Innvandrerne former det norske

Innvandring er ofte gjenstand for heftig debatt. Men fenomenet er på ingen måte nytt. Til Norge har mennesker vandret gjennom hele historien. Det har endret innvandrerne selv og folket de kom til. I fem år har historikere ved Universitetet i Oslo studert møtene mellom dem som kom og dem som var.

ANDRE GENERASJON: Minnetavle over familien til Trond Klaussøn som var borgermester i gamle Oslo før 1624 og i Christiania etter 1624. Som skikken var, er både døde og levende med på bildet. Trond Klaussøn var andre generasjons innvandrer. Hans far bar navnet Klaus Hollender og var rådmann i Oslo. Illustrasjon: Oslo Bymuseum

– Noe liknende har aldri før vært gjort. Tidligere studier av innvandrere har omfattet enkelte grupper, som jødenes historie. Men kunnskapsbitene har ikke vært sammenfattet og feltet ikke systematisk forsket på, forteller prosjektleder Knut Kjeldstadli ved Historisk institutt.

Sammen med seg på det store prosjektet har han kollegene Jan Eivind Myhre og Sølvi Sogner ved samme institutt, samt historikere og sosiologer ved Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Vestfold og Institutt for samfunnsforskning. 30 hovedfagsstudenter har også vært knyttet til prosjektet. Studiet omfatter innvandringen til Norge fra omkring år 900, da landet begynte å få karakter av en stat, framover i historien og til år 2000. Den nye innsikten er samlet i trebindsverket Norsk innvandringshistorie som kommer neste år.

– Innvandringen til Norge har vært større og landet mer heterogent også i tidligere tider, enn det som kanskje er kjent. I enkelte perioder har andelen fremmede vært betydelig. I noen regioner har innvandringen vært spesielt viktig, som den finske innvandringen til Finnmark eller innvandringen av tyske handelsfolk til Bergen.

Bibel og bergverk

Forskerne har tatt utgangspunkt i innvandrerne selv og spurt: Hvem kom? Hvor kom de fra og når? Hvorfor reiste de fra landet sitt, og hva er grunnen til at de valgte Norge? Hvilken politikk har Staten ført overfor dem som kom, og hvordan har befolkningen tatt imot dem? Og hva har innvandrerne brakt med seg? Forskerne skiller grovt mellom tre hovedtyper av innvandrere.

Karriereflytterne: For å få folk med spesialkompetanse til å komme til landet, er de blitt belønnet nokså raust, og de har derfor jamt over gått inn i de øvre lagene i befolkningen. Mange har kommet for å gjøre en innsats i styringsverket; lensherrer, fogder, lovkyndige og geistlige. Andre var bergverkseksperter eller kyndige i glassblåsing eller i å utvinne salt. Og mange innvandrere bidro i eksporten av fisk, trelast, jern og kobber, de hadde kompetanse i det å være økonomiske mellommenn.

Arbeidsinnvandrere: Til Norge kom også ”vanlige folk”; arbeidere i ulike næringer, som grøftegravere, anleggsarbeidere eller tjenestejenter. Disse dominerte innvandringen fra 1800-tallet og fram til 1920. Senere – fra slutten av 1960-tallet – kom pakistanere, tyrkere, indere, marokkanere og jugoslaver. De kom fram til loven om innvandringsstopp fra 1975. De som da hadde kommet, ble seinere fulgt av familiemedlemmer.

Flyktninger: En tredje gruppe er de som er kommet fordi de er forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller på grunn av krig eller brudd på menneskerettighetene. – Alle tre typer innvandrere er kommet til Norge i samtlige historiske perioder, presiserer Kjeldstadli.

Å vandre er å forandre

Ordet å vandre har en språkhistorisk rot til felles med ordet å forandre; vandrere forandret både seg selv og mottakersamfunnet. Hvordan har så møtet med Norge forandret dem som kom? – Enkelte ble assimilert inn i det norske samfunnet. Andre grupper er blitt integrert, samtidig som de har beholdt trekk fra egen etnisk bakgrunn, som kvenene, skogfinnene, romanifolket (taterne), rom (sigøynerne) og jødene, som alle fra 1999 fikk status som nasjonale minoriteter. Kjeldstadli understreker at landet ville vært et annet uten bidraget fra innvandrerne. Det norske er nemlig ikke noe bestandig og uforanderlig. – Mange elementer i vår kultur som vi oppfatter som ektefødte norske, er kommet utenfra. Men sammensetningen er spesiell, utforminger av tenkemåter er gitt en særegen nasjonal bearbeiding.

Knut Kjeldstadli

PROSJEKTLEDER: Knut Kjeldstadli. Foto: Ståle Skogstad ©

– Det innvandrerne bringer med seg, bidrar på nytt og på nytt til å redefinere det norske. Tidligere ble bondekulturen alene betraktet som det norske. Byen, derimot, var noe fremmed. Innvandringen har bidratt til å endre dette. Forretningskultur, arkitektur, billedhogging, portrettmaling - innvandrere brakte det med seg. Mange av våre største nasjonale kunstnere er av innvandrerslekt. Edvard Grieg hadde tyske aner, dikteren Petter Dass hadde skotsk opprinnelse, Edvard Munch hadde danske forfedre, og Henrik Ibsen var av dansk-tysk avstamning. Poenget er ikke at utlendinger var flinkere enn nordmenn, men at denne typen kunst og kultur er knyttet til bykulturen. By- og handelskulturen er blitt et innslag i det norske, poengterer Kjeldstadli.

Innvandrerne har brakt teknologisk kunnskap til landet – og spesielt kunnskap som vanskelig lar seg beskrive på papir, som bare kunne hentes ved at mennesker som var bærere av kunnskapen, kom hit. Mye av den teknologiske moderniseringen av Norge på 1600- og 1700-tallet, for eksempel innen gruvedrift, glassverk og jernverk, var helt avhengig av innvandring. Også den dominerende religionen er kommet med importerte spesialister.

Snømåking utenfor en innvandrerbutikk

VINTER PÅ GRØNLAND: Snømåking utenfor en innvandrerbutikk på Grønland i Oslo. Foto: Ståle Skogstad ©

Et speil for Kari og Ola

Kjeldstadli viser til at innvandrere gjennom historien har fungert som et speil for det å være norsk. – I tidlig moderne tid har utlendinger stått for overklasse. Befolkningen i Norge oppfattet seg som allmue og etter hvert som et folk. Framveksten av den brede nasjonale identiteten skjedde blant annet ved at ulike miljøer kontrasterte seg sjøl til innvandrere og tidligere innvandrete familier. Det nasjonale stod for det folkelige.

Dette var annerledes, for eksempel på 1950-tallet. Da kom innvandrere fra Sør-Europa, som ofte nedlatende ble klassifisert som ”degos”. – En mann som Roald Amundsen mente at italienere tilhørte ”den halvtropiske race”. Med den søreuropeiske innvandringen ble det nordeuropeiske satt i sentrum: Nordeuropeere var ikke katolikker, spiste ikke makaroni. Trekk ved kulturen til disse innvandrerne var negativt ladd. Min egen farmor, for eksempel, var ikke sikker på at ikke paven i Roma nærmest var Antikrist, forteller Kjeldstadli.

Siden da har nye innvandrergrupper kommet til og blitt "nye andre", som afrikanere og asiater. Med den nyeste innvandringen er søreuropeerne blitt omdefinert til å være europeere: vestlige, hvite og kristne.

Kjeldstadli framholder at det altså ikke er noe i eller ved nykommerne selv som avgjør hvordan de ses – men hvilke relasjoner de får til flertallsbefolkningen. Hvem vi mener vi er, skifter i takt med hvem de er. Vi ser oss selv som motstykket til det vi ikke vil være. Det å forholde seg til andre, bidrar til et retusjert bilde av oss selv: nordmenn er arbeidsomme, renslige, friske, ikke kriminelle, ikke opprørske. Og ikke minst: nordmenn er norske.

– Vi styrker vår stilling ved å trekke grenser til andre. Grensetrekkingen kan nyttes til å begrunne at vi skal ha forrang til goder som arbeid eller bolig. Men skillet mellom oss og dem kan ikke forklares hundre prosent rasjonelt; det trekkes også grenser der det ikke foreligger noen vesentlig konkurranse om goder. Svenske og jødiske innvandrere på 1800-tallet har gitt forklaring på forhold som egentlig knytter seg til andre ting enn innvandrerne selv, sier han.

Under omdanningsprosessen fra bondesamfunn til industrisamfunn ble nykommerne symbolet på det moderne, på det mange synes var fremmed og til dels motbydelig: byer, markedsøkonomi, industri, fyll, vantro, sekularisering. Denne mekanismen virker også i dag i overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn og globalisert økonomi. Oss og dem-konflikten spiller en rolle. I et samfunn i stor bevegelse og hvor mange føler usikkerhet, blir innvandrerne gjort til syndebukker.

Historiske paralleller

Kan innvandringshistorien vise at fenomener vi betrakter som nye og enestående har sine historiske paralleller? – Det å trekke direkte linjer fra et historisk fenomen til et tilsvarende fenomen i dag, er selvsagt ikke helt uproblematisk. Situasjoner og omstendigheter blir aldri identiske. Men likhetstrekk har vi kunnet konstatere. Ett eksempel er såkalt kjedemigrasjon – at én eller flere i familien reiser først, arbeider seg opp i det nye landet, får status og trekker de andre etter seg i kjede. De som kom først, vil ordne opp for og hjelpe nykommerne til å etablere seg. Her er mekanismene og psykologien nesten ned i detaljene lik før og nå, påpeker Kjeldstadli.

Ved å studere hvordan mottakersamfunnet har reagert før, har forskerne kunnet kjenne igjen trekk de mener er særegne for vår egen tid. Situasjoner som opinionen en gang mente var truende, er blitt løst. – Enkeltpersoner og grupper har hatt angst overfor dem som er kommet fra andre land og kulturer. Men historien viser at det har gått seg til, og det ikke var noen grunn til å holde angsten ved lag.

Kjeldstadli viser til at det historisk ikke har vært noen notorisk fremmedfiendtlighet i Norge. – Det hevdes gjerne at nordmenn er innadvendte og nasjonalistiske. Men når innvandrerne har kommet, har det norske samfunnet svart på forskjellige måter. En linje som har betont nordmenn mot fremmede, har vært utfordret av en annen linje som har sagt at vi arbeidsfolk, hvor vi enn måtte være født, står mot makthavere og overklasse. Heri ligger det en innsikt, nemlig at det ikke er noe iboende i det norske som gjør oss fremmedfiendtlige. Nordmenns holdning til fremmede handler mer om sosiale spenninger enn om systematisk rasisme. Kjeldstadli håper at historien om dem som er kommet hit til lands tidligere, skal kunne fungere som et tilknytningspunkt for dem som kommer nå.

– For en tid tilbake var jeg på Jordal skole og Hersleb skole i Oslo, skoler med en stor andel med minoritetsbakgrunn. Jeg snakket innvandringshistorie med elevene. Mitt inntrykk er at det virket meningsfullt for dem, at de kunne kjenne seg igjen. Men aller best likte de den gamle historien om hva nordmannen sa første gang han så en pizza: ”Hvem er det som har spydd på lefsa mi?”

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie, Sosialhistorie Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere