Finner spor i ord

Det er ikke bare medisinere og naturvitere som brukes av retten. Språkforskere er blant dem som blir innkalt når domstolene trenger sakkyndig hjelp.

SPRÅKGRANSKER: I PC-ens tid må Finn-Erik Vinje se på hele det språklige uttrykket for å identifisere opphavsmann til tekster. Foto : Ståle Skogstad (©)

En av dem som ofte brukes som sakkyndig av rettssystemet, er professor i moderne nordiske språk, Finn-Erik Vinje. – Når man har sittet noen år i en akademisk stilling og blitt kjent utad, brukes man ofte som sakkyndig, sier Finn-Erik Vinje.

Sist var han sakkyndig i Sunnmøre-saken, der en prest blant annet ble dømt for å ha misbrukt sine egne døtre. – Hensikten der, som i mange andre tilsvarende saker, var å påvise ved en språklig karakteristikk av visse tekster om det er sannsynlig eller usannsynlig at tekstene hadde samme opphavsmann, forklarer Vinje.

Kjeltringer bruker bokmål?

I dag, når de fleste skriver på PC, kan man ikke så ofte bruke et studium av håndskrift for å finne avsender. Nå må man i stedet granske bruk av ord og uttrykk, tegnsettingspraksis og språklig uttrykksform i helheten. Vinje ser etter plussord, det vil si ord man har en forkjærlighet for og bruker ofte, og minusord, der forfatteren bruker enkelte ord sjeldnere enn statistikken tilsier. Dersom det er tale om tekster av et visst omfang, er det nesten umulig for en forfatter å skjule sin involvering i de forskjellige tekstene. Vi legger igjen mye av vårt signalement i det vi skriver, ofte helt ubevisst. – Den som skriver anonymt, forsøker å skjule sin identitet. Hvis han er litt dreven, vokter han seg for eksempel for å legge igjen dialektale former. Såpass omløp i hodet har de fleste kjeltringer også, ler Vinje.

Problemet hans oppstår når han har for lite tekst å analysere. Da blir konklusjonen mer usikker.

– Som sakkyndig på dette felt må man alltid uttale seg med forsiktighet. Jeg er sjelden helt sikker i mine konklusjoner. Ofte kan jeg ikke, som i Sunnmøre-saken, uttale meg med veldig kraft, jeg må nøye meg med å peke på sannsynligheter. Det hender naturligvis at oppdragsgiveren kan markere et ønske om at konklusjonen går i hans favør, men jeg har aldri følt meg bundet. Det skulle da også bare mangle, sier Vinje.

– Har du noen opplæring i å være sakkyndig ? – Når man i hele sitt voksne liv har sittet og studert

språk og tekster, er det ikke til å unngå at man får en viss følsomhet for språklige ytringer. Dessuten har jeg lært mye av utenlandsk litteratur om forfatterbestemmelse, sier Vinje.

Synes du det er greit å opptre som sakkyndig? – Kan man som akademiker være til nytte for noen, så gir det en tilfredsstillelse. Jeg henger jo størsteparten av døgnets timer over bøkene i mitt studerkammer, så det er stimulerende iblant å trekke inn lufta utenfor, sier Vinje.

Fascinerende detektivarbeid

Han synes mange saker kan være spennende detektivvirksomhet, selv om det ofte handler om små ting som nabokrangler om veistumper og hekker. At Vinje kan finne spor via språk, begynner nå å bli allment kjent. For ikke lenge siden ringte en privatperson til ham og søkte hjelp. Personen hadde forelsket seg i en kvinne på et seminar, men hadde verken navn eller adresse. Ved å herme etter hennes dialekt overfor Vinje håpet den ulykkelige at professoren kunne fortelle hvor kvinnen kom fra. Finn-Erik Vinje gjorde sitt beste, men aner ikke hva som skjedde videre. Han avventer for øvrig en bryllupsinvitasjon.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag Av Linn Stalsberg
Publisert 1. feb. 2012 12:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere