Med forskeren i vitneboksen

Forskere og akademikere er blitt et stadig tydeligere innslag i det norske rettssystemet. Både de mer tradisjonelle sakkyndige, som rettsmedisinere og psykiatere, og de mer uventede, som bølgeforskere og språkeksperter, opplever etterspørsel fra rettsvesenet. Ikke alle opplever dette som uproblematisk. Spørsmålet er om ekspertveldet styrker rettssikkerheten eller bidrar til å svekke domstolens selvstendighet og det alminnelige, folkelige skjønn. Og hvilken rolle går forskeren egentlig inn i som sakkyndig?

KURSLEDER: Forsker Peder Anker har de siste årene arrangert doktorgradskurs om forholdet mellom vitenskap og jus. Foto : Ståle Skogstad (©)

Verdinøytral eller full av fordommer

Det er ingen selvfølge at en forsker klarer å være verdinøytral i møtet med rettsvesenet, mener Peder Anker.

Han er forsker ved Senter for utvikling og miljø ved UiO og har doktorgrad i vitenskapshistorie fra Harvard University. Anker har de siste årene vært med på å arrangere et doktorgradskurs i vitenskapsteori som i hovedsak er beregnet på studenter i naturfag. Et av temaene som tas opp, er nettopp forholdet mellom vitenskap og jus.

– Vi prøver å lage kurset slik at det er mest mulig relevant for de problemstillinger som møter doktorgradsstudenter både innad i forskermiljøer og i samfunnet for øvrig, forklarer Anker.

– Er det problematiske forhold mellom vitenskap og jus?

– Ja. I vitenskapshistorien er det mange eksempler på at fageksperter har hatt klare oppfatninger om samfunnets orden og om hva som er rett og galt. I dag ønsker eksperten å være verdinøytral i framstilling av fakta, men vedkommende kan, hvis man ikke er godt forberedt, ufrivillig ta med seg sine personlige verdisyn inn i en rettssak. I tillegg er det et problem at kravet til bevisførsel er strengere i områder som naturvitenskap, enn i jus der "overveiende sannsynlighet" kan felle en tiltalt. En forsker er vant til uenighet og konkurrerende teorier og ser gjerne på fagdebatt som en naturlig del av forskningen. Når forskeren skal vitne i en rettssak, ber domstolen om harde fakta meislet i stein, og det er mindre rom for ulike forklaringsmodeller og for at hva som er etablerte sannheter, forandrer seg over tid, sier Anker.

– Hva slags problemer kan en forsker som opptrer som sakkyndig, komme opp i?

– La oss si at en forsker har en radikal teori X. Den vanlige teorien er Y. Selv mener han eller hun at X er en bedre teori, og det er dette vedkommende bruker hele forskerlivet sitt på å forsvare. Skal han eller hun bruke X eller den etablerte teori Y i en rettssal? Dette er ikke opplagt. Teori X kan dytte vitenskapen framover, men i en rettssal er man ikke så opptatt av teoretiske nyvinninger, man har behov for fakta basert på etablerte metoder. Her kan det være mer riktig av forskeren å bruke metode Y selv om vedkommende i vitenskapelige fora argumenterer for at X er bedre, sier Anker.

Hva som regnes som håndfaste bevis én dag, behøver ikke være det i morgen. Dette finnes det mange eksempler på. Bruk av DNA-tester for eksempel, skyldes vitenskapelig nyvinning som har ført til bedre fakta i rettssalen. I USA har det vært et ras av frikjennelser på grunn av DNA-testing, noe vi også har sett tilfeller av i Norge.

– Viser ikke innføring av DNA-test at det er viktig å ta i bruk nye metoder raskest mulig?

– Ikke raskest mulig, rettsvesenet må holde tritt med forskningens utvikling. Hva som for bare 20 år siden ble presentert som harde fakta, er i dag slappe bevis. Om 20 år rister vi kanskje oppgitt på hodet over at noen kunne bli dømt på noe så usikkert som en DNA-test. Slik er vitenskapens utvikling. Det problematiske her er sjansen for justismord på utrangerte fakta. Domstolene burde etter min mening være mye mer åpne for kontinuerlig vurdering av gammel bevisbyrde i lys av nye vitenskapelige metoder, mener Anker.

Anker synes også at advokater burde være mer aggressive i bruk av eksperter med en konkurrerende forklaring av det bevismateriale aktoratet presenterer.

– Jeg har hatt stor glede av å lese hvordan advokater plukket fra hverandre det som viste seg å være et ganske slett laboratoriearbeid i for eksempel O. J. Simpson-saken. Alle fakta og de metoder som er brukt til å finne fram til dem, kan og bør diskuteres, også i rettssalen.

– Du mener at vitenskapelige debatter kan føres i en rettssal?

– I Norge er det ingen tradisjon for dette. Her er det mange tilfeller der aktoratet presenterer vitenskapelige resultater som forsvaret godkjenner uten spørsmålstegn. I USA er det mer vanlig at aktor og forsvarer medbringer hver sin ekspert og et sett av fakta. Kanskje vi har noe å lære av dette, avslutter Anker.

Se egen artikkel om omsorgssaker i retten: Ser ikke dybden

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi Av Linn Stalsberg
Publisert 1. feb. 2012 12:08 - Sist endret 2. jan. 2014 10:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere