print logo

Ydmykelse: Følelsenes atombombe

Ideen om at etnisitet alene er hovedårsak til vold og krig, har forskeren Evelin Gerda Lindner liten tro på. Hun tror at ydmykelse ofte er en viktigere drivkraft.

OMFATTENDE FELTARBEID: Evelin Gerda Lindner har gjort feltarbeid til doktorgraden både i Rwanda, Burundi og Somalia. Foto: Privat (©)

UiO-psykologen har utført et omfattende feltarbeid i Rwanda, Burundi og Somalia, og gjennom sin egen erfaring som barn av flyktninger i Tyskland har hun studert ydmykelsens psykologi i lys av folkemord og krig.

– Det jeg har gjort, er å skille ut ydmykelse som et eget begrep. Jeg har gjennom min forskning satt søkelyset på at det finnes ydmykelse overalt; i forskjellige folkegrupper, i familien, i samfunnet og politikken. Et fellestrekk er at ydmykelse alltid er meget ødeleggende for dem som blir utsatt for den. Ordet humiliation på engelsk er ganske illustrerende. Grunnordet humus betyr jord på latin. Det ligger i ordet at folk som blir ydmyket, får presset ansiktet sitt ned mot jorden. Ydmykelse er ofte en viktig drivkraft i vold og krig. Når den undertrykte får makt, er faren for folkemord størst, sier Evelin Lindner, som nå har tatt doktorgrad på tematikken.

Ydmykelse kan være en handling, en følelsesmessig tilstand eller en sosial mekanisme. Begrepet finnes i mange disipliner, for eksempel i antropologi, sosiologi, filosofi, sosialpsykologi, klinisk psykologi og statsvitenskap.

– Det at ydmykelse er et tverrfaglig begrep, forklarer kanskje hvorfor det ikke er blitt forsket nevneverdig på dette før. Ydmykelse er blitt blandet sammen med skam, krenket ære eller verdighet. I våre dager er det svært aktuelt i forbindelse med krenking av menneskerettigheter, forklarer hun.

Ydmykelse og ekstremisme

– Ideen om at etnisitet alene skal være hovedårsaken til vold og krig, har jeg liten tro på. Det er ikke etnisitet som er den store faren, men ydmykelse som igjen fører til ekstremisme. Ekstremistiske holdninger gjør at folk er villige til å spille på etnisitet, til og med skape den, for så å gå videre til vold og væpnet kamp, sier Lindner.

Hun viser til at det både i Somalia og Rwanda dreier seg om nokså homogene folkegrupper med samme språk og religion. Det vil si at det er de mest enhetlige samfunn i Afrika som har gjort seg skyldige i folkemord. Inntil 1978 var Somalia et sammensveiset land med en stor drøm om enhet. Så fulgte tjue år med vold, blant annet fordi diktatoren Siad Barre spilte grupper ut mot hverandre.

– I Rwanda har hutuer og tutsier i historiens løp byttet roller som undertrykker og undertrykt. Sist var det hutuene som drepte tutsiene og de moderate hutuene. Ofrene ble hakket i hjel med machete-kniver. Det gikk så langt at ofre som hadde litt penger, kjøpte kuler og ba om å få bli skutt i stedet for å bli hakket i hjel. Det viser hvordan følelsen av ydmykelse – jeg kaller det ”følelsenes atombombe” - kan føre til vold som ikke er avhengig av kostbare hærer og våpen.

I begynnelsen av feltarbeidet dro Lindner til Somalia med et strukturert spørreskjema. Hun forstod fort at nettopp hennes vestlige metode ydmyket samtalepartnerne, altså at hun ødela betingelsene for det hun var kommet dit for å undersøke. Resultatet var at svarene ikke ble pålitelige.

– Jeg begynte å snakke med folk om mine og deres opplevelser. Jeg skjønte da at de oppfatter oss fra Vesten som arrogante og kollektivt ansvarlige for den dårlige behandlingen de har fått. Jeg fikk klare meldinger: ”Dere koloniserer oss, så innfører dere et såkalt demokrati, som er oss fremmed. Deretter er dere forundret over at diktatorer kommer til makten. Så gir dere dem våpen, så de kan drepe halvparten av oss, og så kommer dere hit og skal ”måle” vår lidelse!” Jeg møtte deres frustrasjon med å fortelle dem at også min familie har lidd i sin motstand mot Nazi-Tyskland. Da møtte jeg straks større forståelse, forteller hun.

Preget av tysk historie

Evelin Gerda Lindner har embetseksamen både i medisin og psykologi fra Tyskland. Hun har også studert psykologi og medisin i New Zealand, Kina. Thailand, Israel, Vest-Afrika og USA, samtidig som hun gikk inn for å bli en del av kulturen på alle stedene hun arbeidet.

I Egypt var hun psykologisk rådgiver ved et amerikansk universitet og hadde egen praksis i Kairo. Så skrev hun en medisinsk doktoravhandling om ”Det gode liv” i Tyskland og Egypt. Her beveget hun seg over i sosialpsykologien.

Evelin Lindners løpebane brakte henne via ekteskap til Norge, der hun føler seg mest hjemme, og hvor hun har bodd i over tjue år.

Doktor Lindners interesse for ydmykelsens psykologi har sitt utspring i det hun opplevde som barn av flyktninger i Tyskland etter krigen. Flere millioner etniske tyskere ble tvangsflyttet fra områder i Polen.

– Vi var gjester i Vest-Tyskland, samtidig som vi følte oss uvelkomne.

Også Tysklands nære samtidshistorie er interessant ut fra hennes perspektiv.

– Etter murens fall trodde østtyskerne at de etter å ha vært undertrykt i sitt eget land i over 40 år, skulle bli tatt imot av vesttyskerne med åpne armer. I stedet ble de sett ned på. Denne erfaringen gjorde at de bestemte seg for å understreke sin annerledeshet. Derfor søker de tilbake til de positive tingene de hadde i det tidligere Øst-Tyskland.

Mandela som forbilde

– Hva kan vi gjøre for å forhindre at mennesker blir ydmyket?

– Vi trenger relasjoner og institusjoner som ikke ydmyker mennesker. Tyskland følte seg ydmyket etter første verdenskrig, noe som ga kimen til annen verdenskrig. Et viktig prinsipp i Marshall-planen var at Tyskland skulle føle seg respektert, slik at landet ikke ville gå til krig igjen. Dessuten må vi skape noe konstruktivt ut av sårene som skyldes ydmykelse og sørge for at de ikke gir grobunn for ekstremistiske holdninger. Moderate i alle leire må slå seg sammen og gjøre felles sak.

– Kan opplevelsen av ydmykelse vendes til noe konstruktivt?

– Nelson Mandela er et eksempel til etterfølgelse. Han har snudd offerets ydmykelse til noe positivt, ved å legge 27 år i fengsel bak seg og gå videre uten hevntanker. Vi må prøve å bygge opp flere personligheter som ham.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Psykologi, Klinisk psykologi Av Marit Hammersmark
Publisert 1. apr. 2001 00:00