Hamsun - en poetokrat med politisk visjon

– 68-generasjonen blant litteraturforskerne har sett det som sin oppgave å restaurere Knut Hamsun ved å hevde at han var modernist og ved å underbygge todelingen av ham som poetisk geni og politisk idiot. Dette perspektivet synes jeg det er på høy tid å markere avstand til, sier Ståle Dingstad. Han har skrevet doktoravhandling om forbindelsen mellom litteraten og politikeren Hamsun.

TAR OPPGJØR: Ståle Dingstad mener det er på høy tid å markere avstand til forestillingen om at Knut Hamsun var en politisk idiot, men et modernistisk geni.  Foto: Ståle Skogstad (©)

Det er i år 50 år siden vår omstridte dikterhøvding Knut Hamsun døde, og det er fortsatt kontroversielt om det skal kunne reises minnesmerker over ham eller oppkalles gater etter ham. Ståle Dingstad går i sin doktoravhandling imot det han hevder er det tradisjonelle synet på Hamsun blant norske litteraturforskere: At han var modernistisk geni og politisk idiot.

– Jeg oppfatter Hamsun som en tradisjonell realist, men det er ikke god tone å hevde dette i dag, sier Dingstad som er født i 1965.

Dingstad har nylig avsluttet sin doktoravhandling, De litterære strategier. En studie i Knut Hamsuns realisme , ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Om forbindelsen mellom dikteren og politikeren Hamsun skriver han i innledningen: ”Hamsuns litterære strategier samler seg om et mål som ikke er litterært, men politisk. Dette målet er ikke formulert i romanene, men er nedfelt i artiklene og gjentas i forsvarstalen.” Hans konklusjon er at Hamsun var ”en moderne kyniker som ville skaffe Norge en fremtredende plass i det storgermanske rike samtidig som han ville beholde sitt menneskelige ansikt utad”.

Lite utforsket

Dingstads avhandling tar for seg Hamsuns forfatterskap i mellomkrigstiden, særlig de to siste romanene hans, Men Livet lever (1933) og Ringen sluttet (1936). På denne tiden hadde Hamsun allerede markert seg til støtte for ”Det nye Tyskland”, altså for Hitler og nazismen. Mellomkrigsromanene er lite utforsket sammenliknet med romanene fra 1890-årene.

– Jeg har lest romanene for å se om de også bærer preg av den politiske orienteringen som Hamsun viste på annet hold, i første rekke i avisartiklene fra den tiden. Så har jeg gått igjennom forsvarstalen hans under rettssaken i 1947/48 som er gjengitt i hans siste bok, Paa gjengrodde Stier . Her går Hamsun inn på sin virksomhet før og under krigen, blant annet artiklene, og tar stilling til dem på nytt. Han gir samtidig sin versjon av det sivile søksmålet han fikk mot seg, men også om sin holdning og sine handlinger før og under krigen, forteller Dingstad.

Dingstad hevder at man innenfor de siste 50 års litteraturforskning i Norge har skrevet Hamsun inn i en modernistisk tradisjon for å gjøre ham aktuell og viktig igjen. Det har vært en produktiv innfallsvinkel og har ledet til mange studier og bøker, men det fanger ikke inn hele forfatterskapet, mener han.

Sult og Mysterier passer svært godt inn i dette perspektivet, mens romanene fra mellomkrigstiden ikke blir særlig betydningsfulle. Man går også glipp av Hamsuns politiske orientering og engasjement, sier Dingstad, som mener at Hamsuns romaner står i en lang realistisk tradisjon.

– Hamsun starter med å kritisere realistene og blir kjent på bakgrunn av denne kritikken. Men senere foregår det en gradvis endring i forfatterskapet slik at han blir som dem han kritiserte. I mellomkrigstiden er Hamsun ikke lenger noen modernist. Tvert imot stilte han seg da kritisk til modernismen både i litteraturen og i andre kunstarter som arkitektur, musikk og billedkunst.

En moderne kyniker

– Knytter du denne dreiningen fra modernisme til realisme hos Hamsun sammen med hans stadig mer reaksjonære politiske holdning?

– Ja, disse tingene henger sammen. Hamsun ender opp som nazist og markerer det tydeligst i artiklene. Romanene hans er ikke nazistiske, men de er heller ikke upolitiske fordi Hamsun fremstår også her som en grunnleggende kritiker av utviklingen i det norske samfunn, hevder Dingstad.

I Ringen sluttet gir Hamsun et bilde av en kyniker i hovedpersonen Abel Brodersen, og Dingstad mener at det er det Hamsun selv ender opp som.

– Først i en alminnelig betydning av ordet: Hamsun bruker de midlene han har til rådighet for å nå et mål, nemlig å gi Norge en fremtredende posisjon i det storgermanske rike. Og så faller alt dette i grus i 1945. Etter krigen er han nærmere det vi kan kalle en kyniker i filosofisk forstand, nemlig en som har gitt avkall på alle definerbare mål og som setter sin egen frihet og uavhengighet høyest, samtidig som han lever fattig - om ikke som Diogenes i tønna, så er det ikke langt unna, bemerker Dingstad.

Intet selvoppgjør

På spørsmål om hva han betrakter som sitt hovedbidrag i avhandlingen, trekker Dingstad frem at den inneholder en nøye gjennomgang av Hamsuns forsvarstale.

– Og den er nedslående. Selv etter å ha orientert seg i to og et halvt år om hva krigen faktisk dreide seg om, så forsvarer han under rettssaken alle sine handlinger og uttalelser under krigen. Etter krigen lå hele Hamsuns politiske engasjement i ruiner, hele grunnlaget for hans gammelrealistiske holdning, nemlig tanken om å gå inn i samfunnet som dikter, å være poetokrat i Bjørnsons ånd. På disse ruinene har man så i ettertid forsøkt å bygge opp et annet bilde av Hamsun, nemlig som den som bryter med realistene, som eksperimenterer med litterære former og som er på høyde med det beste i modernistisk, europeisk litteratur, sier Dingstad.

Er det et forsøk på å løsrive mannen fra verket?

– Ja, det er nettopp for å underbygge denne todelingen av Hamsun som poetisk geni og politisk idiot. Men noen idiot var han ikke. Man kan ikke stemple alle som stod på den gale siden under krigen for idioter. Poenget er at de ville en annen utvikling, de tapte til slutt og har ikke vært de som har kunnet skrive historien. Hamsun stod på den siden og gikk helt og fullt inn for det. Han spilte rollen som en nasjonal strateg, men mislyktes heldigvis, avslutter Dingstad.

Ståle Dingstad disputerer for doktorgraden 15. juni 2002.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Moderne historie (etter 1800), Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 12:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere