St. Sunniva: Hellig irsk rekved

Legenden om den hellige Sunniva er trolig modellert etter liknende helgenfortellinger i gælisk tradisjon. Dette hevder språkforskeren Jan Erik Rekdal som mener Sunniva-myten viser en sterk og vedvarende innflytelse fra det gæliske området på norrøn kultur.

FROM HELGEN: St. Sunniva malt på et alterskap fra Berg.Foto: Universitetets kulturhistoriske museer ©

– Jeg mener at innflytelsen fra tyske misjonærer på det norrøne er blitt vektlagt i for stor grad. I stedet vil jeg argumentere for at det har vært en tett forbindelse mellom områdene i vest og Norge. Tidligere historikere har fokusert på den norske arven i Skottland, England og Irland, men jeg vil snu det hele på hodet og prøve å finne ut hvordan gælisk og angelsaksisk kultur har virket inn på vår historie, sier Jan Erik Rekdal, som spesielt har studert fortellingen om St. Sunniva i denne sammenhengen. Rekdal er førsteamanuensis i irsk ved Institutt for lingvistiske fag. Han har arbeidet med det irsk-gæliske siden starten av studiene, men var i utgangspunktet lite interessert i skotsk-gælisk. Doktorgraden tok han på en irsk middelaldertekst som er en biografi (vita) om den irske helgenen Columba. Helgentradisjonen står imidlertid like sterkt i Skottland, og da Rekdal seinere dro til Hebridene, ble han fryktelig interessert. Et spørsmål reiste seg: Kunne ikke også folk i de norrøne bosetningene ha mottatt impulser fra disse fortellingene? – Mange stedsnavn på Hebridene er åpenbart norrøne bare man skraper litt i overflaten. Jeg kjente virkelig et trykk fra norrøne forfedre på disse øyene, forteller Rekdal. Han kom med i et større historieprosjekt som ville belyse impulsene vestfra i vikingtid og middelalder. Siden Rekdal kjente helgentradisjonen fra før, grep han fatt i Sunniva-legenden.

Møte mellom kulturer

Dagens Nordvest-Skottland, Nordvest-England, inkludert Hebridene og Man, Orknøyene og Shetland, var seinest på 900-tallet blitt tokulturelt norrønt-gælisk. Irske kilder forteller at det allerede i 790 var plyndringstokter i disse områdene, og utover på 800-tallet var den en betydelig norrøn bosetning her. I de samme områdene hadde klostre og samfunn av kristne eremitter eksistert i et par hundre år. Helgenfortellingene var en viktig del av kulturen før nordmennene kom, og legendene må ha vært kjent i de norrøne bosetningene. Rekdals hovedtese er at Sunniva-fortellingen ble skapt i forbindelse med at Olav Tryggvasson dro til Norge, at den er modellert over en irsk helgenlegende og at myten ble brukt i de tidlige forsøkene på å kristne de hedenske nordmennene.

– Olav Tryggvasson dro fra områdene i vest til Norge for å overta kongemakten. Kristningen av landet må sees på som et redskap i denne prosessen. I de norrøn-gæliske områdene var det et rikt forråd av helgenfortellinger som man kunne ta i bruk og ”fornorske” for å drive misjonsvirksomhet, sier Rekdal. Tryggvasson var døpt i England og hadde med seg angelsaksiske prester som klarte å kristne deler av det norske riket han ble konge over like før år 1000.

Legende i to trinn

Flere forskere tror Sunniva-legenden slik den er nedtegnet, har utviklet seg minst i to trinn. Først var det snakk om en gruppe mennesker på øya Selja som ligger i Sogn og Fjordane. Disse omtales som seljemenneskene og framstår som anonyme skikkelser. Andre trinn i Sunniva-legenden går ut på at historien knyttes til en bestemt person og gis et navn: Sunniva.

St. Sunniva

HELGENFORSKER: Jan Erik Rekdal Foto: Ståle Skogstad©

– Slik legenden er overlevert skriftlig, ser det ut til at fortellingen om Sunniva er lagt til seinere enn fortellingen om seljemenneskene. Men det kan ha eksistert en muntlig tradisjon som omtaler Sunniva og som er eldre, sier Rekdal. Men hvorfor brukte de første misjonærene i Norge en kvinne som fremste symbol? Rekdal antar det var lett for datidens nordmenn å identifisere seg med en slik heltemodig kvinneskikkelse. Heltekvinnene i norrøn tradisjon hadde mange av de samme karaktertrekkene som Sunniva, hvis man ser bort fra den kristne konteksten. Selja var også det første bispesetet i Norge fra 1070, og det var viktig at stedet hadde en tung kristen mytologi å støtte seg til.

Likhetstrekk

Med utgangspunkt i Sunniva-legenden begynte Rekdal å lete etter tilsvarende fortellinger i keltiske og angelsaksiske områder. Han fant en rekke legender med likhetstrekk til Sunniva-myten: Enslige, tapre kvinner som forfølges av hedenske fiender. Men til tross for at han oppdaget mange helgenlegender med kvinner som kunne matche Sunniva, festet han seg likevel ved en myte knyttet til en irsk mann: Donnán. De eldste kildene til Donnán-legenden går i alle fall tilbake til år 800 og forteller at Donnán og hans brødre ble drept av hedninger på øya Eigg ved mordbrann i 617. Denne fortellingen har trolig vært godt kjent i de norrøn-gæliske områdene. En grunn til at Rekdal knytter forbindelse til Donnán-legenden, er hans studier av kirkededikasjoner i områder med norrøn bosetning. I ytre Hebridene fant han en kirke like ved en norrøn bosetning som nettopp var dedisert til Donnán.

– Nordmennene må ha kjent til Donnán-fortellingen, sier Rekdal. Det er flere likheter mellom de to mytene. Både Sunniva- og Donnán-legenden handler om et kollektiv martyrer. Det finnes ingen genealogiske opplysninger om de to, og for begge er det snakk om en gruppe kristne på ei øy i opposisjon til hedninger på fastlandet. Det er imidlertid også mange ulikheter: Sunniva er kvinne, mens Donnán er mann. Den norske helgenens fortelling inneholder en sjøreise, men det gjør ikke den irske. Likevel har Rekdal latt seg fascinere av parallellene og den mulige koblingen mellom legendene om Sunniva og Donnán som et eksempel på kulturell utveksling mellom det norrøne og det gæliske. – I det siste har jeg også studert noen andre og ukjente norske helgenhistorier fra Trøndelag som jeg lurer på kan ha gælisk opprinnelse, nemlig Brettiva og Maura, sier Rekdal.

Fakta

Ifølge legenden var Sunniva en irsk kongsdatter som heller enn å gifte seg med en hedensk beiler, forlot landet sammen med sine folk i tre skip uten årer eller annet utstyr. De drev i land på Norskekysten – noen på øya Kinn, men Sunniva og de fleste andre på øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Folk på fastlandet anklaget nykommerne for å stjele sauer. Men da den hedenske Håkon Ladejarl kom for å drepe dem, frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvasson kom til Selja, fant han velluktende knokler. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Engelsk språk, Historie, Middelalderhistorie, Norrøn filologi Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere