print logo

Internasjonal vikingby

Et livlig håndverks- og handelssenter med helårs bosetning på i underkant av 1000 mennesker. Et internasjonalt miljø med gode forbindelser til liknende tettsteder i Skandinavia og Europa for øvrig. Slik ser førsteamanuensis Dagfinn Skre for seg vikingbyen Kaupang utenfor Larvik.

VIKINGFORSKER: – Trolig har en lokal høvding etablert bebyggelsen på Kaupang, sier førsteamanuensis Dagfinn Skre. Foto: Ståle Skogstad (©)

Utgravningene på Kaupang hadde i år sin andre og nest siste feltsesong, men allerede nå har Dagfinn Skre dannet seg et bilde av det som etter alt å dømme var Norges første by: Folk var bosatt på Kaupang fra en gang på slutten av 700-tallet til rundt år 900 e.Kr. Bosettingen har vært godt organisert med klare parseller. Dette tyder på at byen er grunnlagt og tomtene regulert, ikke at stedet har vokst fram tilfeldig.

– En slik inndeling i parseller krever autoritet. Trolig har det vært en lokal høvding som har etablert bebyggelsen. Det finnes også et høvdingsete – Huseby – i nærheten av Kaupang, noe som sannsynliggjør at det har vært en forbindelse mellom tettstedet og en stormann, forklarer Skre.

Han er nå også sikker på at bosettingen har vært permanent gjennom hele året med kanskje 700-800 mennesker, men at det i visse sesonger kan ha vært flere med Kaupang som midlertidig adresse. Dette særlig til tider med høysesong for kjøp og salg av varer. Kaupang var ikke bare et sted for handel, men også for håndverk. Flere støpeformer viser at det ikke bare ble importert varer. Det ble også framstilt gjenstander der.

– For eksempel har vi i år funnet fem små smykker – en slags vikingtidens ”pins” – av frankisk type fra 800-tallet. Disse er trolig feilprodukter som er kastet, men de viser at produksjonen av dem foregikk på Kaupang. Man importerer jo ikke varer med feil. Smykkene tyder også på at noen av håndverkerne som bodde her, var fra kontinentet, sier Skre.

Flerkulturelt miljø

Kaupang har etter alt å dømme hatt god kontakt med omverdenen. Særlig synes forbindelsene til Danmark å ha vært nære. Støpemodellene som er funnet, er hovedsakelig av skandinavisk type, men også av tysk og irsk opprinnelse.

– Jeg er overbevist om at håndverkerne i stor grad var tilreisende fra andre steder i Norden og Europa. Det er i tillegg funnet to områder med gravplasser utenfor bebyggelsen. Gravplassene var i bruk samtidig, men har forskjellige typer graver. Dette tyder på at det var klare kulturelle skillelinjer mellom innbyggerne i byen, forteller Skre.

Han legger vekt på at Kaupang var en del av et løst nettverk av byer og antakelig spilte en viktig politisk rolle i alliansebygging med andre steder og maktpersoner. Handel var i vikingtid innvevd i et sosialt system hvor det var viktig å knytte bånd gjennom gaver og varebytte. Det var ingen markedsøkonomi slik vi er vant til, men transaksjoner i et nett av personlige og politiske forbindelser.

– Varehandelen må sees i en politisk og sosial kontekst. Å etablere et sted som Kaupang dreier seg ikke bare om å kontrollere merkantile interesser, men var også en klar politisk handling som befestet og styrket autoritet, understreker Skre.

Det finnes i dag ingen kjente liknende steder som Kaupang i Norge, og både Sverige og Danmark har bare én hver. Den fjerde er Hedeby ved Schleswig som den gang lå i Danmark.

Vin og honning

Skre tenker seg at det fra Kaupang har gått ut jern fra Telemark, kleberstein fra Buskerud, pelsverk og bryner. Inn har det kommet luksusvarer som glassperler, keramikk, smykker og drikkeglass. Knust emballasje i form av keramikk-krukker viser at det blant annet ble importert mye vin, men også honning som ble brukt til produksjon av mjød. Den internasjonale orienteringen kommer klart fram i restene etter emballasjen: 10 prosent kom fra slavisk område og var trolig honningkrukker fra det som i dag er Polen, mens 30 prosent var fra Rhin-omådet og inneholdt vin. Også dette var luksusgoder forbeholdt et høyere samfunnslag.

– Fra andre kilder vet vi at dette området av Norge har vært forbundet med kontinentet. I frankiske annaler blir Vestfold omtalt som ytterkanten av danekongens rike i år 813, forklarer Skre.

Samkvemmet med kontinentet blir ytterligere understreket av at det er funnet arabiske mynter i sølv, mynter som var gangbar valuta i hele Vest-Europa på denne tiden. I Kaupang er imidlertid ikke myntene brukt som penger, men som stykker av verdifullt metall som man klippet biter av og betalte med. I jorden på Kaupang er det også funnet perler fra India og Persia og fra områdene rundt Middelhavet og Svartehavet. Disse har antakelig vandret gjennom mange lommer før de havnet ved Oslofjorden. Det er også funnet smykker fra det frankiske riket og de britiske øyene.

– Funnene tyder på at Kaupangs orientering var mer mot sør og øst enn vi tidligere har antatt. Det er relativt lite funn av britisk opprinnelse, sier Skre.

Funnleder Unn Pedersen holder fram smykkemodeller

SMYKKEMODELLER: Funnleder Unn Pedersen viser to smykkemodeller i bly som ble funnet på Kaupang i år. Modellene ble brukt til å lage støpeformer i leire. Modellen til høyre er til et beslag, mens den til venstre trolig til en draktspenne. Foto: Ståle Skogstad (©)

Brå slutt

Et av de store spørsmålene rundt Kaupang er hvorfor byen ble fraflyttet ganske brått rundt år 900.

– Tidligere har det vært spekulert i at landhevingen ødela havnen i vågen utenfor, men jeg tror ikke på en slik forklaring. Jeg tenker mer i retning av politiske årsaker. Kaupang ble fraflyttet i rikssamlingstiden og kan ha havnet i klemma mellom forskjellige politiske krefter. Likevel er det rart at det ikke da dukker opp nye steder med tilsvarende funksjoner. De fleste andre skandinaviske vikingtidsbyene ”flytter” etter hvert til et sted i nærheten, men ikke Kaupang. Hvorfor vet vi ikke, men vi må huske at Kaupang klorte seg fast helt i randsonen av den europeiske urbaniteten og var i så måte muligens ekstra sårbar, sier Skre.

Vikingtiden er den kanskje sterkest profilerte, men også den mest mytepregede delen av norsk historie. Med dette som bakgrunn prøver Dagfinn Skre å nærme seg Kaupang med en mer åpen innstilling: ”Vi vet ikke hva vikingtiden var.”

– Gjennom utgravningene ønsker vi ikke å bekrefte gamle forestillinger, men forsøker å vinne ny innsikt. På Kaupang støter vi på noen av de store spørsmålene i vikingtiden: Hva slags sosiale mønstre fantes? Hva var kontakten med omverdenen? Hva skjedde i overgangen til rikssamlingstid? Rikdommen i funnene er bemerkelsesverdig og hjelper oss til å søke svar, forteller Skre, som leder en utgravning hvor det registreres rundt 150 nye gjenstander hver dag.

Fakta: :Undersøkelsene på Kaupang er norgeshistoriens største forskningsutgravning. Dette innebærer at den gjennomføres ut fra rene forskningsinteresser og ikke som følge av utbygging eller andre inngrep i naturen som gjør det nødvendig å få dokumentert fornminner.

Selve feltarbeidet går over tre sesonger (2000-2002), mens det er planlagt fire års etterarbeid med forskning og publisering (2003-2006).

Utgravningene ledes av førsteamanuensis Dagfinn Skre ved Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering (IAKK) ved Universitetet i Oslo.

Prosjektet finansieres av Universitetet i Oslo i samarbeid med Larvik kommune, Anders Jahres humanitære stiftelse, Norges forskningsråd, Norsk kulturråd og Kulturdepartementet.

Fokus på formidling

Fot av rav mellom to fingre

MINIATYR: Denne lille foten av rav er funnet på Kaupang og kan ha vært del av en amulett. Foto: Ståle Skogstad (©)

Daglig er det tre omvisninger for publikum på utgravningsfeltet hvor hovedfagsstudenter som deltar i prosjektet, forklarer hva som foregår.

– Det kommer folk på alle omvisningene, både turister og fastboende i distriktet. Tidlig på sesongen har vi også alle 6. klassingene i Larvik og Sandefjord på ekskursjon hit, forteller Charlotte Melsom, som er formidlingsansvarlig på Kaupang.

Larviksmuseene har en egen ”Kaupang-utstilling”, og Dagfinn Skre skriver ukentlig en fast spalte i to av lokalavisene: ”Ukens dagboksblad fra Kaupang”. I tillegg blir han intervjuet fast hver fredag på NRK Vestfold.

– Siden formidlingen blir spesielt fokusert i dette prosjektet, får vi også egne midler til å drive med dette, forklarer Melsom.

Kaupang-undersøkelsen har en egen hjemmeside med hyppige oppdateringer:

www.kaupang.uio.no

Ny teknologi

M嬥apparat og arkeologer som registrerer funn

AVANSERT MÅLING: Med bare et par millimeters avvik registreres funnstedene og legges direkte inn på data. Foto: Ståle Skogstad (©)

Kaupang-utgravningene har for første gang i Norge tatt i bruk en ny teknologi i arkeologien utviklet av den svenske Riksantikvaren. Systemet bygger på utstyr som opprinnelig ble utviklet til landmåling, men som her er omarbeidet til arkeologisk bruk.

Totalstasjon

Ved kanten av gravefeltet står en såkalt ”totalstasjon” som ved hjelp av infrarød stråling følger et prisme på toppen av en målestang. Stangen flyttes rundt på selve feltet for å markere funnene etter hvert som de dukker opp. Med bare et par millimeters avvik registreres funnstedet både horisontalt og vertikalt.

På stangen er det festet en liten computer hvor også typen funn samtidig blir tastet inn. Ved dagens slutt lastes informasjonen fra den lille datamaskinen ned og lagres på en større maskin. Dermed er det mulig å få opp kart med både funnets plassering, og også typen funn på skjermen.

En ny verden

– Dette er en helt annen verden å arbeide i enn da man gikk gjennom en manuell dokumentasjon som i etterkant av utgravningene måtte ordnes. Med digital behandling går hele prosessen parallelt med gravningen. Du får også kjappere og lettere tilgang til informasjonen i etterkant, og det blir raskere å publisere materialet, forklarer Lars Forseth, som har ansvaret for dokumentasjonssystemet på Kaupang.

Ute på feltet er det opprettet et fullt lokalt nettverk med 6-7 PC-er og egen server. Nettet er knyttet direkte til Universitetet i Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Middelalderhistorie, Arkeologi, Nordisk arkeologi Av Johannes W Løvhaug
Publisert 1. mar. 2001 00:00