Språkets mekanikk: Tverrfaglig samarbeid avdekker nytt om 't' og 'd'

En tilfeldighet førte lingvistene Inger Moen og Hanne Gram Simonsen til Avdeling for mekanikk ved Matematisk institutt. Resultatet er blitt et tverrfaglig samarbeid mellom lingvistikk og fluidmekanikk som har gitt ny kunnskap om uttalen av t- og d-lyden.

MÅLER TRYKKET: Lingvistene Hanne Gram Simonsen og Inger Moen (t.h.) studerer trykkbølgene på skjermen sammen med bølgeforsker Morten Huseby og professor John Grue (t.h.) fra Matematisk institutt.   Foto: Ståle Skogstad (©)

Blant vanntanker, datamaskiner, rør og ledninger i matematikernes hydrodynamiske laboratorium – den såkalte bølgelaben – sitter førsteamanuensis Hanne Gram Simonsen fra Institutt for lingvistiske fag med et lite måleapparat i munnen. Hun messer satana, satana, salita, sadina, sabada, sabada . Hadde det ikke vært for de teknisk pregede omgivelsene, kunne det virke som om Simonsen var yppersteprestinne ved en heksesabbat. Men det er altså vitenskap det dreier seg om. Målet er å finne ut mer om hva som skjer inne i munnen når vi uttaler t- og d-lyden.

Ved siden av sitter Simonsens kollega, professor Inger Moen, og kontrollerer lydstyrken på en båndspiller. Professor ved Matematisk institutt, John Grue, og bølgeforsker, Morten Huseby, studerer kurvene som avtegner seg på skjermen etter hvert som de magiske formularene kommer ut av Simonsens munn.

Full klaff

Det hele begynte som en tilfeldighet. De to lingvistene hadde en tid vært på utkikk etter noen som kunne måle lufttrykket i munnhulen når man snakker. Det viste seg at hjelpen var å finne på den andre siden av universitetsplassen på Blindern.

Person med b�rykkm嬥r i munnen

APPARATET: Denne lille trykkmåleren var i utgangspunktet laget for bølger i vann, men passet perfekt også i munnhulen.  Foto: Ståle Skogstad (©)

– En dag hadde jeg en kopp kaffe med noen venner fra Mat.Nat-fakultetet, og jeg fortalte at vi trengte noen til å måle lufttrykket i munnhulen. Da fikk jeg raskt henvisning til John Grue på Avdeling for mekanikk og bølgelaboratoriet, forteller Inger Moen.

Ved bølgelaben arbeider de normalt med å beregne bevegelser i vann og har utviklet spesialutstyr til eksperimenter i store vanntanker. Samme utstyr kunne med små justeringer også brukes til å måle lufttrykk inne i munnen. Det var full klaff fra første stund.

– Det bemerkelsesverdige var at både intervall og referanser på målingene i munnhulen er de samme som vi bruker til de mest vanlige bølgemålingene. I ti år har vi arbeidet med å bygge opp vårt laboratorium og finne nøyaktige teoretiske referanser til eksperimentene. Trykkmålerne var testet for bølger i vann, men dette passet også nøyaktig til måling av trykket i munnhulen, forklarer John Grue.

Programvaren til databehandlingen fantes allerede da Simonsen og Moen dukket opp.

– Det var også et heldig sammentreff at selve måleapparatet passet, både i størrelse og form. Apparatet må jo ikke hindre uttalen i vesentlig grad, forklarer Moen.

Entusiasmen for det uvanlige samarbeidsprosjektet var stor både hos realistene og humanistene da eksperimentene begynte på nyåret.

– Det var virkelig gøy å bli mottatt på en slik måte, understreker Simonsen.

Ny viten

Moen og Simonsen har i en årrekke arbeidet med flere mindre prosjekter omkring artikulasjon. Nå er de i gang med en større undersøkelse hvor tungebevegelsen er sentral. Hensikten er å korrigere den fonetiske beskrivelsen av hva som skjer når vi uttaler lyder. Nøkkelspørsmålet de stiller er: Hva foregår egentlig i munnhulen?

– Vi oppdaget at ikke alt er slik vi tidligere trodde når det gjadt t og d. I alle beskrivelser står det ganske enkelt at den ene lyden er stemt, mens den andre ikke er det. Forskjellen skulle altså ligge i stemmebåndet, ikke i munnhulen. Men tungebevegelsene til t- og d-lyden er forskjellige. Vi hadde en teori om at det var forskjellig lufttrykk i selve munnhulen, men hadde ikke målt det, forteller Moen.

De to lingvistene gikk ut på markedet for å se om det fantes utstyr som kunne måle trykket i munnhulen, men det var ikke lett. Til slutt fikk de altså hjelp ved eget universitet.

Tidligere har Moen og Simonsen konstatert at det er forskjeller i tungens kontaktflate med ganen. En større del av ganen er dekket av tungen under uttalen av t enn d.

– Hvorfor? Det var et spørsmål vi gjerne ville besvare og tenkte at det kanskje hadde noe med lufttrykket å gjøre. Vi fant en klar samvariasjon mellom hvor stort område av ganen som er dekket av tungen og lufttrykket, forteller Moen.

Undersøkelsene har avdekket at det slett ikke bare er forskjeller i stemmebåndsbruken som forårsaker forskjellen på t- og d-lyden. De nye opplysningene justerer nå tidligere beskrivelser i litteraturen om uttale av t og d, og det tverrfaglige samarbeidet ved Universitetet i Oslo har gitt ny viten om artikulasjonen. I september presenteres resultatene fra de fire forskerne under konferansen Eurospeech i Ålborg.

– Dette viser betydningen av at vi jobber på et bredt grunnlag og er et argument for at grunnforskningen skaper en plattform for allsidig anvendelse, framholder John Grue.

Praktisk betydning

Undersøkelsene har ikke bare en vitenskapelig interesse, men kan også komme til praktisk anvendelse for logopeder. Forsøkene i bølgelaben viser at det er flere måter å komme fram til samme uttale på. Dette kan få betydning blant annet for å lære barn med ganespalte en bedre artikulasjon.

– Barn med spaltet gane har helt andre trykkforhold i munnhulen enn det som normalt forekommer. Våre undersøkelser kan også være til hjelp for å øve taleevnen til mennesker som har fått hjerneskader. Hvis logopedene kan bruke det samme utstyret som oss, kan de se hvor problemet ligger. Det er nemlig mange framgangsmåter som kan lede til samme resultat uttalemessig, sier Moen.

– Jeg antar vi vil holde på med de lingvistiske eksperimentene de neste fem årene for å bygge opp kompetansen på området. Det tilfører vår forskning en ny dimensjon og har et praktisk siktemål, understreker Grue.

Moen og Simonsen drømmer nå om å utvikle et utstyr som samtidig kan måle stemmebåndsaktivitet, lufttrykk i munnhulen, tungens kontakt med ganen og luftstrømmen gjennom nesen. Målet er å samkjøre dataene og dermed se på variasjonene mellom dem.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Allmenn språkvitenskap og fonetikk, Matematikk og naturvitenskap, Matematikk, Anvendt matematikk Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere