Universitetet, etikken og høsten 1945

Et universitet har en status som muliggjør at ansvarsbevisste, men ofte uhyre upopulære holdninger kommer klart og velartikulert frem i den offentlige debatt. Høstsemesteret ved Universitetet i Oslo 1945 eksemplifiserer denne universitetenes viktige funksjon, skriver filosofen Arne Næss.

FILOSOFEN SOM UNG MANN: Tegning av Arne Næss fra 1938. Foto: Ståle Skogstad (©)

Universitetet var jo ikke lukket mer enn et par år, men for mange av oss lærere virket det som en (slags) evighet. Gleden var intens blant studentene, og jeg glemmer aldri åpningsforelesningen jeg holdt i Aulaen. Smekkfull sal, inkludert amfi, og fullt også på podiet hvor det stod et vidunderlig Bechstein konsertflygel. Stemningen var til å ta og føle på. Og hvorfor ikke ta og føle på flygelet? Jeg stoppet et øyeblikk. Jeg kunne jo spille de storartete innledende taktene i Tsjajkovskijs pianokonsert i h-moll. Hvilket helt enestående publikum å spille for! Men, idiotisk nok syntes jeg etterpå, steg jeg langsomt opp på talerstolen og holdt, som planlagt, en tørr innledende forelesning i logikk. Antiklimaks for meg, men studentene var jo i en glad stemning og syntes å lytte, om enn ikke helt henført!

Det falt meg i 1945 ikke inn annet enn at universitetet måtte kunne gi filosofien en verdig plass. Filosofi var jo ansett som en passende "forberedende prøve" for alle studenter! Universitetet burde selvsagt ha en stillingspyramide i filosofi. To professorater og en del andre stillinger, inkludert stipendiater. I det herlige første semesteret var det sikkert også andre professorer som håpet på nye stillinger i faget sitt, men i mer "beskjeden" målestokk. Når herligheten forsvant i de neste semestrene og fakultetets formann innbød oss professorer til å fremsette forslag om én ny stilling, tilføyet han en advarsel mot å svare med (fullstendig utopiske) forslag slik som han sa jeg gjorde. Det er ikke så rart at han "hengte meg ut" på denne måten. Han mente vel at min stillingspyramide nærmest var en drømmepyramide.

En logisk empirist?

Det hadde gått rykter om at jeg var tilhenger av noe som het "logisk empirisme" og at det var en slags trang, formelt logisk filosofi. Man ventet seg at jeg kom til å holde meg til slik “positivisme”. Men jeg benyttet det herlige semesteret til å stifte en filosofisk forening hvor alle de filosofisk engasjerte jeg visste om, ble oppfordret til å samle seg. Det inkluderte også et par teologer. En liste over de mer fremtredende medlemmer har jeg i god behold. Det gikk mer enn 20 år innen jeg annonserte et seminar om logisk empirisme, men interessen var dårlig. Særlig den mest fremtredende representanten Rudolph Carnaps "redusering" av filosofi til logisk syntaks, vakte berettiget avsky. Carnaps storhet bestod jo i måten han samarbeidet på for å få filosofisk samarbeid på nivå med vanlig forskning. Det var, slik jeg så det, ikke noe annet å gjøre enn å få de filosofisk engasjerte til å komme sammen for å hjelpe hverandre, snarere enn å argumentere ut fra forblåste posisjoner.

Fra 1939, da jeg startet som professor, kunne jeg glede meg over filosofiinteressen blant studenter og samvær med dem. I et brev datert 27.10.46 skriver jeg: "Helt siden 1939 har det vært et jevnt tilsig av studenter til filosofien som hovedfag. Enkelte faller fra etter ett eller to års studium fordi de blir mer 'nøkterne', det vil si her at de for alvor begynner å tenke på sine muligheter for å slå seg igjennom økonomisk."

Siden jeg selv følte meg som student, var det oppmuntrende allerede i det famøse høstsemesteret å innlede en offentlig debatt med en av studentene, nemlig Egil A. Wyller. Det resulterte i hele to artikler i det sentrale tidsskriftet Samtiden i 1946.

Slik jeg forstod det, burde ikke Platons idélære eller Kants kategoriske imperativ forkynnes fra universitetets kateter. Det var med stor tilfredsstillelse å merke at studentene selv kunne ta avgjort stilling til gyldigheten av etiske og andre imperativer. Men som universitetslærer kunne jeg ikke fortelle studentene at den ene av to imperativer faktisk er gyldig og den annen ugyldig. Som universitetslærer kan jeg fra kateteret tilkjennegi at jeg anser visse normer gyldige for en lærers virksomhet på universitetet, for eksempel ingen forskjellsbehandling ut fra alder, kjønn eller rase. Jeg vil uforbeholdent kunne erklære normene som gyldige. Hvis en lærer erklærer at de ikke generelt er gyldige, så står vi overfor et tilfelle av uenighet om vesentlige normer, og vi tilkjennegir av vi er deltagere i en ekte mellompersonlig normkonflikt. Selv mener jeg Gandhis normer er gyldige for vår opptreden i selve konflikten. Men jeg ville ikke synes det riktig å forkynne hans normer fra kateteret, heller ikke normer for humanisme, men virkninger av å bryte dem.

Wyllers kritikk

Egil Wyller oppfattet hva jeg sto for på denne måten: "Et logisk byggverk, forsiktig tømret opp på relativitetsmoralens grunnvoll. Praktfullt utvilsomt, men praktfullt for hjernen - ikke for hjertet " ( Samtiden , 1946, s. 270). Wyller ville kanskje finne det komisk at jeg i pausene mellom forelesningene, i gemyttlig samtale med studentene, selvsagt kunne klargjøre hva jeg imitt hjertestod for. Det var ikke et logisk byggverk, og jeg var ikke tilhenger av “relativitetsmoral”. Hitlers normer kunne ikke forsvares ut fra oppslutning om deminnen et samfunn.

Det som vel var avgjørende for min personlige utvikling, var den uhyggelige situasjon i Wien 1934 -1935. Studentene ropte etter noe å leve for, noe å tro på og handle ut fra, og mange fant det dessverre i tidens absolutistiske tendens, særlig i nasjonalsosialismen. "Tenk med blodet !" var for dem et kjærkomment slagord. Mange universitetslærere bekjempet slikt, men særlig ved opplysning, historisk og annen, ikke ved direkte forkynnelse.

Selv etisk forkynnelse vil trenge logikk, nemlig ved begrunnelser som bruker aksiomer som premisser. Min lære om tolkning, presisering og forbisnakk inneholder ikke noe generelt bud om presisering, men om presisering til hjelp i tilfelle av forbisnakk eller i tilfelle hvor den ene part tydeligvis misforstår den annen.

Vi lever i dag i år 2001, men de mange spørsmål som ble tatt opp i 1945 på universitetet, er like levende i dag som den gang. Vi mangler litt av den stemning av glede og pågangsmot som preget gjenåpning av universitetet og dens åpne og frie debatter. Vi var betatt.

Moralsk indignasjon

Langt inn i høstsemesteret skjedde noe jeg uten betenkelighet vil kalle vidunderlig: universitetsarbeidets prestisje kan brukes og ble brukt på en måte som ikke noen annen situasjon – kanskje kirken? – kan kopiere. Høstsemesteret 1945 som helhet ble preget av tituseners anklage for landssvik . De var av svært ulike grunner kommet den gale siden under krigen. “Østfrontkjempere” lot seg til og med verve – og mange med døden til følge – på tysk, altså nazitysklands side i Russland. Det var for meg klart nok at i de aller fleste tilfeller var ordet “landssvik” malplassert. Ordet “høyforræderi” ville vært bedre, altså det klanderverdige (i 1940-45) å gå mot regjeringens stillingstagen i krigen. Blant de som ble fengslet for landssvik, var for eksempel en norsk offiser som deltok i krigen på norsk side mot okkupasjonsmakten i 1940, men som ikke gikk ut av Nasjonal Samling innen 1945 fordi han mente at det han sto for i den organisasjonen, var noe han stod for også under hele okkupasjonstiden.

Jeg brukte min universitetsstillings autoritet til det uhørte å ringe opp til fengslet (Grini) for å be ledelsen frigi noen fanger som trengtes på mitt seminar med tittelen “Moralsk indignasjon under krig”. Altså om indignasjonen overfor dem som kom på den gale siden. Jeg påtok meg ansvaret for at de meldte seg i fengslet etter “bruken” av dem i seminaret. Universitetets høye prestisje gjorde at min ansøkning ble godtatt. Det var et positivt øyeblikk da seminaret åpnet og “landssvikere” og hjemmefrontens folk stod ansikt til ansikt med hverandre. På seminaret ble årsakene og motivene til den ytterst forskjellige stillingstagen til de krigende parter analysert. Det ble klart at i det store og hele var moralsk indignasjon ikke på sin plass. Seminarets medlemmer hadde deltatt i krigen, men på motsatt side, uten etisk uholdbare motiver. Den medmenneskelighet som etter hvert utfoldet seg i seminaret, var av uvurderlig betydning ikke bare for deltagerne, men ble ikke helt uten betydning for dempingen av den opphissete og aggressive stemning som i mange kretser preget opinionen. Senere har man i alle fall beklaget at det gikk ut over “landsforrædernes” barn. (“Din far er landsforræder! Fysj av meg!”)

Min konklusjon her er at universitetet og dets ansatte har rett og plikt til veloverveide holdninger, i dype eller grunne sosiale konflikter. Et universitet har en status som muliggjør at ansvarsbevisste, men ofte uhyre upopulære, holdninger kommer klart og velartikulert frem i offentlig debatt. Høstsemesteret ved Universitetet i Oslo eksemplifiserte denne universitetenes viktige funksjon. Og den forklarer den voldsomme indignasjon som møtte visse tyske universiteters utrenskning av visse “jødiske” universitetslærere. I Norge er vi i universitetsanliggende likesom i så mange andre forhold, svært heldige. Men hellet forplikter! Hva kan vi gjøre for i utenrikspolitikken å gi vårt bidrag til forståelse og endring av de uhyre vanskelige forhold som kjennetegner mange andre lands universiteter?

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Matematikk, Logikk, Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi Av Arne Næss
Publisert 1. feb. 2012 12:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere