En økonomisk familiesaga

Einar og Johan Einarsens bidrag til konjunkturanalysen. Det hender ikke så sjelden at en sønn velger samme utdannelse og yrke som sin far. Det forekommer i alle deler av samfunnet, også i vitenskapens verden, der man til og med finner faglige familiedynastier. Slik gikk det ikke i ”tilfellet Einarsen”, men det er slående likheter mellom farens og sønnens arbeider og livsløp.

FAR: Einar Einarsen

Faren, Einar Einarsen (1868-1913), var utdannet jurist, men drev studier i økonomi. Sønnen, Johan Einarsen (1903-1980), tok både statsøkonomisk og juridisk eksamen.

Med 30 års mellomrom underviste de ved handelsgymnasiet i Oslo. Faren var noen år timelærer i nationaløkonomi og landbruksrett ved Norges landbrugshøiskole, en stilling som sønnen overtok flere år senere, men da var stillingen blitt fast og oppgradert til et dosentur.

Faren ble dosent ved Københavns Universitet, sønnen professor i Oslo. Faget var det samme. Begge interesserte seg for konjunkturanalyse og begge gav bemerkelsesverdige bidrag til emnet.

Johan Einarsen

SØNN: Johan Einarsen

Faren var virksom i flere tunge praktisk-økonomiske utvalg som konsesjonslovkomiteen og arbeidstvistkomiteen, mens sønnen gjorde sin borgerplikt i lønnsnemnder og prisrådet.

Parallellen er slående, men den holder ikke hele veien. Einar Einarsen avla nærmest en gjestevisitt som universitetslærer, mens det ble en livstidsbeskjeftigelse for sønnen, professor i 25 år (1947-72) og flere ganger dekan.

Juristen ble økonom

Da Einar Einarsen skulle studere, fantes det ennå ikke et økonomisk studium ved universitetet, men faget inngikk i det juridiske studium, og professor Aschehoug visste nok å skape interesse for problemene.

Etter embedseksamen i 1890 ble Einarsen ansatt i Finansdepartementet, der han ble i åtte år, med to års avbrekk for stipendopphold i Wien, Lausanne, Roma og London, for å studere forvaltningsrett og statsøkonomi. Mens han var i departementet, skrev han en avhandling om Begrebet ´Kapital´i økonomien , som han forsvarte for den juridiske doktorgrad i 1896.

Hans universitet hadde ingen stilling å tilby, men et par år senere utlyste universitetet i København et nytt dosentur. Einarsen søkte. Det gjorde også to danske. Da alle tre var kvalifiserte, ble det bestemt at de skulle konkurrere: I løpet av seks måneder skulle kandidatene skrive en avhandling og deretter holde to prøveforelesninger.

Einar Einarsen gikk seirende ut av konkurransen, og i 1904 ble han utnevnt. Det var en ære for en utlending å vinne en akademisk stilling ved Københavns Universitet[1], men utnevnelsen var åpenbart ikke vellykket. Allerede året etter tok han avskjed, reiste hjem til Kristiania for å praktisere som advokat. Han rakk ikke å sette spor etter seg i det danske fagmiljøet, men konkurranseavhandlingen har gitt ham en plass i norsk sosialøkonomis historie.

1 En annen samfunnsviter som oppnådde det samme, var Kaare Svalastoga, som i 1956 ble utnevnt til professor i sosiologi.

Regelmessige svingninger

Avhandlingen Gode og daarlige tider (1904, 280 sider) bestod av to deler – en empirisk og en teoretisk. I den første gav han en kronologisk fremstilling av konjunkturvekslingene i siste halvpart av 1800-tallet, først og fremst i Norge. I den siste drøftet han hvordan teoretikere hadde forklart vekslingene. Der redegjorde han også for sin egen oppfatning.

I den empiriske delen konstaterte han at det var markerte bølger, sterke i 1870- og slutten av 1880-årene, svake i 1860- og begynnelsen av 1880-årene. ”Men stadig har bevægelsen forløbet paa samme maade og vist de samme symptomer.”

Einarsen bygget først og fremst på økonomisk statistikk, men han trakk også inn demografiske faktorer. Ekteskap og utvandring fulgte konjunkturene. Han hadde et skarpt øye for sosiale forhold i samfunnet: Grossererne rammes av konkurser og tvangssalg når høykonjunkturen brister, mens vanlige folk kastes ut i arbeidsløshet når lavkonjunkturen har satt inn. Det påvirket også forbruket. De første var champagnedrikkende. De siste levde av ”folkets føde”: klippfisk, tørrfisk og sild. I de florissante tider var luksuskonsumet stort, importen av silkevarer, vin på flasker og pianoforter var på topp.

Da Einarsen skrev sin avhandling, var man svært opptatt av ”krakk” og ”kriser”, altså dramatiske begivenheter: større handelshus som gikk konkurs og banker som innstilte betalingene. Baring Brothers’ bank i London og grosserer Christoffersen i Kristiania var bare to eksempler. Mange mente at dette var enestående fenomener. Einarsen sa nei. Kriser er ikke tilfeldige, men et fast innslag i konjunkturene. På slutten av oppgangen blir spekulasjon et fremtredende trekk, og noen av dem ender med krakk.

I spekulasjonsfasen måtte spekulantene ”ty udenfor landets grændser for at finde spekulationsobjekter”. I 1870-årene var det skog, jernverk og større bedrifter i Sverige. Tyve år senere var det ”snart tomter i St. Petersburg, snart badehoteller i Danmark”, og han la til med smil rundt pennen: ”Det var en stor tid.”

”Den virkelige aarsag”

Einarsen avviste ”kriseteorier” og teorier som søkte forklaringen i ”tilfeldige aarsager”, som overproduksjon, krig, vekslinger i avlinger og fiske, oppdagelser av nye gull-leier som slo inn i seddelsirkulasjonen, tekniske gjennombrudd, endringer i tollpolitikk og mange andre. En konjunkturteori måtte bygge på ”mere almindelige, konstante aarsager”. En av dem var underkonsumpsjonsteorien, slik blant annet Malthus hadde formulert den, og som Keynes minnet om i sin generelle teori. Einarsen fant heller ikke disse tilfredsstillende, fordi de i høyden kunne forklare depresjonen, ikke de andre fasene i konjunkturforløpet.

Einar Einarsen og matrikkellovkommisjonen

ÆRVERDIGE MENN: Fra 1910 til sin død i 1913 var Einar Einarsen (sittende t.h.) sekretær for en kommisjon som skulle utrede spørsmål om revisjon av matrikkellovgivningen og særskilt skatt for verdistigning av grunn. Dette var ett av de offentlige vervene Einarsen hadde, og på bildet sitter han ved siden av kommisjonens formann, tidligere utenriks- og statsminister Jørgen Løvland. Foto: Privat (©)

Siste kapitel i avhandlingen var forfatteren dristig nok til å kalle ”den virkelige aarsag”, og her formulerte han sin egen teori: Konjunkturvekslingene er nær knyttet til bevegelsene i prisnivået, og dette avspeiler ”værdifenomenets særegne natur”. Hans forklaring var enkel: I en oppgangstid vokser produksjonen og skaper en stigende rikdom på formuesgoder (realkapital). Dette må føre til synkende priser og dermed innskrenkninger i produksjonen.”[F]ormuesgodernes mængde [blir] formindsket, og netop som følge heraf, begynder igjen priserne at stige, og man faar en ny opgangsperiode […] Paa den maade opstaar der saa at sige automatisk en stadig afvexling af opgang og nedgang, gode og daarlige tider.”

Konjunkturene var altså en del av den økonomiske strukturen, og det var begrenset hva som kunne gjøres for å avskaffe dem. De voldsomme krakkene kunne nok unngås, og krisene kunne forløpe mer avdempet og gradvis. Her hadde sentralbanken et stort ansvar. Dessuten kunne kanskje en større forståelse hos leg og lærd om krisenes årsaker virke gunstig, selv om man ikke skulle ”vente overdrevne resultater af en større theoretisk indsigt”.

Et enestående materiale

Da Johan Einarsen avla statsøkonomisk eksamen høsten 1927, var det trange tider. Han fikk ikke jobb. Derfor begynte han å lese jus, men heller ikke med embedseksamen tre år senere lyktes det å få arbeid. En assistentstilling ved det nye Universitetets Socialøkonomiske Institutt, som Ragnar Frisch og Ingvar Wedervang hadde maktet å opprette med finansiell støtte fra Rockefeller Foundation, ble redningen. Her fikk Einarsen frie hender, og Frisch hjalp ham under veis, for Einarsen hadde valgt et lovende emne - reinvesteringssykler.

I konjunkturteoriene spilte investeringsvirksomheten en sentral rolle. Tilvekst i landets produksjonskapital foregikk ikke jevnt, og den var en vesentlig drivkraft bak de samlede endringer i produksjon og sysselsetting. Johan Einarsen ville finne empirisk belegg for de sammenhengene som syntes plausible. Derfor ble strukturen i hans doktorarbeid ikke ulik den som var i farens avhandling - en teoretisk del og en empirisk. Likevel var det store forskjeller mellom farens fremstilling og Reinvestment Cycles and their Manifestation in the Norwegian Shipping Industry (1938, 220 sider).

Forskjellen er særlig klar i den empiriske delen, men også den teoretiske behandlingen er ulik. Faren skulle favne vidt og undersøke hvordan hele konjunkturfenomenet var forklart, mens sønnen hadde den snevrere oppgaven å se hvordan realinvesteringen ble behandlet av forskjellige forfattere. Einar Einarsens behandling ble mer ”storslagen”, Johan Einarsens mer teknisk. Faren landet på en mekanistisk forklaring, sønnen på en adferdsbetinget.

Realinvesteringen i en næring består av nyinvestering og reinvestering. Den siste skal erstatte utslitt eller foreldet produksjonsutstyr. Hvis produksjonsutstyret har en skarpt definert levetid (t) , vil en topp i nyinvesteringene på et bestemt tidspunkt, forplante seg fremover: Reinvesteringen i dag vil være bestemt av investeringen t år tidligere. Hvis levetiden ikke er helt skarpt definert, vil en spiss topp tidligere slå ut i en flat kul senere. (Eilert Sundt hadde påvist et slikt ekkofenomen i befolkningsutviklingen.)

Einarsen spurte: Hva viser det faktiske materialet? Hans første problem var å finne egnet statistikk. Han fant det i skipsregistrene. De var enestående i sin detaljrikdom. Det Norske Veritas’ register hadde opplysninger om alle skip i den norske handelsflåten helt tilbake til 1880, altså seilskip, dampskip og motorskip i 50 år. Tallene viste så vel dramatiske som stillere perioder i næringens liv.

Johan Enarsen som gruvearbeider

HARDT ARBEID: Som medlem av Lønnsnevnden var professor Johan Einarsen i 1952 på Svalbard. Ingen skal si at han ikke satte seg grundig inn i arbeidernes forhold. Her er Einarsen i gruvegangene 3000 meter under Longyearbyen. Nevndas kjennelse ble at mistelønnen for gruvearbeiderne på Svalbard skulle økes med 20 øre, men kravet om 40-timers arbeidsuke ble ikke godkjent. Foto: Privat (©)

Materialet var enestående, men krevende å arbeide med. Trygve Haavelmo som kom til instituttet på denne tiden, fortalte at han fant ”Johan Einarsen blant en enorm haug av tabeller og beretninger fra Det Norske Veritas”.

Analysen viste at det var markerte reinvesteringstopper, en etter 19-20 år og en mindre etter ni år. Ved disse aldrene ønsket rederne å fornye sin tonnasje, noe som naturligvis kunne være påvirket av reglene for – og kostnadene ved – klassifisering av skip. Skipene var ikke utslitt, men rederne ønsket yngre og mer moderne skip. Reinvesteringen var adferdsmessig betinget.

Foruten skipenes alder foretok Einarsen en inngående studie av skipenes andre ”livskarakteristika”. I denne analysen brukte han teknikker fra aktuarenes studier av dødelighet og overlevelsessannsynligheter.

Fagets utvikling

I hvilken utstrekning viser Einar og Johan Einarsens arbeider utviklingen i økonomifaget? Hvilke forskjeller finner man mellom farens avhandling fra 1904 og sønnens fra 1938? Man må naturligvis ta hensyn til at den første ble skrevet på seks måneder, den siste i løpet av like mange år.

Den statistiske analysen var markert forskjellig. Einar Einarsen benyttet den offisielle statistikken på en deskriptiv måte. Han viste hvordan topper og bunner slo ut i tallseriene, men han brukte dem ikke til en teoretisk basert analyse av sammenhenger. Det gjorde sønnen, og der var han i pakt med fremtiden. Hans avhandling kan ses på som et tidlig økonometrisk arbeid, et fag som senere fikk en eksplosiv utvikling.

Fra sin levetid hadde far og sønn forskjellige opplevelser av konjunkturfenomenet. På bakgrunn av 1800-årenes utvikling var det nærliggende å oppfatte konjunkturer som et naturlig fenomen med tilnærmet fast mønster. Dette inntrykket ble borte med første verdenskrig. 1920-årene ble preget av ”engangsforeteelser” som valutakriser og store strukturtilpasninger. Og i første halvpart av 1930-årene ble det klart for mange at den store arbeidsløsheten og innskrenkningene i næringsvirksomhet ikke kunne tolkes som en normal lavkonjunktur. Økonomenes interesse flyttet seg fra konjunkturanalyse til ”stagnasjonsøkonomi”.

Dette preget også holdningen til økonomisk politikk. Så lenge konjunkturvekslingene ble oppfattet som nærmest naturgitte, var det tilsynelatende mindre spillerom for en aktiv holdning fra myndighetenes side. Man slo seg til ro med at sentralbanken utnyttet de muligheter som diskontopolitikken gav. Spørsmålet om staten også burde legge om sin finanspolitikk for å avdempe krisen, var gjennom mange år ”løst” ved adhoc-tiltak, mens det systematiske studium av budsjettpolitikkens muligheter var underveis.

Endelig fremstillingen. Einar Einarsen skrev på norsk og viste tidvis språklig glede, mens Johan Einarsen nok var noe hemmet av å skulle være fremmedspråklig. På den annen side oppnådde han at avhandlingen ble lagt merke til i den internasjonale faglitteraturen. En av de fremste konjunktureksperter på den tiden, professor Gottfried von Haberler, som på oppdrag av Folkeforbundet skrev en grundig oversikt over de viktigste bidragene til konjunkturteorien, karakteriserte Einarsens avhandling som en ”admirable study”.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Økonomi, Sosialøkonomi/samfunnsøkonomi, Språk og kultur, Historie, Samtidshistorie (etter 1945) Av Professor ved Økonomisk institutt, UiO.
Publisert 1. feb. 2012 12:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere