Med språket som markør

De bor på små øyer, ofte med bare en kilometers avstand. I århundrer har de byttet koner og kranglet om fiskegrunner. Likevel snakker de språk som er like forskjellige som norsk og kinesisk. Hva sier dette om forholdet mellom språk og identitet?

FELTARBEID: Språkforsker Even Hovdhaugen under feltarbeid i Pileni, Reef-øyene. Foto: Even Hovdhaugen ©

Professor Even Hovdhaugen ved Institutt for lingvistiske fag ved Universitetet i Oslo har spesialisert seg på noen små språk i Stillehavet som var helt ubeskrevne før han og et par kolleger begynte arbeidet med dem for fem år siden. Nå drar Hovdhaugen tilbake til øyene for å utdype kunnskapen om disse språkene, men også for å studere forholdet mellom språk og identitet.

Den lingvistiske delen av Oseania-prosjektet foregår på Reef-øyene som ligger helt øst i Salomonøyene. Dette er et lite utforsket område av Stillehavet med en rekke øyer hvor det bor fra 60 til 3000 mennesker på hver. Men selv om det finnes lite kunnskap om dette avsidesliggende området, ble øyene beskrevet av spanske oppdagelsesreisende allerede på slutten av 1500-tallet, slik at det foreligger et helt spesielt historisk perspektiv. Språkene på disse øyene kalles pileni og ayiwo og tilhører helt forskjellige språkgrupper. Hovdhaugen og hans kolleger har allerede utgitt den første samlingen av tekster på pileni med oversettelse, kommentarer og ordliste. Åshild Næss har publisert en grammatikk over språket. Målet er nå å få en grundigere dokumentasjon av pileni og ayiwo med alle sine dialekter.

Unik situasjon

Bortsett fra å beskrive ”hvite flekker” på språkkartet, mener Hovdhaugen at det mest spennende med prosjektet er å studere en langvarig og meget tett kontakt mellom to helt forskjellige språktyper i et ganske isolert område. – Dette er en unik situasjon i verdenssammenheng. Befolkningen er spredt på en rekke småøyer, og vi kjenner historien til disse menneskene i alle fall 500-600 år tilbake i tid. Det er ikke bare slik at man snakker helt forskjellige språk i dette området, men det er også store kulturelle forskjeller mellom befolkningsgruppene. Dette gjelder blant annet i forhold til ekteskap, kvinnenes rolle og vold og konflikter. Men hvordan blir identitetsforståelsen påvirket når folk bor så tett på hverandre i flere hundre år? spør Hovdhaugen, og understreker at det er mye forskning som gjenstår før han tør gi noen klare svar på spørsmålene. – I disse områdene oppdager jeg alltid noe nytt. Jeg kan våkne om morgenen med en hypotese i hodet, få den bekreftet til lunsj og forkaste den om kvelden. Likevel drister jeg meg til en arbeidshypotese: Befolkningsgruppene er forbausende lite påvirket av hverandre i disse tette samfunnene. Identitetsforståelsen ser ut til å ha holdt seg relativt konstant i flere hundre år, men identiteten er knyttet til språket og kulturen, ikke til stedet, sier Hovdhaugen.

Samhørighet

Som eksempel viser han til at man tar med seg stedsnavnene når man flytter. – En viktig forskjell fra vår vestlige identitetsforståelse er at de ikke knytter selvforståelsen til et konkret geografisk sted. Identiteten knytter seg hos dem til språk, men også sosiale strukturer, en lett gjenkjennelig livsform og familiekonstellasjoner. Identiteten handler i tillegg i en viss grad om nærhet. Folk som snakker samme språk, drar mellom øyene og fornyer samhørigheten gjennom fester og danser, forteller Hovdhaugen. På øyene består den viktigste underholdningen i å fortelle historier. Språket er viktig som fortellermedium og samholdsmedium. Men språkene er imidlertid ikke helt uten påvirkning av hverandre. Befolkningsgruppene forstår hverandre passivt, det vil si at de skjønner hva naboen sier uten selv å kunne snakke hans språk. – Hvilke ord låner man av hverandre? Hva vil man beskytte i sin egen kultur? Slike spørsmål blir viktige å finne ut av, sier Hovdhaugen.

Ettermiddagspause i Pileni

ØYBOERE: Ettermiddagspause i Pileni, Reef-øyene.Foto: Even Hovdhaugen ©

Sårbare samfunn

Siden det er en utstrakt utveksling av koner mellom øyene, er det kanskje ikke rart at mange av lånordene knyttes til matlaging. Begreper innen flora og fauna er også ofte felles. Det siste er noe Hovdhaugen stusser over, all den tid fiskegrunner har vært et sentralt stridsemne mellom øyene. Derfor skulle man kanskje tro at det var viktig også å opprettholde et språklig skille her, men for fisket er det mange felles begreper. – Ord knyttet til kulturelle ting synes imidlertid å være helt forskjellige. Dette kan ha en funksjonell årsak. Disse samfunnene er små og sårbare, og det kan være viktig å markere ulikhet overfor de andre. Men dette er et fryktelig komplisert spill, og om to-tre år kan jeg kanskje gi helt andre svar, sier Hovdhaugen. Et vanskelig tema å komme inn på er kvinnenes rolle. Hovdhaugen har inntrykk av at kvinnene som blir kjøpt som koner fra nabokulturen, betraktes som annenrangs og at det dermed er mye skjult diskriminering på øyene. – Det er helt klart ikke fint å snakke naboens språk, sier Hovdhaugen.

Etnologi: Tingenes idéhistorie

Hva ble i Vesten – og spesielt i Norge – forstått som ”typiske” gjenstander fra eksotiske strøk?

Dette spørsmålet stiller førsteamanuensis Arne Aleksej Perminow ved Universitetets kulturhistoriske museer. I forbindelse med Oseania-prosjektet ser han på omstendighetene rundt innsamlinger av gjenstander fra Stillehavet ved Etnografisk museum (UiO) og universitetsmuseet for arkeologi og antropologi i Cambridge.

Fra midten av 1800-tallet foretok museene utvalg av andre folks ”typiske” gjenstander. Dette var en tid hvor ideene om nasjonal identitet stod sterkt i Europa. Nasjonalitetstanken var åpenbart en viktig bakrgunn for utvelgelsen av representative gjenstander også fra eksotiske strøk. Ifølge Perminow er det viktig å se utvalget ”eksotiske” gjenstander som en kontrast til utvalget av de vestlige nasjonenes egne ”typiske” gjenstander.

Perminow vil også se på hvordan stillehavsfolkene fra midten av 1900-tallet selv valgte ut kulturbærende gjenstander for egen identitetsforståelse. Arbeidet skal munne ut i en større utstilling ved Universitetets kulturhistoriske museer i 2006.

Arkeologi: Gjentar bosetningsmønstre

Arkeologiske utgravninger på Påskeøya og Huahine skal kartlegge tidlige bosetningsmønstre i det østlige Stillehavet.

Stillehavsarkeologene Paul Wallin og Helene Martinsson-Wallin ved Kon-Tiki Museet følger opp tidligere utgravninger på Påskeøya og Huahine. De ser på hvordan mønstrene til bosetningene og de seremonielle plassene ser ut til å gjenta seg fra sted til sted. Ved å studere måten seremoniplassene og bosetningene var organisert på, håper arkeologene å kunne si noe om kulturelle kontakter og forholdet mellom befolkningsgrupper på disse øyene. De ønsker også å undersøke om man kan finne igjen noe av de forhistoriske orienteringene i dagens samfunn.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Allmenn språkvitenskap og fonetikk, Stillehavsspråk Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere