print logo

Sosialøkonomenes nådetid

Sosialøkonomene og deres teorier spilte en nøkkelrolle i oppbyggingen av Norge etter krigen. Nå har sosialøkonomene skiftet navn til samfunnsøkonomer, og deres ideologiske hegemoni er brutt. Professor i samfunnsøkonomi,

”Jappeperioden på midten av 1980-tallet og konsekvensene den fikk, var et stort nederlag for makroøkonomisk styring.”Olav Bjerkholt Foto: Ståle Skogstad (©)

Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo ble opprettet i 1932, og Keynes kom med sine teorier noen få år seinere. Når begynte sosialøkonomisk tenkning å få gjennomslag i norsk politikk?

Olav Bjerkholt (OB) : – Økonomisk tenkning har gjort seg gjeldende i norsk politikk langt tilbake i tid. For eksempel viste Anton Martin Schweigaard alt omkring 1850 at økonomisk teori kunne utnyttes i praktisk politikk. Moderne økonomisk vitenskap slår imidlertid først inn etter annen verdenskrig.

Professor Trond Nordby

” I etterkrigstiden var det nærmest en symbiose mellom Arbeiderpartiet og sosialøkonomene.” Trond Nordby Foto: Ståle Skogstad (©)

Trond Nordby (TN) : – Det var viktige forløpere i Arbeiderpartiets kriseplan fra 1934 og i treårsplanen før krigen. Men det er ikke rimelig å snakke om noe gjennombrudd før etter 1945. Det dreier seg om en ”politikkens vitenskapeliggjøring” som vokste fram under trykk fra den økonomiske krisen i mellomkrigstiden. Politikere fra Arbeiderpartiet og økonomene søkte sammen for å løse økonomiens problem en gang for alle. Påvirkningen kom fra Keynes, men også fra svenske økonomer, de sovjetiske femårsplanene og krigsøkonomien under annen verdenskrig.

OB: – Etter opprettelsen av Økonomisk institutt i 1932 følte Ragnar Frisch en meget sterk forpliktelse til å formidle ny teoretisk innsikt til de politiske miljøene. Han tok flere initiativ, men erfarte ofte å ”stange hodet i veggen”. I 1934 fikk han kontakt med Arbeiderpartiet, og selv med en utpreget borgerlig bakgrunn, ble han nok tiltrukket av Arbeiderpartiets mer operasjonelle syn på økonomisk politikk.

TN : – Et viktig spørsmål er: Hvorfor slipper sosialøkonomene fram på den måten de gjorde etter krigen? Jo, det er i møtet mellom en økonomisk fagbevissthet som utviklet seg gjennom 1930-årenes krisetid og en arbeiderbevegelse på offensiven. Her er ikke Norge unikt. Sosialøkonomene som profesjon vinner et ideologisk hegemoni på denne tiden i flere land og får en enestående historisk posisjon i politikken.

Tidligere var det juristene som hadde dominert departementene, men etter hvert som sosialøkonomene etter krigen inntok statsadministrasjonen oppstod det en kompetansestrid. Er det snakk om to forskjellige verdisyn som møtes, altså en dreining fra en liberal rettsstatstenkning mot planstyre?

TN : – Sosialøkonomene var ikke alene, men var den gruppen som stod sterkest under planstyret. Du hadde også leger og agronomer som kom i framskutte posisjoner. Det var et gjennombrudd for det som kan kalles fagstyre. Mange steder var det også en konflikt med de regelorienterte juristene. Alle disse profesjonene har jo politiserende ambisjoner, de har målsettinger og virkelighetsoppfatninger som er blitt preget under fagstudiet. Ragnar Frisch hadde høye ambisjoner på vegne av sitt fag, på samme måte som Karl Evang hadde på vegne av legeprofesjonen. Både Frisch og Evang gjorde mye for at de riktige fagfolkene skulle komme inn i viktige posisjoner.

”Frisch hadde en kullsviertro på sine egne og fagets modeller.” Trond Nordby

OB: – Det fantes ved frigjøringen bare en meget liten gruppe økonomer med embetseksamen, men de ble forvaltet nøye. I første rekke ble de ”styrt” av finansminister og senere handelsminister Erik Brofoss. Økonomene ble plassert i sentrale posisjoner knyttet til oppbyggingen av rammeverket for den økonomiske styringen: nasjonalbudsjettsystemet. Planleggingsambisjonen som fantes innenfor Arbeiderpartiet etter krigen, var en politisk målsetting som ikke fulgte av den nye makroøkonomiske teorien, selv om Keynes ga støtte til sosialisering av investeringsfunksjonen i samfunnet. Økonomer både i Norge og andre land ga sin tilslutning til streng regulering etter krigen for å unngå inflasjon og tilbakeslag som etter første verdenskrig. Rollen til Ragnar Frisch er her kanskje blitt noe fortegnet i flere framstillinger. Han var ingen planleggingsfantast, neppe heller en særlig overbevist sosialist, men først og fremst en optimistisk rasjonalist som mente at økonomisk vitenskap hadde mye å bidra med i praktisk politikk. Han påvirket sine elever, mange av dem gjorde politisk eller administrativ karriere, men førte ikke selv an i utformingen av den økonomiske politikken. Han var i grunnen svært reflektert omkring økonomenes rolle og doserte betydningen av å skille mellom sak og vurdering. En gang i 1947, da økonomer oftest ble betraktet som en ganske politisert gruppe, sammenlikner Frisch økonomen med en advokat som kan ta oppdrag for hvilken som helst interesse på et rent vitenskapelig grunnlag. Frisch kunne nok la seg rive med i planøkonomisk entusiasme utover det praktisk gjennomførbare, men han var i første rekke opptatt av anvendbarheten av økonomisk teori og det modellverktøy som kunne utvikles på et vitenskapelig grunnlag.

”Sosialøkonomene hadde et klart hegemoni over spørsmål av ”samfunnsøkonomisk” karakter, og det var i grunnen alle viktige spørsmål.” Olav Bjerkholt

TN : – Frisch brukte ord som ”saklig” og ”lidenskapsløs” og tok et oppgjør med det han kalte for ”fiksjonsøkonomien”. Frisch hadde en kullsviertro på sine egne og fagets modeller. Han likte det sovjetiske systemet fordi han forestilte seg at det var rasjonelt i sin oppbygging. Han stod også nær kretsen Orientering og hadde en politisk affinitet til sosialismen, til planstyret og hva det kunne føre til.

– I etterkrigstiden snakkes det gjerne om ”jerntriangelet” mellom Statistisk sentralbyrå, finansdepartementet og Økonomisk institutt ved universitetet. Hvor sterk innflytelse hadde egentlig disse institusjonene på politikken og var de alltid like samkjørte?

Professor Ragnar Frisch, Handelsminister Erik Brofoss og Arbeiderpartiet

PLANLEGGING OG ØKONOMI: Professor Ragnar Frisch (t.v.) laget modeller, og finans- og senere handelsminister Erik Brofoss styrte økonomene i statsforvaltningen. Med Arbeiderpartiet ved makten fikk sosialøkonomisk tenkning sin glansperiode i oppbygginen etter krigen. Foto: (©) SSB/Montasje: Ståle Skogstad

OB : – Sosialøkonomene som faggruppe var nok mer enhetlige i Norge enn i noe annet land. Selv med svært ulike lærere som Frisch, Trygve Haavelmo og Leif Johansen var nok instituttet en svært enhetlig skole som satte sitt preg på kandidatenes måte å tenke og resonnere på, på tvers av politiske skillelinjer.

TN : – I etterkrigstiden var det nærmest en symbiose mellom Arbeiderpartiet og sosialøkonomene. Det viktigste kontaktpunktet var Erik Brofoss. Men juristene var jo i departementene fortsatt, og sosialøkonomene ble også preget av departementenes kulturer. Det viser seg dessuten at man alltid handler ut fra begrenset rasjonalitet. Internasjonale forhold som GATT- og EFTA-samarbeidet preget politikken i Norge. Styring på nasjonalt plan er et problem som har økt med årene fram til i dag.

”Frisch var langt mer ambisiøs i modelltenkning enn byrået og finansdepartementet.” Olav Bjerkholt

OB : – Innen det såkalte ”jerntriangelet” tror jeg ikke vi skal tillegge instituttet noen særlig direkte innflytelse på politikken, men stor indirekte betydning ved utdanning av økonomene og gjennom det kontaktnettet Frisch og Haavelmo hadde. Rollen til Statistisk sentralbyrå er interessant. Byrået ble en faglig ressurs for finansdepartementet i utarbeiding av nasjonalregnskap og senere makroøkonomiske modeller for bruk i den økonomiske politikken. Det var underordnet departementet, men beskyttet av lovverket fra å bli overstyrt og kunne således overleve som en uavhengig analytisk enhet intimt knyttet til finansdepartementet, noe som internasjonalt nok er enestående.

”Jerntriangelet” var jo også representert ved sterke personligheter. Arne Skaug som direktør i Statistisk sentralbyrå, Erik Brofoss i finans- og handelsdepartementet og Ragnar Frisch på instituttet er trukket fram som et innflytelsesrikt ”triumvirat” etter krigen. Hvor stor rolle spilte personene i utviklingen av norsk økonomisk politikk?

OB : – Av de tre personene var det Brofoss som satt med den politiske innflytelsen og i sterkest grad dirigerte økonomene. Det var Brofoss’ initiativ at Statistisk sentralbyrå skulle spille en rolle, og Arne Skaug var i den sammenheng en operativ medspiller. I den ambisiøse politikken til Brofoss lå det en invitt til Frisch om å følge opp med utvikling av modellverktøy. Denne utfordringen tok Frisch og forlot stort sett økonometrien, som han hadde arbeidet mest med før krigen, og viet seg i stedet en lang periode helt til å utarbeide ”desisjonsmodeller”. Frisch understreket gang på gang at de spørsmål som stilles til økonomer, ikke burde være ”Hvordan bør politikken innrettes nå?”, men heller ”Hvis slik og slik gjøres, hva vil skje?”. Med et kobbel av assistenter og medarbeidere satte Frisch i gang arbeid med omfattende modeller. Få, om noen, steder i verden fantes et like avansert modellaboratorium på 1950-tallet som på Frischs institutt.

– Kan man følge teoribyggingen til Frisch og se hvordan modellene beveget seg fra universitetet til Statistisk sentralbyrå og ble redskaper for økonomisk politikk i finansdepartementet?

OB : – Frisch var langt mer ambisiøs i modelltenkning enn byrået og finansdepartementet. Han var derfor kritisk til de relativt enkle modellene som ble utviklet i byrået og brukt av finansdepartementet. For eksempel hadde Frisch en oppfatning om at toppen av et modellapparat måtte være en politisk preferansefunksjon som ga uttrykk for hva politikerne egentlig mente. Denne oppfatningen vakte liten gjenklang i departementet, men Frisch gikk uforferdet i gang med å vise gjennomførbarheten av ideen ved å skaffe seg intervjuobjekter for å bestemme preferansefunksjoner. En av samtalepartnerne var finansminister og senere statsminister, Trygve Bratteli.

TN : – Frisch’ syn på vitenskapens rolle er symptomatisk for en bestemt historisk epoke. Man forestilte seg at man kunne starte på et slags historisk nullpunkt og endre praktisk politikk ut fra en vitenskapelig erkjennelse.

OB : – Fram til et stykke inn på 1970-tallet utøvde økonomene sterk innflytelse på beslutningsprosesser i statsadministrasjonen gjennom kontrollen over nasjonalbudsjetteringen som ble etablert i 1946/47. Denne utviklingen kulminerte på 1960-tallet. Den vellykkede vekstpolitikken ga inntrykk av at de makroøkonomiske styringsproblemene var løst og at det ikke var noen fare for en depresjon med massiv arbeidsledighet. Dette var nok i noen grad også økonomenes egen oppfatning. Fokus ble sterkere rettet mot andre samfunnsområder enn de økonomiske, og andre faggrupper gjorde seg etter hvert sterkere gjeldende i utforming av velferdsstaten. En annen utviklingstendens var internasjonaliseringen av økonomifaget som skjøt fart gjennom 1970- og 1980-tallet, og de mest utpregede nasjonale særtrekk ved økonomisk vitenskap ble etter hvert mindre framtredende.

”Styring på nasjonalt plan er et problem som har økt med årene fram til i dag.” Trond Nordby

TN : – Et viktig skille er oljekrisen i 1973/74 som var et sannhetens øyeblikk og hvor man begynte å tvile på om det var mulig å skape en krisefri økonomi. At man ikke klarte å finansiere velferdsstaten slik man hadde tenkt, skapte også en ny erkjennelse. Dette skjer samtidig i alle land: Den aktive staten blir en akilleshæl for de som sto bak en stram reguleringspolitikk. Dette førte til en større liberalisering og åpnet for siviløkonomene som faggruppe. Konklusjonen er at sosialøkonomene hadde sin nådetid fordi de ble sluppet til av politikerne i den spesielle situasjonen etter krisa på 1930-tallet og etter annen verdenskrig. Så oppstår uforutsette problemer som gjør at sosialøkonomene får svekket innflytelse. Det er et ideologisk hegemoni som brytes. Nyliberalismen vinner fram, og grovt sett skjer det et skifte fra sosialøkonomene til siviløkonomene.

– Er det riktig at sosialøkonomenes ideologiske hegemoni var så sterkt som det gjerne framstilles?

OB : – Sosialøkonomene hadde et klart hegemoni over spørsmål av ”samfunnsøkonomisk” karakter, og det var i grunnen alle viktige spørsmål. Utviklingen på 1970-tallet ble et brudd med vekstårene og en omstillingstid internasjonalt. Innenfor OECD er det bare Norge som har like høy vekst som på 1960-tallet. Også hos oss var det ubalanser og erodering av tradisjonelle virkemidler som krevde omlegginger. Fokus ble satt på reguleringene som var igjen fra etterkrigstiden. Avvikling av sentrale elementer i kredittmarkeds- og boligregulering endret strukturelle trekk ved det økonomiske styringssystemet. En internasjonal økonomisk liberaliseringstendens slo også inn i norsk politikk, og det ble med ett mye større vekt på finansielle sider ved økonomien. Jappeperioden på midten av 1980-tallet og konsekvensene den fikk, var et stort nederlag for makroøkonomisk styring. Samtidig overtok ”finansøkonomer” og ”bankøkonomer” som hyppigere kommentatorer til den økonomiske utviklingen enn traurige sosialøkonomer.

”Det er ikke riktig å blåse opp sosialøkonomene til enevoldsherskere.” Trond Nordby

– Men har sosialøkonomene utspilt sin rolle eller har også denne faggruppen endret sin tilnærming til økonomien i tråd med liberaliseringen?

OB : – Nei, sosialøkonomene, som nå skal hete samfunnsøkonomer, kan vel ikke sies å ha endret sin tilnærming til forståelse av økonomien på noen fundamental måte. Men undervisningen, og enda mer forskningen, vektlegger andre temaer enn tidligere. Kanskje har virkeligheten blitt vanskeligere å forstå for dagens studenter enn i 1960?

TN : – Sosialøkonomenes rolle viser et slags politikkens primat. Det var politikerne som slapp til sosialøkonomene og andre profesjoner, men det var også politikerne som trakk tilbake makten fra faggruppene. Det er ikke riktig å blåse opp sosialøkonomene til enevoldsherskere. Sosialøkonomene har nådd fram under visse historiske konjunkturer, men har tapt

Emneord: Samfunnsvitenskap, Økonomi, Sosialøkonomi/samfunnsøkonomi, Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Samtidshistorie (etter 1945) Av Johannes W Løvhaug
Publisert 1. feb. 2001 00:00