Stillehavet som speil

Kan små øysamfunn i Stillehavet lære nordmenn noe om holdninger til egen identitet? Ja, mener en gruppe forskere ved Universitetet i Oslo og Kon-Tiki Museet, som nå setter i gang med en tverrfaglig studie av identitet, sted og migrasjon i Oseania.

I FINSTASEN: Før en lengre båtreise er det vanlig at folk på Tokelau pynter seg med blomsterkranser.Foto: Igjern Hoëm ©

– Spørsmålet om identitet er blitt satt på spissen ikke minst etter 11/9-hendelsen. Men det er mange måter å tenke identitet på. Studiene av Stillehavs-kulturene viser forestillinger som er forskjellige fra våre og kan være et speil for egne holdninger. Forholdet mellom majoritet og minoritet kan behandles på andre måter enn det vi gjør, og assimilering er ikke den eneste måten å håndtere møtet mellom grupper på, sier førsteamanuensis og sosialantropolog Ingjerd Hoëm ved Kon-Tiki Museet. Hun er forskningsleder for prosjektet Identity Matters – Movement and Place som har fått åtte millioner kroner i støtte fra Norges forskningsråd. Totalt har prosjektet en ramme på 16 millioner kroner. Det tverrfaglige prosjektet går over seks år og har som fellesnevner studier av hvordan forflytning fra sted til sted eller mellom kulturer påvirker identitet og tilhørighet. Forskningen foregår innenfor fagområdene arkeologi, antropologi og lingvistikk.

Århundrer med flytting

– Vi har i dag mye kunnskap om tvungen migrasjon, det at folk blir drevet bort fra sine hjem som følge av krig, fattigdom eller katastrofer. I Norge og mange andre steder er det slik at for eksempel migrasjon blir sett på som problematisk, at det er en anormal situasjon forårsaket av dramatiske hendelser. Men er migrasjon nødvendigvis bare negativt? I Stillehavet har folk flyttet i lange tider uten at det oppleves som problematisk. Vi ønsker å se på ”vanlige” former for flytting, understreker Hoëm. Hun forteller at Stillehavet er spesielt på grunn av avstandene, men også fordi det gjennom århundrene har vært helt normalt å flytte på seg. Flyttingen har også skjedd på andre måter og til dels av andre grunner enn de vi er vant til i Vesten. Disse flyttemønstrene lar seg vanskelig forklare ut fra eksisterende teorier om nomadisme eller migrasjon, og på den måten kan Oseania-prosjektet bidra til å utvide forskningshorisonten når det gjelder folks vandringer.

– Det betyr ikke at flytting ikke har vært problematisk i Oseania, men det har i alle fall vært mindre voldsomt og dramatisk enn mange andre steder, sier hun. Hoëm hevder at mye av forskningen på globaliseringsprosessene i dag skjer ut fra et vestlig perspektiv og fokuserer på et økt press mot de velstående nasjonene. Det er i denne sammenhengen at Stillehavet representerer et interessant alternativ.

Identitet som dreper

Prosjektet er inspirert av den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maaloufs bok Identitet som dreper. Maalouf tar utgangspunkt i en undersøkelse av sin egen identitet og fortsetter med å analysere vilkårene for fredelig sameksistens, toleranse og respekt. Han er særlig opptatt av de forestillingene om identitet som leder til krig og konflikt. Maaloufs poeng er at faren for overgrep og massedrap er størst hvis identiteten bare forstås endimensjonalt knyttet til for eksempel nasjon, etnisitet eller religion. Hoëm mener at andre forestillinger om identitet er ekstremt viktige i en tid med mange etniske og religiøse konflikter. Noe av det som synes spesielt for befolkningen i Oseania, er at trekk ved språk, kultur og bosetningsmønstre i hele området kan knyttes til slektskapsforhold og at folk, slektsgrupper og individer kan tilskrive seg flere former for tilhørighet. Mennesker innenfor det som kan kalles en etnisk gruppe, kan påberope seg flere mulige opprinnelser. På den måten får man en annen form for tilhørighet med både sted og slekt – det blir flere alternativer å velge mellom når det gjelder identitetstenkning.

– Denne måten å forestille seg tilhørighet på, er svært annerledes enn ideen om at identiteten er ensartet, knyttet til én opprinnelse, én slekt, ett geografisk område, én nasjon eller én religion. I det austronesiske kulturområdet opererer man gjerne med flere opprinnelseshistorier som gir mulighet for identifikasjon med sted og slekt på andre måter, sier Hoëm.

På øyene i Stillehavet kan folk gjenskape stedet de flytter fra der de kommer. ”Hjembygda” tas altså med på flyttelasset. I forhistorisk tid kan man se at stedsnavn og bosetningsmønstre ofte har en tendens til å gå igjen fra øy til øy. I dag kan man finne migranter fra øykulturene i fjerne byer som orienterer seg på tradisjonelt vis. Den grunnleggende måten å forholde seg til omverdenen på, blir altså tatt med til de nye stedene, selv om dette stedet er en moderne storby. Ett av aspektene som skal undersøkes i Oseania-prosjektet, er hvordan identitetsfølelse dannes i forhold til landskapet og stedet. Et annet av målene er å forske på likheter og forskjeller i former for identifikasjon i dette området fra forhistorisk tid til i dag. En arbeidshypotese er at det finnes en kontinuitet i identifikasjonsmønstrene i stillehavsområdet.

Store forskjeller

Men det er også store forskjeller mellom øysamfunnene. I de vestlige delene av Oseania, Melanesia, som ble befolket først, kan språklige og kulturelle forskjeller være enorme, selv innenfor relativt små avstander. I de østlige områdene, Polynesia, som ble befolket senere, er befolkningene mer homogene. Hvorfor?

– Det kan ha med sosiale og økonomiske strukturer å gjøre, at likhetstanken står sterkere i østlige deler, mens de i vestlige deler er et mer hierarkisk samfunn. I øst er det vanlig å dele godene, for eksempel fisk. I vest er samkvemmet mer basert på byttehandel, forteller professor Even Hovdhaugen ved Universitetet i Oslo, som foretar den lingvistiske delen av prosjektet (se Med språket som markør ).

Melanesia består av små samfunn, mens Polynesia er konstituert av større kongedømmer. Derfor har også konfliktene i øst foregått i større skala enn i vest der konfliktene har vært i mindre skala og mer lokale.

– I Polynesia er man mer opptatt av likheter. Hvis man treffer noen som snakker et språk som likner på ens eget, er første reaksjon: ”Dette må være en slektning.” I Melanesia er man mer opptatt av forskjellene, og første reaksjon kan være: ”Drep og spis ham!” Bildet er svært komplisert, og det er mye vi ikke vet, understreker Hovdhaugen.

Han legger også vekt på at man ved å studere kultur og språk i disse områdene faktisk også gjør en jobb som lokalbefolkningen kan nyte godt av, samtidig som man knytter kontakter med forskningsmiljøer særlig i USA, Australia og på New Zealand.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Allmenn språkvitenskap og fonetikk, Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi, Arkeologi, Annen arkeologi, Stillehavsspråk Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere