Norge: Svenskenes Amerika

For svenskene var Norge en gang et slags ”reserve-Amerika”. På 1800-tallet krysset de grensen i tusentall. Landet i vest lokket med jobber og høyere lønninger.

STAUTE BROR: arbeidere ved Borregaard 1899.Foto: Sarpsborg Museum (©)

– Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. Langs hele Oslofjorden, nordover til Hedmark og sørover langs Sørlandskysten slo de seg ned, unge kvinner og menn, og tilbød sin arbeidskraft. De svenske arbeidsvandrerne kom i all hovedsak fra tre landskaper i Sverige: Värmland, Dalsland og Bohuslän. Over 80 prosent kom fra disse områdene, forteller professor i historie, Jan Eivind Myhre. Fra midten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig kom det mer enn 100 000 svensker til Norge.

– For disse var Norge et slags ”reserve-Amerika” på samme måte som byene rundt Oslofjorden var det for befolkningen i det indre av Østlandet. Svenskenes vandring til Norge minner mer om nordmenns land-by-flytting enn det vi vanligvis forbinder med utvandring, presiserer Myhre.

Arbeidsvandrerne kom fra svært marginale områder av Sverige, geografisk plassert langt borte fra Stockholm og andre sentra. Grenseområdene mot Norge var lite utviklet økonomisk og sosialt. – Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til den mest framstående Norge var kort. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt. Sørlandet hadde en kolossal høykonjunktur i årene 1850-80 på grunn av skipsfarten. Det var lang tradisjon for at lønningene var høyere i Norge enn i Sverige både innen jordbruket og i byene.

”Grågjess”

– ”The Grand Old Lady” i innvandringsforskningen i Sverige, historikern Birgitta Odén, omtaler de svenske arbeidsvandrerne stort sett som rallare, i tråd med den tradisjonelle oppfatningen: anleggsarbeideren med hatt, vadmelsbukse og toradermusikk, som bannet mye, sjarmerte damene og drakk opp pengene. Visst var de med på å anlegge Krøderbanen og Bergensbanen og et utall veier og broer i hele landet. Men svenskene som vandret til Norge, var en langt mer sammensatt gruppe enn som så, poengterer Myhre.

Mange kom primært for å skaffe seg levebrød, uten utdanning, men med evne og vilje til å arbeide. Noen var sesongarbeidere i jordbruket, såkalte ”grågjess”, som kom om våren og dro igjen om høsten. Dette var vanlige folk, ofte sønner og døtre av småbrukere og eiendomsløse. Men den norske odels- og åsetesloven sørget for at svenskene i liten grad slo seg ned som gårdbrukere i Norge.

– Arbeidsvandrerne fra vårt naboland ble ansett for å være spesielt flinke til å grøfte vassjuk jord og gikk da også gjerne under betegnelsen ”moldjordssvensker”. De var gode til å lage gjerder, var eksperter på gråsteinsmuring og tok gjerne sesongarbeid på teglverk. I byene ble de sysselsatt i industrien. På Cathrineholms jernverk i Halden, for eksempel, var det stappfullt av svensker. Kvinnene gikk først og fremst i tjeneste, men hadde også arbeid i jordbruk og industri, forteller Myhre.

Den andre hovedgruppen innvandrere fra Sverige hadde faglært arbeidskraft å tilby. Som spesialister fordeler de seg utover i landet. Disse gikk inn i spesialiserte yrker, var håndverkere av alle slag. De var handelsfolk, ingeniører og funksjonærer. Flere var gründere: de etablerte tekstilindustri, jern- og metallindustri og fyrstikkindustri. Svenske gartnere – ”trädgårdsmästare” – var det påfallende mange av i Norge for hundre år siden.

Stort mellomgifte

I 1860 opphører passtvangen i Norge, og det var derfor relativt enkelt å reise inn i landet. En svenske som hadde bodd i en norsk kommune i to til tre år, fikk hjemstavnsrett - rett til å bo - og med den - retten til fattighjelp. Det fantes en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om at fattige som ikke hadde oppnådd hjemstavnsrett, kunne sendes tilbake til hjemlandet.

– Stort sett ble svenskene sett på som naboer som stod nordmenn ganske nært etnisk, religiøst og språklig. Til tross for at Sverige og Norge på denne tiden var i union, ble førstegenerasjons svensker likevel oppfattet som utlendinger. Over tid ble de imidlertid assimilert inn i det norske samfunnet. Det store mellomgiftet vitner om dét. Men i noen sammenhenger ble svenskene behandlet som fremmede og til dels uønskede, de ble uglesett og regelrett mobbet. Vi kjenner uttrykkene ”svenskefan” og ”svenskeradd”. En kunne risikere å bli kalt ”bastard” om en av foreldrene var svensk.

– Der det var få svensker, kan det synes som om det oppstod lite konflikter eller motsetninger, rett og slett fordi det ikke var noe grunnlag å lage konflikter på. Det samme gjelder der svenskene var svært mange. Der var de så vanlige eller dominerende at det svenske blir dagligdags og selvfølgelig. Et eller annet sted imellom kan det, gitt visse forutsetninger, ha oppstått motsetninger og konflikter, påpeker Myhre.

Unionsstriden

Han viser til at under unionsstriden, og da særlig de siste ti årene før 1905, var nordmenns forhold til de svenske innvandrerne anstrengt. Svenskene organiserte seg svært lite som svensker, men gikk inn i det norske organisasjonslivet. Det fantes imidlertid noen svenske foreninger av sosial art, men det var ingen politisk organisering. En arbeiderforsamling ved en bedrift i Moss kom i 1905 med et skriftlig opprop på perfekt norsk: ”Av hensyn til både vårt fedreland og vårt nåværende hjemland bør unionen oppløses på en fredelig måte.”

– Statsborgerskap ble innført i Norge i 1888. Det var lett å søke om norsk statsborgerskap for svenskene, det ble for eksempel ikke stilt krav om å kunne skrive norsk. Svenskene hadde stemmerett i 1905, så fremt de hadde norsk statsborgerskap. De svenskene som brukte stemmeretten, stemte ja til unionsoppløsning, forteller Myhre.

Han viser til at konflikter mellom innvandrerne og den øvrige befolkningen kunne oppstå i situasjoner med knapphet på arbeid. – Da ble forskjellene mellom nordmenn og svensker understreket. Svenskene ble gjort til syndebukker. Til tross for at nabofolkene var ganske like, ble forskjellene understreket. Svenskene ble gjerne beskyldt for å smiske med ledelsen på arbeidsplassen, underby lønnen og å være drikkfeldige og tyvaktige.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie, Moderne historie (etter 1800) Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere