Sanskrit: Møt det gamle India

– Selv om sanskrit i dagligtale refereres til som et ”dødt språk”, er det slett ikke utdødd. Sanskrittradisjonen holdes fortsatt i hevd i India og er et uvurderlig redskap til å forstå klassisk indisk tankegods, sier professor Georg von Simson.

BEGYNNELSEN: Scene fra en av de innledende fortellingene til det indiske ”nasjonaleposet” Mahabharata: Kvinnen Satyavati gjør fergetjeneste på elven Yamuna. Da asketen Parashara dukker opp, ender det med at de to elsker med hverandre i ly av et tåkedekke som asketen frembringer. På den måten blir Krishna Dvaipayana (Vyasa), Mahabharatas legendariske forfatter, unnfanget og samme dag født på en øy.

Til daglig er Georg von Simson først og fremst engasjert i forskning omkring bakgrunnen til den episke diktningen i Mahabharata, Indias ’nasjonalepos’. Dette er et omfattende verk – 12 ganger større enn Bibelen – hvor gjennomgangstemaet er en konflikt mellom to kongelige dynastier. Det hele ender med en massiv krig, som ifølge verket markerer slutten på én kosmisk tidsalder og begynnelsen på den neste. Mahabharata er en blanding av heltefortellinger, filosofi, religions- og mytestoff og gir i tillegg et innblikk i dagligdagse skikker i det gamle India. Den kjente religiøse teksten ”Bhagavad Gita” er hentet herfra. – Til å begynne med hadde jeg en ren filologisk tilnærming til språket, men merket etter hvert at rent formelle spørsmål ikke var tilfredsstillende nok. Etter hvert ble jeg mest interessert i innholdet i tekstene og ulike måter å tolke dem på, forteller professoren.

Ikke politisk

Mange forskere mener at Mahabharata må forstås som en avspeiling av det samfunnet det ble til i. Noen mener at det egentlig er en fortelling om den buddhist-vennlige keiser Ashoka, som forenet det første storriket i India ca. 250 år f.Kr. Ifølge denne teorien kan mye av innholdet i Mahabharata forstås som en reaksjon fra tradisjonelt religiøst hold på Ashokas politikk. Ashoka fremmet nemlig buddhisme - en forholdsvis ny religion på dette tidspunktet. – Min oppfatning er derimot at forbildene for heltene i Mahabharata først og fremst er gudene, ikke politiske skikkelser, sier von Simson. – Jeg står altså for en mer mytologisk tolkning, hvor vi søker kjernen til Mahabharata i religiøse og filosofiske forestillinger, framfor rent samfunnsmessige realiteter. Men hovedspørsmålet mitt er hvordan vi kan harmonisere de mytologiske og historiske perspektivene på Mahabharata, sier han.

George von Simons

STUDERER SANSKRIT: George von Simons Foto: Ståle Skogstad (©)

Et spørsmål om kultur

von Simson understreker at jo lengre man går tilbake med et språks historie, jo mer må man forene flere tilnærmingsmåter. – Vi som jobber med gamle indiske språk, kan ikke spesialisere oss like mye som folk som jobber med moderne språk. Vi må selvsagt kunne språket godt, men vi må også vite en del om religions-, kultur- og litteraturhistorie. Det synes jeg er tilfredsstillende, sier han. – Kan sanskritstudier legitimeres i Norge? – Mitt motspørsmål er: - hva er alternativet? Jeg vet at ikke hver tredje nordmann kan studere det, men det ville være synd for Norge som kulturnasjon om det var ingen her som kunne svare på spørsmål om en så stor og omfattende kultur som den klassisk indiske. I Norge er sanskrit et meget lite fag, men de som er interesserte i å gå i dybden, burde få muligheten til det, avslutter professoren.

Tilbake til Et liv etter døden?

Fakta

Det eldste bevarte tekstdokument er Rigveda, som stammer fra ca. 1500-1200 år f. Kr. Den såkalte vediske sanskritperioden varte fram til ca. 500 år f. Kr., da man gikk over til det som i dag kalles ‘klassisk sanskrit’. Dette var språket for de religiøse, dikterne og de lærde, og var først og fremst et lært språk. Gullalderen for klassisk sanskrit var under Gupta-dynastiet på 400-tallet e.Kr.

Sanskrit beholdt sin posisjon som sentralt kulturspråk fram til ca. år 1000-1200, da islamske invasjoner rokket ved den gamle samfunnsordenen. Da hevdet også persisk og arabisk sin plass som kulturspråk i India.

Etter noen århundrer kom ny-indiske språk som hindi, bengali og punjabi mer i forgrunnen. I Sør-India er dessuten tamil et meget viktig kulturbærende språk, med sine egne gamle tradisjoner.

Den dag i dag finnes det fortsatt indiske lærde som bruker sanskrit som talespråk, og det tilbys sanskrit-undervisning ved mange videregående skoler i India.

Sanskrit på nettet: www.hf.uio.no/studier/fagsider/sanskrit/

Emneord: Språkvitenskapelige fag, Språk og kultur, Indoeuropeiske språk, Indoeuropeisk litteratur, Litteraturvitenskapelige fag Av Per Arne Kobbevik
Publisert 1. feb. 2012 12:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere