Hva er universitetet?

Universitetets rolle er til debatt. Skal det bygge på den humboldtske dannelsestradisjon eller bli strømlinjeformet og markedsorientert?

LIVET BAK SØYLENE: Universitetet er en institusjon med flere hundre års historie, men opplever i vår tid omfattende endringer. Foto: Ståle Skogstad (©)

Historikeren førsteamanuensis John Peter Collett og Sosialantropologen forskningssjef Hans Christian Sørhaug

Historikeren: Sannhetssøkende fellesskap

F�amanuensis John Peter Collett

HISTORIKER: Førsteamanuensis John Peter Collett   Foto: Ståle Skogstad (©)

Det sier førsteamanuensis ved Historisk institutt, John Peter Collett. Han har skrevet Historien om Universitetet i Oslo og kjenner godt til både universiteter generelt og Universitetet i Oslo spesielt.

– I vår tid har vi som arbeider ved universitetet blitt redde for store ord og store fakter og for å skille oss for mye ut fra resten av samfunnet, men hele ideen bak universitetet var jo å skille seg ut, å være noe helt annet, presiserer han.

– Det dreier seg om et kall?

Ja, hvis det ikke var et kall - hvorfor skulle man ellers være her? Det kan umulig være den økonomiske belønningen. Det er en høy grad av kallsfølelse blant de ansatte på universitetet. Mange forplikter seg mot høye mål. Det er bare synd at misforholdet er så stort mellom de høye målene og det bildet av universitetet som eksisterer i manges bevissthet.

Utrygghet

Collett mener at en form for utrygghet preger universitetet som arbeidsplass i dag.

– Egentlig er det i seg selv overraskende: Folk ved universitetet skulle jo føle seg trygge. De fleste holder på med det de er aller mest interessert i og som de er godt kvalifisert til. Mange spør seg likevel om de yter det de skal yte. Kravene som stilles fra alle kanter, er vanskelige å forholde seg til. Utenforstående har vondt for å forstå hva det innebærer å være universitetsansatt, i forhold til hva det vil si å ha et annet yrke. Det gjør ikke saken bedre at mange forskere har problemer med å forklare hva de driver med overfor folk flest.

Er forklaringsproblemet større i Norge enn i andre land?

– I det norske samfunnet har det vært vanskelig å etablere universitetet som en selvbærende kultur. Vi er ikke beskyttet av stor ytre prestisje. Reiser du for eksempel til Lund i Sverige, så er hele byens identitet preget av universitetet. Det samme gjelder selvfølgelig Oxford og Cambridge. I Oslo finnes ingen stolthet over universitetet. Den fremherskende institusjonaliserte kultur går ut på at alt helst skal være nyttig. Det folk har vondt for å forstå, er at dersom folk ved universitetet skal gjøre ”nytte for seg” på lang sikt, så må de være fritatt for nyttekravet på kort sikt.

Avvikende

– Etter hvert har jo mange vært innom universitetet og studert. Har dette hatt noe å si for at respekten for institusjonen har vært dalende?

– Respekten for universitetet har det vært så som så med i Norge til alle tider. Det at universitetet har blitt allemannseie, gjør det ikke lettere. Alle som har vært innom, har en mening om universitetet, og mener seg - etter å ha sett en liten flik av det - kvalifisert til å si hva som er ”galt” med institusjonen. Dette preger ikke minst mange journalisters dekning av universitetsspørsmål. Nå har vi jo også fått en minister som tar mål av seg til å drive gjennom vidtrekkende reformer begrunnet med hans egen erfaring som laveregrads student.

Collett mener at universitetet har utviklet seg til å bli en anomali , noe avvikende i samfunnet.

– I dag omtaler folk universitetet på samme måte som man omtalte aristokratiet før den franske revolusjon: Stor grad av frihet, store privilegier - og nesten ingen forpliktelser.

Sosialantropologen: Nesten ikke en arbeidsplass

Forskningssjef Hans Christian S�g

SOSIALANTROPOLOG: Forskningssjef Hans Christian Sørhaug   Foto: Ståle Skogstad (©)

Det sier forskningssjef for Senter for studier av teknologi, innovasjon og kultur (TIK), sosialantropolog Hans Christian Sørhaug. Han understreker at det som skaper helt spesielle vilkår ved universitetet, er at kompetansen i organisasjonen er ”på bånn” - ” i hodet på folk - og mellom hodene på folk”.

– Universitetet er preget av en høy grad av frihet. Det paradoksale er at det samtidig er preget av svært mange regler, sier Sørhaug.

Særlig påfallende synes han det er med ”papirhaugene” som distribueres i forkant av ”ethvert møte”. Den tidligere lederen av Arbeidsforskningsinstituttet har aldri tidligere vært borti noen virksomhet med så mye papir.

Demokrati

– Universitetsdemokratiet krever at all faglig ledelse er valgt. Ledelsen er hele tiden underkastet demokratiet. Og respekten for lederne er ikke overdrevent stor. Ledelse blir en slags ”bottom-up”-prosess, der det meste er formalisert, mener Sørhaug.

– Fordelen med dette er at beslutningene blir transparente. Ulempen - ved siden av den store papirmengden - at det blir vanskelig å praktisere personalansvar.

Når det alltid skal skrives referater, er det ikke lett å ta opp saker om enkeltmennesker. Demokratiet setter rett og slett grenser for hva folk tør å ta opp, hevder han.

Sørhaug mener at universitetet for mange er ”et vanskelig sted å være”.

– Det å være vitenskapelig ansatt, er en underlig blanding av trygghet og utrygghet. Som fast ansatt sitter du i en oppsigelig stilling, samtidig som du stadig blir utsatt for kritikk og evalueringer. Kunnskapsproduksjonens vesen stiller strenge krav til sannhet og nyhetsverdi. Henger du ikke med, føler du deg fort til overs.

– Hvordan opplever folk utenfra universitetet?

– Folks syn på universitetet er preget av en blanding av ærefrykt og ironi. Med årene har det nok blitt mindre ærefrykt og mer ironi, mener han.

Et redskap

Sørhaug ser det som et faresignal at flere og flere ser på universitetet som et redskap til å oppnå klart definerte mål. Selv mener han det er langt viktigere å se universitetet som et rom for utvikling av mennesker.

– Det skal være noe klosteraktig ved et universitet, hevder Sørhaug.

Han er ikke i tvil om at det er redskapsmodellen som er i ferd med å gå av med seieren – nå senest ved Mjøsutvalgets hjelp.

– Vi hører stadig snakk om å håndtere studenter som kunder. Men studenter er ikke kunder. De vet ikke hva de skal bli! utbryter han.

– Hva er universitetet som idé?

– En del av universitetets ide er at universitetet skal være sin egen idé. Forutsetningen for å utvikle både kunnskap og folk forutsetter at forskerne for en stor grad får være i fred.

Hvordan er det å være administrativt ansatt ved universitetet?

– For en del år siden praktiserte universitetet nærmest et kastesystem, der de administrativt ansatte ble sett ned på og derfor utviklet ”vaktmester’n”-tendenser à la Trond Viggo Torgersen. Tar man ikke folk på alvor, går de lett i vranglås. De siste årene synes jeg heldigvis at det virker som at det er et mye mer likeverdig forhold mellom administrativt og vitenskapelig ansatte.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi, Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie Av Gro Lien Garbo
Publisert 1. feb. 2012 12:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere