Kvenene: Innvandrerere i generasjoner

De siste årene er de multikulturelle miljøene i Norges storbyer blitt sterkt fokusert. Men i landets nordligste deler har befolkningen vært sammensatt i århundrer. Kvenene skiller seg ut ved å bevare sin innvandrerstatus i generasjoner.

SELVBEVISST: Finskættede Juhan-Petter Jumisko med snadda foran badstuen i Vadsø 1927. Foto: Samuli Paulaharju ©

For et par år siden ble kvenene offisielt gitt status som en av fem såkalte ”nasjonale minoriteter” (se faktaramme). I dag bor det 10 000 til 15 000 personer her i landet, særlig i Troms og Finnmark, som regner seg som kvener eller av kvensk/finsk ætt. Nærheten til språket, kulturen, slekt og venner motiverer kvenene, og stadig nye finske innflyttere, til å holde kontakten med opprinnelseslandet. Så sent som i høst ble det lansert en kvensk folkedrakt.

– De fleste innvandrere til Norge før 1970 har i løpet av relativt kort tid blitt en naturlig del av samfunnet de flyttet inn i. I motsetning til dette er det to folkegrupper som har bevart sin innvandrerstatus i generasjoner. Det var jødene og de finske innvandrerne, kvenene, sier professor i historie ved universitetet i Oslo og Tromsø, Jan Eivind Myhre. Han er en av sju forfattere som har vært med på å skrive historien om dem som vandret inn i den norske staten. Hans fokus har vært 1800-tallet.

– Jødene kan defineres som en minoritet gjennom tilknytningen til religionen. Selv om de bodde tett, som i Oslo og Trondheim, ble de ganske raskt en del av samfunnet omkring. Mange var handelsmenn, så dels gjennom sitt arbeid lærte de seg språket relativt fort. De ble ikke assimilert, men en integrert del av det norske samfunnet, samtidig som de beholdt sin distinkte religiøse basis. Kvenene derimot bevarte sin innvandrerstatus i generasjoner, sier Myhre.

Det skjedde for eksempel ikke med svenskene, til tross for at de var den aller største innvandrergruppen. Heller ikke hører vi om at nederlandske, tyske eller danske innvandrere var noe annet enn norske etter en generasjon eller to.

Jan Eivind Myhre

STUDERER INNVANDRING: Jan Eivind Myhre Foto: Ståle Skogstad©

Gruppeidentitet

– En av årsakene til at kvenene beholdt sin innvandrerstatus, er at de var mange og det var plass til at de kunne etablere seg som gruppe, forteller Myhre. Den eldste beretningen vi har om kvener i Nord-Norge, er fra Ottars besøk hos kong Arthur i England i 890. I nyere tid kom mange på 1700- og 1800-tallet og bosatte seg særlig på kysten i Porsanger og Varanger, der Vadsø nærmest ble for finsk å regne.

– Hvor mange som kom, vet vi ikke, men på det meste, som vist i folketellingen av 1875, var det omkring 3000 i Finnmark som var født i Finland. Samtidig viser tellingene fra samme tidsperiode at en fjerdedel av befolkningen eller om lag 10 000 av innbyggerne i Nord-Troms og Finnmark, ble regnet for å være av finsk opprinnelse, og mange brukte finsk som dagligspråk, sier Myhre.

Som et interessant poeng trekker han fram at de finske innvandrerne og deres etterkommere ble registrert som en egen etnisk gruppe. Kvenene var den eneste folkegruppen som ble definert ved sin etnisitet. Ingen andre innvandrere ble registrert slik.

Bidro til mangfoldet

Opprinnelig var myndighetene glade for innvandringen fra Finland. Den nye norske staten av 1814 likte at folk kom, bosatte seg og tok jorda i bruk. I tillegg til at kvenene ble småbrukere, tok mannfolkene arbeid som håndverkere og fiskere. Mange ble fangstmenn og dro på ishavet, og på 1800-tallet var de sentrale i gruve- og anleggsarbeid. De finske innvandrerne tilførte landsdelen noe annet enn det samene representerte og ble et tilskudd til den multikulturelle bosettingen i fiskeværene.

– Her var befolkningen svært internasjonal. Inntil 25-30 prosent av innbyggerne i enkelte fiskevær kunne være av utenlandsk opprinnelse allerede fra 1700-tallet av. Språket er en viktig årsak til at de finske innvandrerne forblir en egen kulturell gruppe. Der det var få kvener, ble de nødt til å lære norsk. Der hvor de var mange, kunne de klare seg innenfor sin språkgruppe. Språket er den viktigste integreringsfaktoren, påpeker Myhre.

Finsk og norsk språk er svært forskjellig, og språkbarrieren ble stor. Ett trekk er at mennene i husholdet som måtte ut og jobbe, lærte seg norsk. Kvinnene arbeidet hjemme og var såpass mange at de kunne klare seg med det finske. Barna lærte norsk på skolen, men når de kom hjem, ble det brukt finsk. I 1888 fikk vi en statsborgerlov som sa at den som var født i Norge, var norsk. Med et pennestrøk var alle som var født utenfor landets grenser, ikke lenger norske.

– Man kunne søke om statsborgerskap, og det ble fort en liberal praksis, forteller Myhre. Hos lokale myndigheter kan vi imidlertid ane en sterk irritasjon i følgende sitat: ”Elias Petri har bodd her i 17 år og enda snakker han ikke norsk,” skrev amtmannen i Finnmark før søknaden gikk til hovedstaden. ”Det står ingenting i loven om språkkrav,” svarer juristen i departementet, som mente at kvenen kan vurderes som en potensiell femtekolonist, og at det derfor må være best å gi statsborgerskap for på den måten å knytte hans lojalitet til det norske.

Krav til språk

Språkkravet kom inn med Jordsalgsloven av 1902. Det førte til at mange kvenske familier tok norske slektsnavn. I dag er det mange som tar tilbake sine opprinnelige familienavn. I skolen hadde det vært vanlig å bruke finsk som hjelpespråk. I 1936 bestemte Stortinget at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Idealistiske lærere tok opp igjen språkundervisningen på 1970-tallet, og finsk er nå på god vei inn igjen i skolen i nord.

– Da synet på kvenene skiftet i andre halvdel av 1800-tallet, var det en storpolitisk situasjon som kastet sine lange skygger i nord, forklarer Myhre.

Norge var i union med Sverige. De hadde Russland som sin historiske rival. Kanskje vi overtok noe av deres russerfrykt? I tillegg gikk det rykter om masseflukt nordover på grunn av uro og uår. Det ble en slags panisk redsel fra norsk side, for myndigheter har alltid vært redd for mulige utgifter til fattigvesenet. Samtidig vokste det i Norge fram et sterkt norsk nasjonalistisk program. Målet var én kultur og ett språk. Overfor samer og kvener førte det til rent kulturkolonialistiske tiltak, en fornorskingspolitikk som etter hvert ble skjemmet av raseteorier, en ny minoritetspolitikk. Den historien fortelles også i Innvandrings-bøkene.

Fakta

I henhold til internasjonal lov har Norge i dag anerkjent fem såkalte nasjonale minoriteter: kvenene, skogfinnene, jødene, romani (tatere) og rom (sigøynere). Samene er anerkjent som urbefolkning.

Urfolk: Folkegruppe som bodde i et område før dette ble lagt inn under Staten. Nasjonal minoritet: Etnisk, religiøs og/eller språklig minoritet med langvarig tilknytning til landet. Innvandrer: Person født i utlandet, fast bosatt i Norge, som har foreldre som begge er født i utlandet. Et politisk begrep, knyttet til det å krysse en statsgrense. Kilde: St.meld. 15/2000-2001

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie Av Anne Hjort-Larsen
Publisert 1. feb. 2012 12:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere