På vei til dødsriket

Det blir hevdet at de gamle egypterne var besatt av døden. Sikkert er det i alle fall at forholdet til døden spilte en sentral rolle i egypternes verdensbilde.

RENGJØRES: Kistelokket til kvinnemumien som konserveres, er halvt renset for sot og skitt. Skriften referer seg til gudinnen Nut som er dødsguden Osiris mor. Nut beskytter både den avdøde og verden. De tre sittende figurene på den rensede siden er representanter for demoner som sitter ved portaler på vei inn i dødsriket. Foto: Ståle Skogstad (©)

– En gjennomsnittlig egyptisk embetsmann begynte å bygge sin grav allerede i 30-årene og hadde det deretter som sitt økonomiske hovedprosjekt, skriver egyptologen Anders Bettum som er faglig ansvarlig for Egypt-utstillingen.

De kunstferdige gravene står som monumenter over egypternes dødskultus, men også selve balsameringsprosessen og gravleggingen av den avdøde vitner om dødens betydning. Verken før eller siden ble mumiene balsamert så omhyggelig som i det gamle Egypt. I hele 70 dager ble den avdøde preparert før vedkommende ble lagt i graven. Mumifiseringsprosessen ble gjennomført av en spesiell prestekaste som levde av dette. Hele prosessen hadde som mål å guddommeliggjøre den avdøde.

• Først ble avdøde vasket på rituelt vis for å fjerne urenhetene.

• De indre organene ble fjernet, med unntak av hjertet. Organene ble saltet og bandasjert. Fram til 1500-tallet før Kristus ble innvollene plassert i fire såkalte kanpoiske krukker.

• Kroppen ble tørket ut ved at den ble lagt i salt. Denne prosessen tok 40 dager, og da kunne kroppen være 75 prosent lettere enn før dehydreringen fant sted.

• Avdøde ble salvet i velduftende oljer og aromatiske harpikser. Dette hadde rituell betydning, men gjorde også den uttørrede kroppen mykere og føyelig.

• Selve bandasjeringen var en møysommelig prosess, hvor man startet med å surre de minste delene som fingrene, tærne og mannens kjønnsorgan. Derifra arbeidet man seg utover slik at avdøde til slutt var pakket inn i flere lag med lin, ulike typer bandasjer og likkleder. Linmengden på en eneste mumie kunne være flere hundre kvadratmeter. Det ble gjerne brukt lin for å ”stoppe ut” avdøde slik at kroppens opprinnelige fasong ble gjenopprettet. Det var også vanlig å flette kunstig hår inn i avdødes hår, man kunne bruke glassøyner og sminke.

• Mumien ble utstyrt med smykker og amuletter. Amulettene var magiske og ble lagt etter et bestemt mønster og var gjerne knyttet til forskjellige guder og kroppsdeler.

• Mumien ble ofte begravd sammen med en eller flere papyrusruller med religiøse tekster.

• Når mumien var ferdig, ble den utstyrt med en dødsmaske og plassert i en menneskeformet mumiekiste. Det hele ble fraktet til graven hvor kisten ble lagt ned i en sarkofag.

Kilde: Anders Bettum: ”Med solen inn i Osiris’ rike – Død og gjenoppstandelse i det gamle Egypt”, Universitetets kulturhistoriske museer, Oslo 2002

Slik lages en mumie: The Mummy Maker (BBC History)

Se i også Mumiens mysterier .

Emneord: Språk og kultur, Arkeologi, Klassisk arkeologi, Historie, Oldtidens historie Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:06 - Sist endret 2. jan. 2014 10:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere