print logo

Flyttbar identitet

– Når folk fra den lille øygruppa Tokelau flytter til storbyene på New Zealand, fortsetter de i stor grad å orientere seg etter tradisjonelle mønstre. Dette gjelder både i forhold til slekt og sosiale nettverk, men også når det gjelder geografiske forhold, sier førsteamanuensis Ingjerd Hoëm.

ANTROPOLOG: Ingjerd Hoëm Foto: Privat

Sosialantropologen Hoëm ved Kon-Tiki Museet har siden 1986 studert befolkningen på øygruppa Tokelau i det sørlige Stillehavet. I forbindelse med Oseania-prosjektet følger hun nå opp flere tråder fra tidligere forskning, under tittelen: ”Contemporary patterns of identification, in Tokelau and in the Wellington area of New Zealand.” To aspekter er framtredende ved den nye studien: Det ene er administrasjonen på Tokelaus forsøk på å vri identitetsforståelsen fra de lokale opphavsfortellingene til en felles nasjonal selvforståelse. Det andre er å følge opp tidligere forskning på flytting fra Tokelau til New Zealand ved å samle individuelle livshistorier.

Folk på Tokelau flytter ekstremt mye på seg, særlig til New Zealand og Samoa. Det har de alltid gjort, men moderne kommunikasjonssystemer gjør mobiliteten enklere. – Jeg studerer hvordan folks levemåte forandrer seg. Særlig har jeg vært opptatt av hvordan folkene på Tokelau orienterer seg i rom både på sine egne øyer, men også når de flytter til et nytt sted. Dette er forskning innen et felt som kalles kognitiv antropologi, sier hun.

Innbyggerne på Nukunonu-atollen i Tokelau

DAGENS FANGST: Innbyggerne på Nukunonu-atollen i Tokelau deler fiskefangsten.Foto: Arnfinn Vonen ©

Hoëm har tidligere fulgt noen av disse menneskene. Nå lurer hun på hva som skjedde med den generasjonen som dro ut som unge, men som etter hvert er blitt voksne. – Mange er kommet tilbake til Tokelau, men mange har også store problemer med å finne seg til rette etter hjemkomsten. Derfor reiser mange ut på ny. Måten de forholder seg til de nye stedene på, likner imidlertid ofte orienteringen de hadde på Tokelau. Blant annet dreier dette seg om forholdet til sted og slekt, og hvordan de skaffer seg tilhørighet på de nye stedene, sier hun. Selv i byene fortsetter folk å orientere seg i landskapet i forhold til grunnleggende kategorier som sjø- og landsiden, selv om disse trekkene er geografisk sett mindre dominerende enn på en atoll. Videre knytter folk en sterk tilhørighet til bydelen de bor i, og stedet. For eksempel blir Hutt Valley utenfor Wellington i New Zealand et like viktig grunnlag for sosial identifikasjon som for eksempel atollen Atafu på Tokelau.

Slektskapssystemet forstås slik at de har langt flere muligheter til å knytte nære relasjoner enn hva som er vanlig i vestlig kultur. For eksempel oppfattes fettere og kusiner på samme måte som brødre og søstre. Og det er særlig forholdet mellom bror og søster som er viktig på Tokelau. En bror kan fange fisk, men gir fangsten til sin søster for at hun skal dele den ut. Til gjengjeld kan en bror gå til sin søster og be henne om nær sagt hva som helst. Tilknytningsformene spiller inn når det gjelder valg av bosted, hvem man er på lag med når man konkurrerer, hvem man kan gifte seg med, arbeide med eller dele ressursene med.

– Folk fra Tokelau har et større nettverk som gjør det lettere å etablere seg også utenfor øyene. Selv om yngre mennesker fra Tokelau har problemer med å finne seg til rette i den gamle tradisjonen, ønsker de likevel sjelden å framstå som helt “vestlige” eller moderne mennesker. De som bryter totalt med kulturen, ender faktisk ofte opp med sykdom og dårlig helse. De fleste forsøker å være litt annerledes og vil finne nye former å tilpasse tradisjonen til, forteller Hoëm. En av grunnene til at mange ikke finner seg til rette når de kommer tilbake til Tokelau, er den ekstremt sterke sosiale kontrollen og de rigide sosiale mønstrene på øyene.

– De eldste har svært høy status og må behandles med stor respekt. Det er også slik at ingen kan gå et sted uten at de du møter, spør hvor du skal og hva du skal gjøre. Hvis man ikke gir et ordentlig svar, blir det tatt meget ille opp. Likedan er det når man kommer tilbake – da må man fortelle hvor man har vært og hva man har gjort. Moderniseringen har satt problemet med ufrihet i et sterkt fokus. Hvis folk tidligere var ulydige og i opposisjon til de eldste, kunne man sette vedkommende ut i en kano for å dø på havet. Nå har folk større mulighet til å dra. Jeg opplevde et eksempel hvor en mann ble Jehovas vitne og nektet å etterkomme de eldstes påbud om å vende tilbake til den protestantiske troen som dominerer øyene. Denne mannen ble derfor bedt om å flytte og lever nå i San Fransisco med familien, forteller Hoëm.

Hoëm understreker at folk fra Tokelau har en stor kulturell kapital og at dette gjør det morsomt å arbeide på øysamfunnet. Blant annet laget yngre folk fra Tokelau et skuespill hvor de tok opp problemene i møtet mellom det tradisjonelle samfunnet og de nye impulsene utenfra. – På den måten har de en sikkerhetsventil i et ellers strengt samfunn, forklarer Hoëm.

Fakta

Tokelau ligger i det sørlige Stillehavet og er en del av New Zealand. Øygruppa fikk begrenset selvstyre i 1996. Befolkningen på vel 1500 innbyggere bor på de tre atoll-øyene Atafu, Nukunono og Fakaofo. Økonomien baserer seg på naturalhusholdning, men det er også noen inntekter fra telekommunikasjon, utviklingshjelp og støtte fra familier i utlandet.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. apr. 2002 00:00