En reise i tid og språk

Ved å følge sporene i språket kan forskerne fortelle mye om taternes og sigøynernes historie. Professor i allmenn lingvistikk ved Universitetet i Oslo, Rolf Theil Endresen, er en av de få i Norge som kan noe om denne ukjente delen av vår kultur.

Fakta

Både tatere og sigøynere stammer fra folk som begynte utvandringen fra Nord-India for 1000 år siden, kanskje noe før. De snakket et seint mellom-indoarisk språk. En del av dette såkalte romfolket kom til Norden omkring år 1500 og ble her kjent under betegnelsen tater. Mange foretrekker betegnelsen De reisende . Taterspråket romani har utviklet seg til å bli et nordisk indoarisk språk siden det har fått skandinavisk lyd- og bøyningsmønster.

På 1800-tallet begynte romfolket i Europa eller sigøynerne som de oftest ble betegnet, en ny stor vandring. Deres språk kan kalles et moderne indisk språk på linje med hindi og urdu. I Skandinavia har vi valgt å bruke betegnelsen romanes, for å skille det fra taternes romani. I det øvrige Europa brukes ikke begrepet tater, og sigøynerne eller romfolket og deres språk omtales ofte som romani.

En gripende forestilling om taterne ble satt opp på Oslo Nye Teater våren 2000. Stykket ”Tater” var nydelig teaterhåndverk med dans, bevegelse, sang og musikk. I tillegg forteller stykket den dramatiske historien om de norske taterne. Forestillingen synliggjorde et lite ærerikt kapittel fra norsk minoritetshistorie.

Men hvor kommer taterne fra? Og hva er forholdet mellom taterne og sigøynerne?

Norske leksika er uklare. Noen skriver mye om sigøynere. Noen skriver om tatere, men lite eller ingenting om forbindelsen som kunne være mellom de to gruppene.

Nomader

Professor Rolf Theil Endresen kan gi noen forklaringer:

– Nomadiske folkegrupper bega seg på vandring mot Europa fra Nord-India for om lag 1000 år siden. Omkring år 1300 hadde romfolket kommet til Balkan og reiste i flere europeiske land. Til Norden kom de omkring 1500, og fra skriftlige kilder ser vi at de i skandinaviske land ble kalt tater, tattar, tatar, forteller han.

Dette var den første innvandringen. Den andre innvandringen kom på 1800-tallet. Det osmanske riket var i oppløsning. Livegenskapet ble brakt til opphør, og nye grupper av romfolket begynte igjen å vandre i landene i Europa.

– På 1500-tallet var det mange på vandring i Europa. Det var originaler, tiggere eller folk med profesjon som musikanter, soldater, studenter eller håndverkssvenner. Pilegrimer var også vanlig. Det som er et viktig skille mellom romfolket eller taterne og de andre, er at taterne ikke reiste som enkeltpersoner. De reiste som familie, med alle generasjonene, og gjerne flere familier i lag, sier Theil Endresen.

Ettersom de ikke ble bofaste, kom de til å leve utenfor konvensjonene, utenfor fellesskapet. Det ga grobunn for mistenksomhet og fiendtlighet. Myndighetene likte heller ikke folk som de vanskelig kunne skattlegge og kontrollere.

– Opp gjennom århundrene er taterne blitt ganske assimilert i samfunnene de reiste i. Mange giftet seg ut av De reisendes rekker. Mange ikke-tatere giftet seg inn i eller sluttet seg til De reisende . Mange ble bofaste, men helt til inn på 1900-tallet beholdt taterne i Norge sin varierte og frodige klesdrakt. Mennene kjentes på rallarhatten, vesten og kniven i beltet. Kvinnene på sine gullsmykker og lange skjørt, helt til dette ble endret av den norske statens minoritetspolitikk, forteller han.

Taternes og sigøynernes språk

Sammenhengen mellom tater- og sigøynerspråk er ganske klar. De har samme opphav: India. Romspråket tilhører den indoariske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien, og romspråket nedstammer fra språk som langt tilbake stod det indiske språket sanskrit nær.

Taternes språk i dag kaller vi romani. Sigøynernes språk kaller vi romanes. De to språkene har mye til felles, men på grunn av skille i tid og geografi, har de utviklet seg ulikt, akkurat som norsk og islandsk.

– Romani kan kalles et nordisk indoarisk språk, siden det har tatt i bruk den skandinaviske grammatikken. Det følger vårt lyd- og bøyningsmønster, sier Theil Endresen.

– Sigøynernes romanes kan vi betegne som et moderne indisk språk, på linje med hindi og urdu. Slektskapet er utvilsomt, og når tatere, sigøynere og for eksempel pakistanere møtes, blir de overrasket over hvor mye språkene deres har til felles. Siden sigøynerne er blitt mindre integrert, har romanes bevart mer av de indiske trekkene enn romani, sier Theil Endresen, og understreker at dette er det allmenn enighet om innen språkvitenskapen.

Hemmelig språk

– Taternes romani har overlevd delvis som et ”hemmelig” språk, brukt internt i gruppen. Siden det aldri har vært noen fordel å identifisere seg selv som tater, var det helt til nylig at mange av oss trodde at taternes språk nærmest var utdødd på grunn av de siste 50 års forfølgelser. Det er utrolig at så mye har overlevd. Mye mer enn vi trodde for få år siden, sier han.

Selve ordet ”rom” knyttes til en lavkaste i India som driver med ulike håndverk i tillegg til sang og musikk.

I Norden har ordet tater og ulike varianter vært mye diskutert. Det skal ha kommet til norsk gjennom tysk allerede før 1350. Det ble brukt om fremmedfolk som kom til Norden fra et annet sted. Mange har knyttet det til tatarene, et hesteridende mongolsk folkeslag fra de sentralasiatiske steppene. Noen av disse ble på 1500-tallet invitert til Sverige som leiesoldater, hadde med seg sine familier og vanket en tid i aristokratiet.

En misforståelse som har skapt mye fortvilelse, er ordet tartaros/tartarus . Det er gresk/latin, og ordet betyr helvete . Dette er trukket inn i diskusjonen om taterne, og særlig eldre religiøse mennesker har hevdet at taterne var djevelens folk.

Ordet tartarus har en tilfeldig likhetmed tater, men har ingenting med dette ordet å gjøre, slår Theil Endresen fast.

En annen tilfeldighet er likheten mellom rom og Romania. Mange av romfolket i Norge har bodd lenge i Romania, språket deres er preget av det og betegnes ofte som rom-vlach. Rumenerne snakker derimot et språk med utgangspunkt i Romerriket og det latinske språket som ble brukt der.

At romspråket var et indisk språk, ble oppdaget så sent som på 1700-tallet. Noe av det språkforskerne har bidratt med de siste 100-150 år, har derfor vært å kartlegge vandringsruten til romfolket. Det er gjort ved å sammenlikne ord og å fotfølge sporene til De reisende bakover i tid fra Europa og til arnestedet India.

Etter hvert som romfolket vandret fra landområde til landområde, tok de opp ord og vendinger i språket fra det som ble snakket på stedet. En undersøkelse fra Storbritannia viser at 60 prosent av romspråket som brukes der, er indoarisk, resten av ordene er armensk, iransk, gresk, albansk, rumensk og slavisk i tillegg til engelsk.

Forskning på romfolket

Professor Rolf Theil Endresen har bestandig hatt interesse for romfolkets språk og historie og var med på å arrangere det første seminaret om dette emnet på Universitetet i Oslo i 1980. Han arbeidet lenge nært sammen med amanuensis Knut Kristiansen som døde i 1998. Kristiansen sørget også for å bygge opp en betydelig boksamling om romfolkets språk og historie.

En stor del av forskningen omkring romspråk har vært beskrivelser av språk eller enkeltdialekter i Europa. Det har vært låneordstudier og ganske omfattende sammenlikninger. Språkforskerne har sporet språkene tilbake til India og dermed funnet reiseruten.

I Norge utga Ragnvald Iversen ”Secret languages of Norway” i 1944.

I 1994 utga Lars Gjerde i samarbeid med Knut Kristiansen ”The orange of love and other stories: The Rom-Gypsy language in Norway”. Det var tekster på romanes, engelsk og norsk.

Høsten 2000 utkom ”Tater – Livskampen og eventyret” av Thor Gotaas, en første sammenhengende fortelling om taternes historie i Norge.

Sigøynerne foretrekker selv å bli kalt rom. Mange tatere foretrekker å bli kalt De reisende.

Økende interesse

De siste års interesse for minoriteter i Norge synliggjøres i St.meld. nr. 15 (2000/2001). Her får romfolket/sigøynerne og romanifolket/taterne/De reisende status som etniske minoriteter i Norge, på linje med de andre nasjonale minoritetene kvener, skogfinner og jøder.

Benevnelsen på De reisende har vært forskjellig. I Norge har taterne på Sørlandet vært kalt fant, på Østlandet tater, på Vestlandet splint og tater, mens betegnelsen i Nord-Norge har vært både fark og finn. I Europa har betegnelsene vært travellers, bohemians, zigenare eller gypsies.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie, Sosialhistorie, Språkvitenskapelige fag Av Tekst: Anne Hjort-Larsen
Publisert 1. feb. 2001 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere