室 som holder vannpr�ed bunndyr

Forskerparet Økland har undersøkt bunndyr i tusen innsjøer fordelt over hele landet. Blant annet i Østensjøvannet har de oppdaget nye arter for Norge. Foto: Ståle Skogstad (©)

I sin forskning har Jan og Karen Anna Økland særlig interessert seg for bunndyr som miljøindikatorer. Av de rundt 3000 artene av ferskvannsdyr vi kjenner til i Norge, utgjør bunndyrene tre fjerdedeler og de er svært viktige i ferskvannets økosystemer. Ekteparet har tatt initiativ til felles nordiske forskningsprosjekter og har selv undersøkt til sammen 1500 lokaliteter, inkludert 1000 innsjøer, spredd over hele Norge. Hyppigheten eller fraværet av bunndyr i et vassdrag – fra små mosdyr til større dyr som snegler, krepsdyr og elvemuslinger – kan si noe om vannkvaliteten, blant annet om det skjer en forsuring. For eksempel forsvinner marfloen, en art krepsdyr som er yndlingsmaten til ørreten, lenge før fisken dør ut.

– Mosdyrene er ferskvannets korallrev, skyter Karen Anna Økland inn. Mosdyrene vokser i kolonier som kan bli ganske store etter hvert. De filtrerer næring fra vannet som føres til munnen ved hjelp av tentakler med ørsmå flimmerhår. I disse mosdyrkoloniene kan andre dyr søke skjul for bytteetere og finne næring. Men mosdyrene kan også skape problemer når de tetter igjen vannledninger.

Fakta om ferskvann:

  • Bare 0,8 prosent av jordklodens totale vannmengde er ferskvann i form av grunnvann, innsjøer, elver, myrer og atmosfærisk vanndamp. Det meste av dette er grunnvann (0,77 prosent) som har en gjennomsnittlig fornyelsestid på 300 år.
  • Total nedbørmengde over jordens landområder tilsvarer ca. 100 000 km3 per år. Av dette forsvinner ca. 65 prosent opp i luften via fordampning og plantenes transpirasjon (til sammen kalt evapotranspirasjon). Resten, ca. 35 000 km3, representerer avrenning til elver og bekker. Men evapotranspirasjonen, eller "vanntapet", varierer sterkt på kloden vår. I Norge er den bare på ca. 15 prosent, mens den i Afrika utgjør hele 80 prosent.
  • Dersom tilgangen på fornybare vannkilder er under 1000 m3 per person i året, er vann en stressfaktor. På verdensbasis sank vanntilførselen per innbygger med en tredjedel i perioden 1970-92 på grunn av en befolkningstilvekst på 1,8 milliarder og fordi vannforbruket per innbygger steg i en del områder. 26 land hadde i 1992 mindre enn 1000 m3 vann per person i året. Dette gjaldt særlig land i Nord-Afrika og Midt-Østen, men også land som Belgia, Nederland og Singapore. Prognosen for 2025 er at de fornybare vannressursene vil gå ned med en fjerdedel målt per capita i forhold til i dag. Tre milliarder mennesker vil lide av vannmangel hvis intet gjøres.
  • For å opprettholde en passende livskvalitet er det antatt at et menneske daglig bør ha rundt 80 liter vann. Men virkeligheten er en annen: I Madagaskar var gjennomsnittsforbruket tidlig på 1990-tallet 5,4 liter, i USA over 500 liter.

Ferskvann har mange bruksområder:

  • Som drikkevann: Vi trenger daglig 1-2 liter for å overleve
  • Til matlaging og hygiene
  • Til landbruk og industri
  • Som resipient (mottaker) for avfallsstoffer: Vann bidrar til å fjerne disse og til å bryte dem ned
  • Gir grunnlag for fiske og annen utnyttelse av dyr og planter
  • Gir grunnlag for energiproduksjon og danner ferdselsårer
  • Som rekreasjon: Vann gir mulighet for friluftsaktiviteter, er et viktig landskapselement og derved også inspirasjonskilde til billedkunst, musikk, litteratur og mytologi

(Kilde: Økland, J. og K.A.: Vann og vassdrag 1. Ressurser og problemer , Vett og Viten, 1995)

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Zoologiske og botaniske fag, Økologi Av Av Lars Hoff
Publisert 4. mar. 2000 00:00