Medier: Den tause sulten

Hvorfor blir den pågående sultkatastrofen i Afrika så lavt prioritert i mediene? Hvorfor aksepterer vi en grad av lidelse og håpløshet der som vi aldri ville akseptert i noen annen del av verden? En nærliggende forklaring på den svake mediedekningen er at krig mot terror og Irak-krisen har okkupert det meste av utenriksnyhetenes plass den senere tid, men det forklarer på langt nær alt.

Utvelgelsen av nyheter styres av helt bestemte mekanismer. Fjernsyn og til dels også avisene, krever bilder for at historien skal overleve utvelgingsprosessen. Disse bildene står ofte de store internasjonale medieselskapene for. Bildene må være spektakulære for å ha en verdi på nyhetsmarkedet. Siden vi er vant til at sultkatastrofer i Afrika dukker opp med ujevne mellomrom i mediene, vil kravene til bildenes spektakulære verdi bli større for hver ny katastrofe.

Det er trolig en av tidenes største sultkatastrofer som er i ferd med å utspille seg i Afrika. 10 000 mennesker er allerede sultet i hjel og anslagsvis dør 100 personer daglig av sult. De anslagsvis 15 til 20 millioner mennesker som nå lider av akutt matmangel i Afrika, har imidlertid ennå ikke har nådd det stadiet av grov underernæring der kroppen blir ekstremt avmagret, og man kan spekulere i om det gjør dem mindre ’salgbare’ visuelt sett. Sulten og matmangelen er i tillegg spredt utover et stort område som dekker Afrikas horn, deler av det sentrale og sørlige Afrika, fremfor å være konsentrert i et lite område med noen få, men enormt lange matkøer. Kan det være at bildene av sulten i Afrika ennå ikke er spektakulære nok?

Overskygget av SARS

For å illustrere de mekanismene som rår grunnen når mediene prioriterer nyheter, kan vi sette SARS-epidemien opp mot den afrikanske sultkatastrofen, og benytte de klassiske nyhetskriteriene for å se på potensialet som nyhetsstoff. Her kommer det raskt klart frem hvorfor SARS-spredningen vinner konkurransen om oppmerksomheten.

Fortellingen om SARS er ny, sensasjonell og spektakulær, og epidemien byr på nye, interessante og visuelle fremstillinger. Her fungerer munnbindene som ikon - et samlende tegn og et sterkt symbol på SARS. I mediene ser vi ikonet benyttet i et mangfold av situasjoner: ballettdansere med munnbind, brud og brudgom som gifter seg med munnbind og trafikkpoliti som dirigerer trafikken med munnbind. Dette er nye bilder med en rød tråd som pirrer vår interesse og nysgjerrighet og som viser hvordan sykdomstrusselen har fått en plass blant vanlige menneskers daglige gjøremål. Helsearbeiderne som jobber i birøkterdrakter og hele boligblokker som isoleres, gjør seg også godt visuelt.

Videre spres sykdommen raskt og til dels dramatisk, den rammer akutt samfunn som står oss nær fra et politisk, økonomisk, kulturelt og delvis også geografisk perspektiv. Nærhet er et sentralt nyhetskriterium og SARS oppfyller både dette og kravet om relevans fordi vi forventer at epidemien når som helst kan banke på vår dør. Fortellingen om SARS kan fremstilles på en enkel narrativ måte. Sykdommen er det onde, det er et helt udiskutabelt faktum, den angriper uventet uskyldige ofre. Den er ikke engang et resultat av ”selvforskyldte” eller medfødte faktorer som livsstil, klasse, rase eller økonomisk nivå, den rammer også rike, velutdannete, siviliserte, ressurssterke mennesker – den kan ramme deg og meg og det er jo riktig nådeløst. Og – det er en god historie! Følgelig får nyheten om ”tre nye SARS-tilfeller” store oppslag i mediene, mens ”40 millioner i fare for å sulte” blir avspist med en unnselig notis.

Det ignorerte kontinent

Sulten i Afrika er jo ikke noe nytt. Siden Biafra-katastrofen på slutten av 1960-tallet har de levende bildene av dødende afrikanere rullet over tv-skjermene våre med ujevne mellomrom. Sulten i Afrika er en ikke-nyhet, den foregår på feil sted og rammer mennesker med lav internasjonal prioritet. Afrikanere har lav nyhetsverdi generelt, og kontinentet ignoreres ofte i nyhetssammenheng fordi det er nærmest uinteressant økonomisk sett. Afrika sør for Sahara er verdens fattigste region. Ser vi bort fra Sør-Afrika, er regionens samlede inntekt ikke større enn Danmarks. Fordelt på 47 land har hvert en økonomi på størrelse med en middelsstor kommune i vår del av verden. Det er de svakeste som rammes hardest, de som allerede er fattige, uutdannede, krigsrammede, arbeidsløse, i de mest udemokratiske regimene, de HIV- og AIDS-syke. Man kan til og med anlegge et kjønnsperspektiv, sulten rammer kvinnene samt de svakeste – barna og de gamle og syke som befinner seg i kvinnenes varetekt –hardest. Det er kvinnene som i stor grad dyrker jorden og har ansvar for å skaffe mat og vann. Videre dreier sulten seg om en gradvis utvikling og sammensatte årsakssammenhenger som tørke, oversvømmelser, politisk vanstyre, krig, landfordeling og global handelspolitikk. Det er spesielt de komplekse og langvarige krisene som har vanskelig for å tiltrekke seg medienes oppmerksomhet. Når Afrika dekkes i vestlige medier, er rammer som etnisk hat og stammekrig gjengangere både som generelle forklaringsmodeller og som dramaturgiske grep. Mens mange afrikanere trolig vil oppfatte stammekonflikt som et sammensatt fenomen med røtter i historien og postkolonial politikk, vil vestlige seere lett forestille seg noe primitivt, irrasjonelt, enkelt og tradisjonelt afrikansk.

Forventer ’Mørkets Hjerte’

Vestlige afrikakorrespondenter må forholde seg til utvelgingsprosessen, hvor fortellinger som er handlingsdrevne er de som danner grunnlaget for nyhetene. I tillegg til tidsfrister, reise og teknologisk motstand har mange afrikakorrespondenter ofte liten tid til kulturstudier eller til å reflektere over konsekvensene av eget arbeid.

Så lenge sulten i Afrika ikke er blitt et tema i mediene, må journalistene foreløpig finne en spesiell, salgbar vinkel for å få nyheter inn i hjemlige, vestlige redaksjoner. Dette fikk vi nylig eksemplifisert i NRK med en nyhet fra Uganda der lendusoldatene skjærer ut motstandernes hjerter og spiser dem rått for å overta den dreptes styrke. Denne nyheten oppfyller de sjablonaktige ’Mørkets Hjerte’-forventningene vi har til Afrika, med kannibalisme, etnisk hat og stammekrig som sentrale ingredienser. Nyheten om de førti teologistudentene som ble drept under et presteseminar har også nok bisarr touch til å bli inkludert som en kuriøs nyhet. Det faktum at mediedekningen av Afrika sjelden er forankret i kontekst og de fleste av oss baserer oss kun på medierte inntrykk fra kontinentet, bidrar til et ’utenomverden’-aktig inntrykk av afrikanske nyheter. Utover det å være besynderlige angår de ikke oss. Den afrikanske forestilling slik den i stor grad iscenesettes av vestlige medier, følger en dramaturgi som oppfyller seernes verste redsler og største håp.

På samme tid er medienes dekning uhyre viktig for den politiske agenda og for å vekke publikums engasjement og mobilisere til nødhjelpsstøtte. Straks nødlidende mennesker står frem på skjermen blir det ikke minst i Norge mobilisert stor sympati og givervilje både privat og fra politisk hold. Dermed blir det ytterst problematisk da lederen for Leger Uten Grenser, Morten Rostrup, kom tilbake til Norge fra Irak like etter krigens slutt og fortalte at den humanitære situasjonen i Irak slett ikke var så kritisk som først antatt og ikke på noen måte kunne sidestilles med de sultrammedes situasjon på Afrikas horn. Da vred mange norske medier utsagnet inn i en polemikk ’ja eller nei, er den humanitære situasjonen i Irak kritisk?’ Istedenfor å gjøre det Leger Uten Grenser ønsket, nemlig å flytte blikket mot Afrika.

Katastrofeporno

Når først de toneangivende mediene bestemmer seg for at køene av sultende er lange nok og barnas skjeletter stikker langt nok ut under huden, bena om mulig er blitt enda tynnere og øynene enda større og våte, og det øvrige nyhetsbildet har tid og rom å avse til Afrika, kaster mediene seg over utvalgte definerte katastrofeområder i flokk. Nå oppstår et nytt dilemma, for her står de store hjelpeorganisasjonene klare til å peke på de mest visuelt hjerteskjærende ofrene. Sultkatastrofer kan iscenesettes kynisk for å trekke til seg mest mulig oppmerksomhet og nødhjelp på kortest mulig tid. Det er en enorm ambivalens bundet til dette. Man ønsker dekning og situasjonen er så prekær at dekningen godtas nesten for enhver pris, selv om den nærmer seg katastrofepornografi. Dessuten er fokuseringen gjerne kortvarig. Mens sulten har brukt lang tid på å komme inn på skjermene, forsvinner den raskt ut igjen, og hjelpeorganisasjonene kan føle et sterkt ønske om å smi mens jernet er varmt.

Det er forståelig, man kan sjelden finne bedre argumenter for at hensikten helliger middelet. Samtidig opprettholdes og forsterkes bildene av Afrika som klient, om det grufulle kontinentet som ikke kan klare seg uten oss. Vi får igjen inntrykk av at noe annet ikke var å forvente og tar en ny runde i den sirkelen som medfører at ved neste korsvei vil det kreves enda sterkere bilder og mer sensasjonelle lidelser før Afrika får innpass i mediene.

kristin.orgeret@media.uio.no

Les også AIDS og Afrikas sult

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Folkerett, Statsvitenskap, Internasjonal politikk, Medievitenskap og journalistikk Av Kristin Skare Orgeret, Institutt for medier og kommunikasjon
Publisert 1. feb. 2012 12:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere