- Må vise nytten av ”det unyttige”

Kristin Clemet varsler tøffe tak for universitetene: Verdien av forskningen må bli mer synlig, og kvaliteten må høynes.

STILLER KRAV: Forskningsminister Kristin Clemet mener universitetene nå må vise hva de kan.Foto: Ståle Skogstad

Apollon: – Forskningen i Norge er ofte styrt av programmer og orientert mot kortsiktig nytte. Er vi for feige til å satse på langsiktig grunnforskning her til lands?

Clemet: – Norge skiller seg ut ved at vi satser relativt mindre enn andre land både på grunnforskning og forskning i næringslivet. Vi har behov for å styrke begge deler. Men nyttebegrepet kan kanskje problematiseres på flere måter. For det første tror jeg avstanden mellom langsiktig, grunnleggende forskning og nytteforskning er i ferd med å kortes ned. Næringslivet blir mer og mer avhengig av grunnforskning, og veien til anvendelse er blitt kortere. Men forskerne kan også bli flinkere til å formidle nytteverdien ved grunnforskning. Grunnforskningen kan fort tape i konkurransen om midlene, og tapene blir nok atskillig større hvis man bare insisterer på å være i fred og få penger. Det er viktig å formidle nytten også av ”det unyttige”.

A: – Hvorfor er det slik at det er et formidlingsproblem når det gjelder grunnforskningen? Er det politikere og allmennhet det er noe galt med, eller er det forskerne som ikke er flinke nok til å legitimere sin virksomhet offentlig?

C: – For dem som driver med forskning, virker det åpenbart at det er fornuftig. Men slik er det ikke for folk flest. Forskning er en eliteaktivitet som en relativt liten krets holder på med. Det har vært dårlige formidlingstradisjoner, og man har helst ønsket å sitte for seg selv. Det vil bli større krav til å synliggjøre forskningen, og det er et legitimt krav.

Kristin Clemet

A: – Men satses det ikke for lite på grunnforskningen?

C: – Jo, det synes jeg. Det ligger da også til grunn for hele opptrappingsplanen for forskningen som vi nå er i gang med. I premissene for planen legges det først og fremst vekt på grunnforskning.

A: – Forrige rektor ved Universitetet i Oslo, Kaare R. Norum, brukte slagordet ”stol på oss”. Bør mer forskningsmidler gå direkte til forskningsinstitusjonene og ikke styres gjennom Norges Forskningsråd?

C: – Generelt er det nok grunn til å stole på universitetene, men jeg tror ikke den logikken holder fullt ut i framtiden. Universitetene må vise resultater, men denne Regjeringen har samtidig sagt at en betydelig del av forskningsmidlene skal gå direkte til grunnforskningsinstitusjonene. Man kan jo også snu på Norums slagord: ”Stol på Forskningsrådet”. Rådets mandat er at de skal tenke helhet og kvalitet. Hvis rådet greier oppgaven, burde ikke det ramme universiteter og høgskoler. I framtiden vil imidlertid høgskolene og universitetene avgjøre mer selv ved at vi får et nytt finansieringssystem som legger vekt på evne til å oppnå forskningskvalitet. Hvis institusjonene gjør det dårlig med den strategiske forskningsinnsatsen, vil det merkes på pungen, og motsatt: Gjør man det bra, får man penger. Nå er det opp til institusjonene å bevise hva de kan, og derfor er det ikke snakk om noen blind ”stole på”-tankegang. Hvis alt fortsetter som før ved institusjonene, så blir de utkonkurrert. Studentene går dit de vil, og forskerne reiser bort. Allerede nå er det klare tegn som tyder på at norske institusjoner mister konkurransekraft. Disse utviklingstrekkene kommer til å undergrave statusen og kvaliteten til våre institusjoner. Man må ta et betydelig ansvar selv, og stikkordet er sterk, strategisk ledelse. Det som har kjennetegnet offentlig sektor, som universiteter og høgskoler er en del av, er problemtransportering, som i virkeligheten er en form for ansvarsfraskrivelse. Vi prøver nå å lage systemer som gjør at man ikke lenger kan peke på andre, men må ta ansvar selv. Det er en ny situasjon som er krevende, men mye morsommere. Alt er ikke et spørsmål om penger, men mye dreier seg om ledelse.

A: – Forskningsrådet er nettopp blitt evaluert. I den forbindelse har enkelte tatt til orde for å splitte opp rådet i flere enheter og å redusere rådets sentrale rolle i forskningen. Er Forskningsrådet i dag for mektig?

Kristin Clemet

C: – Vi er inne i en lyttefase når det gjelder Forskningsrådet, hvor et hovedspørsmål vil bli ett eller flere forskningsråd. En beslutning om rådets framtidige virksomhet håper vi å kunne ta i løpet av våren når vi har lyttet oss ferdig. Det er ikke vanskelig allerede nå å se at det kreves forbedringer for at rådet skal bli det helhetlige organet vi vil at det skal være. Det fordrer endringer i rammebetingelsene, altså at politikerne ser på sin rolle.

A: – Er for mye av forskningen i dag politisk styrt?

C: – Ja, det er for stor grad av politisk detaljstyring. Men så lenge vi har et prinsipp om sektorisering av forskningen, er det rett og slett vanskelig å gjøre noe med dette. Man kunne tenke seg at all forskning styres gjennom mitt departement, men jeg tror ikke det nødvendigvis er bra for engasjementet og forståelsen for forskningen. Det er få saker vi har diskutert mer i Regjeringen enn hvilke statsråder som skal være med i forskningsutvalget. I mange departementer er det et sterkt engasjement for forskningen på deres felt, og derfor får man fort detaljstyring. Dette er ikke illegitimt, men detaljstyringen kan bli lammende og stride mot forskningens idé. Jeg har ambisjoner om å samordne forskningen mer, blant annet gjennom Regjeringens forskningsutvalg. Da kan vi kanskje bli enige om en plattform, uten å detaljstyre for mye. Men uten sektorinteressen i forskningen kan imidlertid engasjementet forsvinne, og det vil gå ut over bevilgningene til forskningen.

A: – Innen humaniora og samfunnsfag er det misnøye med fordelingen av forskningsmidlene, og mange mener for mye går til naturvitenskap og medisin. Har vi ikke bruk for de ”myke” fagene?

C: – Misnøye er det overalt, men jeg mener absolutt at det er behov for de ”myke” fagene. Selv det fullkomment ”unyttige”, som jeg ikke tror er unyttig, er veldig viktig. Vi kan ikke kalle oss en sivilisert og dannet kunnskapsnasjon uten at vi bevarer nysgjerrigheten også på de ”myke” feltene. Jeg tror at en vakker dag gir også denne typen forskning avkastning. Jeg har vanskelig for å peke på et område hvor jeg mener forskning ikke er betydningsfullt. Samtidig er det ikke slik at vi i Norge kan ha kompetanse på alt. Noe må vi overlate til en internasjonal arbeidsdeling og støtte oss på internasjonalt samarbeid. Alt kan ikke skje på hvert nes eller ved hvert institutt. Det er ikke primært et pengespørsmål, men skyldes at vi har et begrenset antall hoder.

A: – Et særtrekk ved Norges dårlige forskningsinnsats i OECD-sammenheng er de lave FoU-investeringene i næringslivet. Hva mener du forholdet bør være mellom privat og offentlig forskningsinnsats, og er universitetsandelen innen forskningen høy nok i dag?

Kristin Clemet

C: – Vi skiller oss ut i Norge ved at både universitets- og næringslivsinnsatsen er lav. Samtidig må dialogen mellom næringsliv og forskningsmiljøene bli bedre. Universitetene må åpne seg mer for samfunnet, orientere seg mot nærings- og arbeidsliv, skaffe seg egne inntekter og være konkurransedyktige, men samtidig vil dette bidra til å få opp forskningsandelen i næringslivet. Opptrappingsplanen for forskningen innebærer en milliard kroner årlig i økte bevilgninger i tillegg til skattelette for FoU-satsing. Opptrappingspengene skal fordeles med 40 prosent på det offentlige og 60 prosent til næringslivet. Spørsmålet er om dette er godt nok for å nå målet. Det går sakte, og jeg er bekymret. Jeg lurer på om vi ikke også må gjennomføre endringer av mer langsiktig, strukturell karakter.

A: – Synes du det er for mye sutring blant universitetsforskerne, og er skepsisen særlig overfor Forskningsrådet et problem?

C: – De siste årene ser jeg klart en holdningsendring på universitetene i retning av større åpenhet og mer kontakt med samfunnet for øvrig. Men jeg er usikker på hvor godt disse holdningene er forplantet innad i organisasjonen og om ledelsen ved universitetene har klart å formidle nye perspektiver. Når jeg møter gjennomsnittsprofessoren, opplever jeg mye frustrasjon. Endringene i samfunnet er store, og det må de norske universitetene forholde seg til. Det er ikke slik at for eksempel universitetet i Oxford gjør alt som før. Også Oxford har gjennomgått en kraftig modernisering. Man må møte endringene proaktivt og være i forkant. Det gjenstår mye arbeid med å forklare endringsprosessene. Her har jeg et ansvar, men det har også ledelsen ved universitetene.

A: – Er vi i Norge redde for å tenke elitistisk innen forskningen?

C: – Ja, vi har i alle fall vært det, men også i dette spørsmålet har det skjedd en endring. Jeg satt selv i styret for toppforskningsprogrammet for medisin da det startet. Da vi skulle få programmet finansiert, gikk vi til både private og offentlige aktører, men fikk kjempetrøbbel fordi man ikke ville befatte seg med denne typen elitetenking. I dag er slik satsing akseptert. Nå ønsker vi å utvide ordningen med toppforskningsprogrammer også til andre fagområder og kommer til å etablere et titalls sentre for fremragende forskning. Det fører ikke til ramaskrik i dag, og denne holdningsendringen har skjedd de siste fem årene.

Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere