Finner årsaker til brystkreft i genene

Hva gjør at en kvinne utvikler en bestemt type brystkreft? Hvorfor virker behandlingen bra på noen, men har liten effekt på andre? Professor Anne-Lise Børresen Dale og hennes forskergruppe på Det Norske Radiumhospital undersøker nå titusenvis av gener samtidig for å besvare disse spørsmålene.

KREFTFORSKER: Professor Anne Lise Børresen Dale Foto: Ståle Skogstad (©)

Etter at den menneskelige arvemassen i fjor ble kartlagt, åpnet det seg en ny verden for Børresen Dale og hennes kolleger.

– Før var det som om vi holdt på å undersøke en elefant; noen studerte snabelen, andre støttennene, og andre holdt igjen på med halen, men ingen visste riktig hva det var. Nå ser vi hele elefanten, sier hun.

I samarbeid med Stanford-universitetet i California og Haukeland sykehus i Bergen, gjennomfører forskerne ved Radiumhospitalet storskala-analyser av genene til kreftpasienter med såkalte mikromatriser. Ved hjelp av mikromatrisene kan man i dag undersøke hele 48000 gener i arvematerialet samtidig. Hensikten er å finne ut hvilke av genene som er aktive og hvilke som er ”slått av”. På den måten får man en genetisk profil av for eksempel en kreftsvulst eller en normal celle fra brystet. Forholdet mellom de normale cellene og svulstenes profiler kan studeres og genkartene sammenliknes. Slik kan forskerne undersøke om ulike mønstre i genaktiviteten fører til kreft eller gjør at kreften utvikler seg på en bestemt måte. Dette er såkalt ”funksjonell genomforskning” i praksis.

Kvantesprang

– Etter at menneskets arvemateriale ble kartlagt, har det skjedd et kvantesprang i forskningen. Tidligere har vi sett på ett og ett gen om gangen, og kanskje 10-20 gener i sammenheng. Nå studerer vi titusenvis av gener samtidig og kan avdekke helt nye sammenhenger. Ennå har ikke Radiumhospitalet og Universitetet i Oslo kapasitet til å gjennomføre de mest omfattende undersøkelsene, og vi reiser derfror med materialet til Stanford i California for å utføre analysene der. Therese Sørlie, som er forsker i min gruppe, har tilbrakt flere måneder i Stanford allerede og reiser nå over for å være der et år. Analysene genererer enorme mengder informasjon, og foreløpig har biostatistikere ved Stanford hjulpet oss med data-analysene, forteller Børresen Dale.

Hennes forskergruppe har nå også startet et samarbeid med informatikere ved Universitetet i Oslo med tanke på å videreutvikle bioinformatisk kompetanse til de mest avanserte storskala-analysene.

Mikromatrise og menneskeansikt

MIKROMATRISE: Ved hjelp av mikromatriser kan forskerne studere titusenvis av gener samtidig, og blant annet finne ut mer om årsakene til brystkreft. Rødt indikerer at et gen er "skrudd på" i en kreftsvulst Tilsvarende indikerer grønt at et gen er "slått av" i svulsten. Dermed avdekkes forskjeller i genaktivitet mellom friskt vev og svulsten, og forskerne kan få ny kunnskap om genenes rolle i kreftens utvikling. Foto (montasje): Ståle Skogstad (©)

Individuell behandling

Det er store individuelle forskjeller når det gjelder kreftens utvikling og hvordan pasienten reagerer på behandling. Børresen Dale håper at økt kunnskap om pasientens og kreftsvulstens genprofil kan forklare variasjonene.

– Samspillet mellom pasientens og svulstens genetiske struktur synes avgjørende for kreftens utvikling og terapiens effekt. Får vi mer kunnskap på dette feltet, kan vi stille diagnoser på et langt tidligere tidspunkt og kanskje skreddersy behandlingen til den enkelte pasient. Samtidig kan vi bedre forebygge sykdom ved å finne de individene som er genetisk disponert for en type kreft og dermed ta hensyn til faktorer som gjør at kreften utvikler seg. Vi vet ennå ikke hva som utløser kreft eller når en svulst begynner å vokse. Prosessen er langsom, har mange steg og er trolig individuell. Tanken er å kunne forebygge og gi riktig behandling til riktig pasient ut fra de genetiske profilene, sier hun.

Den funksjonelle genomforskningen gir også mulighet til å klassifisere kreftsvulstene på en ny og langt mer presis måte.

Med utgangspunkt i genet TP53 har Børresen Dale og hennes medarbeidere undersøkt ett eksempel på forholdet mellom gener og kreft. Genet TP53 koder for et bestemt protein i cellene. Dette proteinet sammenlikner Børresen Dale med en politimann i en rundkjøring som skal sjekke om arvematerialet i cellen er defekt. Dersom arvematerialet har store skader, bestemmer TP53 -proteinet at cellen må dø. Men hvis TP53 -genet selv er skadet, vil proteinet det koder for, ikke gjøre jobben, og celler som ellers ville forsvinne, fortsetter å reprodusere seg. Slik kan kreft oppstå.

– I svært mange kreftformer ser vi skader på TP53- genet. De som har slike skader nedarvet, utvikler gjerne en rekke kreftformer i relativt ung alder før de dør. Men genet kan også skades ved ytre påvirkning, for eksempel gjennom stråling, asbeststøv, røyking eller andre miljøfaktorer. Også slike sammenhenger forsøker vi å få oversikt over, sier hun.

Norske Statsgen

Børresen Dale mener forholdene for genforskning i stor skala ligger meget godt til rette i Norge på grunn av befolkningens sammensetning og hvordan det norske samfunnet fungerer.

– Det unike med Norge er at befolkningens genetiske ”make-up” er mye mer ensartet enn for eksempel i USA. I USA er befolkningen ekstremt heterogen, folk flytter mye og har et svært varierende helsetilbud. Da er det lettere å undersøke store grupper av nordmenn. I Norge er helsetjenesten ganske lik for de fleste, vi har gode helseregistre, et meget godt Kreftregister og gunstige miljøforhold. Det er altså langt færre variabler å ta hensyn til ved undersøkelser i Norge enn i USA, påpeker hun.

Børresen Dale håper Norge kan utvikle en nasjonal genbank, der alle nordmenn avgir en blodprøve og har sin genetiske profil registrert. Hun understreker at informasjonen i så fall må være strengt beskyttet mot misbruk, og at dette må være et statlig prosjekt og ikke styres av et kommersielt foretak.

– Jeg ser for meg en ”bank” eid av myndighetene – et ”Statsgen” – hvor alle innbyggerne er registrert. Jeg mener vi skylder våre etterkommere det. Vi kan få kunnskap om vårt arvemateriale som er enestående i verdenssammenheng og som kan gjøre oss i stand til blant annet å få et bedre og mer effektivt helsevesen. Informasjonen fra en slik bank vil være meget verdifull, men alle som ønsker å utnytte den til forskning, må søke om det og prosjektene godkjennes av myndighetene. Legemiddelfirmaer må også kunne få tilgang til ”banken”, men de må få sine prosjekter evaluert på samme måte. Firmaene må ikke få tilgang til persondata og bør være med på å betale for vedlikeholdet av banken, sier hun.

Børresen Dale er opptatt av å avmystifisere genetikken og forskningen på arvematerialet.

– Det må være frivillig hva den enkelte vil vite om seg selv og sin genetiske profil. Men vi må heller ikke stikke hodet i sanden. Vi driver allerede forebyggende helsearbeid for eksempel ved å undersøke om barn kan få astma. Hele tiden gjør vi valg som har betydning for helsen. Du har folk som ikke tåler reker, som ikke kan drikke melk og som reagerer på jordbær. Så tilpasser den enkelte livet sitt etter det, sier hun.

Børresen Dale tror og håper at vi vil få et mer avslappet forhold til den genetiske informasjonen etter hvert. Hun frykter likegyldighet og uvitenhet mer enn de defekte genene som alle bærer med seg.

– Jeg tror vi må lære å leve med genetisk risiko som vi har lært å leve med annen type usikkerhet. Vi eksponeres hele tiden for farer, og informasjon om arvematerialet er også noe vi må ta stilling til: Hva betyr dette for meg og min livssituasjon? Vi kjører bil selv om vi vet at det er farlig, og vi sender barna i barnehagen selv om vi vet at de utsettes for smittsomme sykdommer. Vi må hele tiden foreta slike avveininger, og det må vi også være forberedt på i forhold til informasjon om arvematerialet. Dessuten må vi ikke glemme at miljøet og genene spiller sammen, så det er ikke mye som er absolutt predeterminert, avslutter hun.

Emneord: Medisinske fag, Basale medisinske, odontologiske og veterinærmedisinske fag, Human genetikk, Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Genetikk, Bioinformatikk Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere