Kulturkampen om alkoholen

Lærebøkene i vin og lærebøkene i avhold stod på hver sin side av den norske kulturkampen i første halvdel av 1900-tallet. Mens vinbøkene representerte det fallerte borgerskapets idealer, var avholdslitteraturen preget av vitenskapelighet, streng arbeidsetikk og framskrittstro.

NYTELSE: Alkohol og kulturell dannelse er to sider av samme sak i lærebøkene om vin, mens avholdsbøkene fokuserer på vitenskapelighet og avskrekkende faktaopplysninger.   Foto: Ståle Skogstad (©)

Fra 1920 og fram til om lag 1950 ble det i Norge utgitt et knippe vinbøker. Dette var bøker som fortalte om fine viner og noen brenneviner, om hvor disse kom fra og hvordan de skulle brukes. Flere av disse bøkene var skrevet av personer med tilknytning til vinhandlerbransjen og Vinmonopolet.(1)

I samme periode ble det utgitt omtrent like mange håndbøker eller lærebøker i alkoholspørsmålet. Avholdsbevegelsen satset på lærebøker i denne perioden, og disse utgivelsene var opptatt av alkohol problemet . Bøkene var ført i pennen av ledende norske avholdsfolk.(2)

”Det er ikke det sted på kloden hvor civiliserte finnes, hvor ikke ordet cognac er kjent.” Om alkohol og sivilisasjon i vinbok fra 1931

Disse to publikasjonstypene inneholdt svært forskjellige typer tekster, som likevel kan sies å handle om det samme. Begge kan leses som bruksanvisninger til alkoholen. Vinbøkene skal lære folk å drikke rett. Avholdsbøkene skal lære folk ikke å drikke i det hele tatt.

I si samtid framstod vinbøkene som eksplisitte forsvarere av en hendøende borgerlig kultur. I vinbøkenes verden var det klasseskiller, kandelabre, damask, slepet krystall og vellagret burgunder. I kontrast til dette var avholdslærebøkene på parti med demokratiet og framtida. De hyllet vitenskapen og var opptatt av å fremme arbeidet og produksjonen.

Fokus og grep

Ulykkelige alkoholikere p堡vholsdplakat

SKREKKBILDE: Avholdskampanje fra mellomkrigstiden.   Foto: Ståle Skogstad (©)

Framstillinga av vinens historie i den første moderne norske vinboka, Frankrikes vine , skrevet av vinhandleren Bjarne Kroepelien (1922), begynner slik:

“Vinstokken og fremstillingen av vin har været kjendt fra den tidligste oldtid og der er opbevaret minder om mange andre end Noah, som har beskjæftiget sig med at plante vin paa marken. I utgravninger fra de ældste tider finder vi at vinstokken sikkert fire tusen aar før Kristus var kjendt i Egypten; derfra spredte efterhaanden kjendskapet til vin sig til de omliggende lande og vi kjender navne paa greske, saavelsom romerske vine lang tid før Kristi fødsel.”

Tre år etter utgivelsen av Kroepeliens bok ble Lære- og lesebok om alkoholens virkninger til bruk ved lærerskoler, ungdoms- og folkehøiskoler, trafikk- og militærskoler utgitt. Boka var blitt til på initiativ av Sosialdepartementet. Den var skrevet av stortemplar (leder) i den norske greina av avholdsorganisasjonen International Order of Good Templars (IOGT), Arne Halgjem og lærer Augun Østtveit. Den begynte slik:

”Alkohol er en farveløs væske, som har en lett kjennelig lukt og en brennende smak. Den koker ved 78 grader og fryser ved – 130 grader C. Den tendes lett og brenner med blå flamme uten å sote. [. . .] På grunn av alkoholens lave frysepunkt bruker man ofte sprit i termometre istedenfor kvikksølv, særlig i de kolde egne. Alkohol brukes ogsaa til framstilling av eddik, eter og kloroform, politur og tinkturer, hårvann og parfymer. Alkohol opsuger lett vann.”

Fra første linje understreket Halgjem og Østtveit at alkohol ikke var noe annet enn et kjemisk stoff med et bestemt kokepunkt og frysepunkt og ei bestemt egenvekt. Fienden var ikke uovervinnelig. Den historiske innledningen i Kroepeliens vinbok pekte på at det essensielle ved de alkoholholdige drikkevarene ikke var kjemi. For Kroepelien var ikke alkoholens viktigste egenskaper knyttet til dens kokepunkt eller egenvekt eller at den løste seg lett i vann. Det viktige var hvordan alkoholen var oppløst i og blandet sammen med jordbruk og tradisjon og med kulturen og historien. De forskjellige elementene lot seg ikke skille fra hverandre.

Vinbøkenes stil er nærmest anekdotisk eller flanerende. Tekstene sveiper over historien. ”Historien forteller at mennesket fra de tidligste tider har hatt trang til kraftige, berusende drikker. I de eldste indiske skrifter finner vi således hymner til ”Soma”, en berusende drikk, som blev likestillet med Amrita, gudenes udødelighetsdrikk,” heter det i ei av vinbøkene. (3) Anekdotene og de mange små rapsodiske fortellingene utgjør til sammen en mengde løse tråder som formidler et bilde av at folk ”til alle tider” og ”i alle land” har drukket. Poenget er at siviliserte folk alltid har ”grepet efter bægeret som var fyldt med vin”.(4)

Vinbøkenes blomstrende språk og kåserende stil skiller seg tydelig fra avholdslærebøkenes nøkterne og saklige språk. I disse er det etterstrebet et vitenskapelige uttrykk. Tekstene er konkrete. Den fargeløse alkoholen ”opsuges og føres inn i blodet som den er, og det skjer allerede i mavesekken – for en del. Resten opsuges i den øverste del av tynntarmen, og så går den over i blodet og fordeler sig øieblikkelig til alle legemets organer, og til hver eneste celle”.(5)

Tall blir utpekt til å tale sitt eget overbevisende språk. Hvis en mann som veier 70 kilo, drikker 15 cl brennevin, som ”svarer til omtrent 4 halve flasker pilsnerøl”, stiger alkoholen i blodet til 1,00 promille på 45 minutter, skriver overlærer Emil Redse i Lærebok i alkoholspørsmålet (1946).

Mens vinbøkene støtter seg på Det gamle testamente, Homer, Horats eller Plinius, støtter avholdslitteraturen seg til samtidige autoriteter som dr.med. Ragnar Vogt eller professor Sjövall ved Lunds universitet eller oppdagelsesreisende som Fridtjof Nansen (som har uttalt at alkohol ikke hører hjemme i polarstrøk) eller Sven Hedin (på samme måte; i ”de varme egne”) eller ”den geniale naturforsker Helmholtz”, som skulle ha uttalt at selv den minste alkoholmengde ”drev de skapende ideer på flukt”. (6)

Avholdshåndbøkene støtter seg også på moderne vitenskapelige forsøk og eksperimenter, som ofte gjenskapte en moderne arbeidssituasjon, der fart, påpasselighet og konsentrasjon var viktige egenskaper. Overlærer Redse forteller om et forsøk utført ved ”psykoteknisk institut” i København, der ”51 studenter og 52 sjåfører” fikk ”25,2 gram alkohol” hver. ”De hadde foran seg en roterende plate med oppstående metallstifter. Så skulle de føre en metallstift langs opptrukne baner mellom stiftene på plata, uten å komme bort i disse.” Det viste seg ”at det under alkoholprøvene i gjennomsnitt ble gjort 24,5 prosent flere feil enn under de alkoholfrie prøver.”(7)

I et annet eksempel skulle ”forsøkspersonen” se gjennom en trang ”utkiksspalte”. Der skulle han ”se en rekke ord på en papirstrimmel som løp forbi, drevet av et urverk. Han så bare et ord om gangen, og nu skulde han lese ordene så fort som de viste sig. Ved 5 alkoholfrie forsøk leste han til sammen 14 ord feil. Ved fem andre forsøk under innflytelse av 30 gram alkohol leste han 29 ord feil, 11 oppfattet han ikke.”(8)

Dannelsen og rusen

Lærebøkene i avhold og lærebøkene i vin målbærer helt motsatte syn på hva kultur, dannelse og sivilisasjon er. Vinbøkene mener at vin er lik kultur og sivilisasjon. Sivilisasjonen var en eldre herre som støttet seg til vinstokken. Og andre ganger fulgte alkoholen i sivilisasjonens fotspor. Det ”er ikke det sted på kloden hvor civiliserte finnes, hvor ikke ordet cognac er kjent”, het det i en annen framstilling.(9)

”Personen faller om, prøver på å reise sig, men faller tilbake igjen.” Om alkoholens virkning i avholdsbok fra 1925

I avholdslærebøkene var de alkoholholdige drikkevarene framstilt som en fiende av sivilisasjonen. Når barn ble oppdratt og dannet, skjedde det ved at sjølkontrollen og dømmekraften ble bygd opp. Disse kreftene holdt lidenskapene og driftene i tømme. Men alkoholen svekket nettopp sjølkontrollen og dømmekraften. Dermed slapp dyret i mennesket til, og det tok til med ”innholdsløst og flaut snakk”, irritasjon, slåsskamper og usedelige handlinger ”som man siden skammer sig ved”. I siste instans førte alkoholen til ulykker og død. Lærebøkene i avhold skildret hvordan alkoholen gjorde folk rå, ufine, dumdristige, usedelige og forbryterske. Budskapet var at alkoholen gjorde folk u danna og samfunnet u sivilisert.

Vinbøkene fortalte entusiastisk om alkoholvarenes tilkomst, behandling og bruk, men det er en ting ved alkoholvarene som ikke er nevnt med et ord: rusen. Den er imidlertid grundig beskrevet i avholdslærebøkene. Det er tilsynelatende noe paradoksalt i dette. Vinbøkene, som er skrevet for dem som blir beruset, sier ingenting om rusen, mens avholdsbøkene, som jo er for dem som ikke drikker, har med grundige beskrivelser av hvordan alkoholrusen arter seg.

Rusen utvikler seg slik: Det begynner med at en kjenner seg glad og ”oplivet”. Senere blir en ”løssloppen”. Men så blir en ”innbilsk, karslig og stortalende”. Selv om en tror en er vittig og kjenner seg varm og sterk. Men det er ”en” altså egentlig ikke. Og de ”bånd som eftertanke, selvkritikk og selvtugt legger over driftene og følelsene, løses, og man handler efter den første innskytelse uten å tenke på følgene”. Framstillingene er ofte svært utførlige her.

Etter dette går det nedover: ”Talen blir usikker og stammende. Benene lystrer ikke mer viljen, og litt efter litt blir all bevegelse lammet. Personen faller om, prøver på å reise sig, men faller tilbake igjen.” Den som drikker svært mye, faller deretter ”hen i dyp, dødlignende søvn” med ”snorkende åndedrett” – atter en detalj – og til slutt blir ”personen ufølsom for slag, støt og kulde”. Han blir totalt lammet, og ”åndedrettet og hjertevirksomheten stanser og døden inntrer”.(10)

Arbeidsetikk

Vinbøkene er ikke opptatt av arbeidet og det daglige utkommet. I mange av vinbøkene er den norske samtidige hverdagen nesten ikke til stede. Det eneste kan være brennevinsforbudet eller prisnivået på alkohol eller restaurantenes skjødesløse behandling av god vin som blir omtalt nærmest i forbifarten. Hverdagen er imidlertid absolutt til stede i avholdsbevegelsens lærebøker. Framstillingene formidler en streng arbeidsetikk. Det overordnede budskapet er at alkoholen nedsetter årvåkenheten, presisjonen og utholdenheten – i det hele tatt; arbeidsevnen. Og i det lange løp virker alkoholen også nedsettende på ”pliktkjensla” og på selve arbeids sansen

Vinbøkene framhever smak og aroma og forsvarer det å nyte et glass god vin sammen med god mat. Å slappe av på denne måten, framholder vinbøkene, er noe som gir et bedre og rikere liv og som virker stimulerende og restituerende på kropp og sjel. Vinen gir avkobling og avspenning. Vinbøkene kan leses som forsvarsskrifter for en gammel borgerlig kultur i ei tid der flere og flere har det mer og mer travelt. Vi lever i ”en tid med et uhyggelig opjaget tempo”, advares det. Istedenfor å skynde seg til og under og fra arbeidet, skulle folk gi seg tid ”til de rolige og kontemplative nydelser”.(11)

Avholdslærebøkene tar utgangspunkt i at folk skal forflyttes andre veien, fra leddiggang og dagdriveri og over i det travle arbeids- og produksjonslivet. Folk skal gjøres ”dyktigere til arbeidet sitt”.(12) Men hva med behovet for rekreasjon og avspenning? Er det ikke ”bare bra å ’kople av’ noe av den grå hverdagen en gang i mellom?” spør overlærer Redse. Jo, ja vel, svarer han motstrebende, men i så fall er alkoholen ”det sletteste middel en kan ty til”. Skal det absolutt kobles av, anbefaler han å ta på ryggsekken og bruke søndagen i ”den herlige natur”, for så å komme tilbake ”om kvelden til en forfriskende og styrkende søvn”. Og utover i uken har en, skriver han, ”sine ”hobbyer”, sang og musikk, lesning og kunst. Dette skaper ny livsvilje og livskraft”. Mat og vin gir ikke livskraft på den måten. Og når det gjelder ungdommen, tar han bladet fra munnen og sier det rett ut. Han siterer dr.med. Ragnar Vogt: ”her er det ikke avspenning, men an spenning som er nødvendig”.

FAKTA: Historiker Olav Hamran er stipendiat ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere vært medforfatter til Vinmonopolets historie og arbeider nå med en avhandling om vinens historie og holdninger til alkohol i Norge. )

Avholdsbevegelsens lærebøker og vinbøkene står aldri lenger fra hverandre enn i disse sammenhengene. Avholdslærebøkene tar eksplisitt parti for produksjonen og framtida, demokratiet og vitenskapen. Vinbøkene, på si side, forsvarer fortidas borgerlige kultur og levesett. De søker å holde fast en samfunnsordning der dannelse og kultur og nytelsen er forbeholdt de velstående delene av befolkningen, og der golvet i spisestuen er dekket med tepper for ”at dæmpe de opvartendes skridt”.(13)

FOTNOTER

(1) Norske vinbøker i perioden: Kroepelien, Bjarne: Frankrikes vine (1922) og Sterke vine (1924), Greve, Gottfried H: Vin – kunsten å velge og vurdere den (1931) og Vin (1950), Frich, Øvre Richter og Wentzel, Kitty: Bordets glæder (1925), Berg, Hans: Bourgogne – Landet og Vinen (1930) og Svensson, Haakon: Vin og Brennevin (1953).

(2) Noen sentrale avholdslærebøker: Halgjem, Arne og Østtveit, Augun: Lære- og lesebok om alkoholens virkninger (1925), Aas, Ingeborg (m. fl.): Lærebok i alkoholspørsmålet (1935), Redse, Emil: Håndbok i alkoholspørsmålet (1946), Alkoholen og samfunnet – N.S.U.A.s lærebok i alkoholspørsmålet (1953).

(3) Greve (1931), s. 5.

(4) Kroepelien (1922), s. 5.

(5) Halgjem og Østtveit, s. 5-6.

(6) Halgjem ogØsttveit, s. 15.

(7) Redse, s. 49.

(8) Halgjem og Østtveit, s. 13.

(9) Svensson, s. 12, Greve (1931), s. 77.

(10) Halgjem og Østtveit, s. 10.

(11) Frich, s. 10.

(12) Redse, s. 74.

(13) Frich, s. 111.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Sosialhistorie, Moderne historie (etter 1800) Av Olav Hamran
Publisert 1. feb. 2012 12:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere