Botanikk og zoologi: Kvinnenes første arena

Helt fra opprettelsen av universitetet i 1811 var botanikken og zoologien viktige vitenskaper. Tidlig på 1900-tallet var det i disse fagene at kvinnelige forskere for alvor gjorde sin inntreden i akademia.

BIOLOGISK FORSKNING: Kristine Bonnevie og hennes medarbeidere på Biologisk stasjon Drøbak. Foto: Kilden

Stipendiat Arve Monsen er nå i ferd med å sette punktum for sin doktorgradsavhandling om zoologien og botanikkens historie i Norge. Hans hovedfokus er kvinnenes inntog i denne delen av akademia fra slutten av 1800-tallet og fram til rundt 1920.

– Rett før 1920 er 40 prosent av de vitenskapelige stillingene innen botanikk og zoologi besatt av kvinner. Den mest kjente var Kristine Bonnevie, som ble universitetets første kvinnelige professor i 1912, men det var også andre. Dette er svært påfallende og ganske enestående, også i internasjonal sammenheng. Hvorfor ble det slik i Norge? Dette spørsmålet fascinerer meg, forteller Monsen.

Han viser til at det for eksempel i USA var langt vanskeligere for kvinner å få stillinger ved de prestisjetunge universitetene enn det var i Norge.

– I Norge virker det som om privatlivet ikke spilte den samme rollen som for kvinnelige akademikere i andre land, blant annet spørsmålet om kvinnen var gift eller ikke, sier Monsen. Som eksempel trekker han fram at Marie Curie i forbindelse med Nobelprisen ble utsatt for en stor bakvaskelseskampanje fordi hun skulle ha hatt en mannlig assistent som elsker. Dermed ble hele hennes moralske status trukket i tvil. En liknende sverting ville neppe en mannlig forsker blitt utsatt for.

SAMLER PRØVER: En gruppe forskere med kvinner og menn samler biologisk materiale på fjellet. Foto: Kilden.

Kunne fungere

I Norge virker det ikke som om skillet mellom menn og kvinner var like skarpt.

– Kvinnelige norske forskere kunne for eksempel dra på ekspedisjoner sammen med mannlige kolleger og bo i samme telt. Det var altså et sosialt miljø som gjorde det mulig å rekruttere kvinner, og kvinnene kunne i s tor grad fungere på lik linje med menn i dette miljøet, sier Monsen.

I tillegg til Bonnevie trekker han fram navn som Emily Arnesen på Zoologisk museum, amanuensis Gudrun Ruud på Zoologisk laboratorium og Aslaug Sverdrup (Sømme) på Institutt for arvelighetsforskning, samt søstrene Thekla Resvoll på Botanisk laboratorium og dosent Hanna Resvoll-Holmsen.

– Rekrutteringsgrunnlaget til disse stillingene var jo ikke stort i Norge, og at det ble mange kvinner, kan til en viss grad bero på tilfeldigheter. Da Kristine Bonnevie ble professor, ansatte hun også to kvinnelige medarbeidere under seg. Men kvinneandelen er like fullt oppsiktsvekkende, selv om det totalt sett bare dreide seg om 12-13 stillinger hvor seks var kvinner. En annen forklaring til den store kvinnerepresentasjonen kan være at det i hovedsak var deltidsarbeid. De mannlige kollegene jobbet normalt også andre steder for å tjene mer penger, forteller Monsen.

Botanikk og zoologi var den gang en del av grunnutdanningen for blant annet leger, farmasøyter og matematisk-naturvitenskapelig lærereksamen. Det var også en basisdisiplin for datidens forberedende prøve, den såkalte 2. examen. Kunnskap innen disse feltene hørte den gang til den allmenne dannelsen.

Omdiskutert

Kvinnenes plass på universitetet var omdiskutert. Et argument var at det ikke lå i kvinnenes ”natur” å ha lønnsarbeid, og spesielt ikke slike lærerstillinger som det her var snakk om. Kvinner skulle føde, oppdra barn og stelle hjem. Men innad på universitetet var det også krefter som ga kvinnene støtte, og det ble oppfordret til å satse på kvinner i vitenskapelige stillinger.

– Gjennom sitt eget arbeid og vitenskapelige anerkjennelse, underminerte de kvinnelige forskerne hele tesen om at det ikke var i kvinnens ”natur” å arbeide. De motbeviste også at kvinner ikke var egnet til høyere utdanning. I så måte spilte disse kvinnene i botanikken og zoologien en større samfunnsmessig rolle. De representerte derimot ikke noe nytt, ”kvinnelig” blikk innen vitenskapen, men holdt seg godt innenfor de anerkjente rammene for vitenskapelig praksis. Men de var dyktige. Kristine Bonnevies holdning var at hun best tjente kvinnenes situasjon ved å fylle sin jobb på universitetet på en god måte, forteller Monsen.

Kristine Bonnevie

FØRSTE KVINNEPROFESSOR: Kristine Bonnevie. Foto: Kilden

Akademia uten kjønn

– Selv om mennenes posisjon var sterk, var det også en holdning blant mange at akademia skulle være ”kjønnsløs”. Dette hang blant annet sammen med den politiske debatten, hvor Venstre-opposisjonen vektla saklighet, forklarer Monsen. Han understreker imidlertid at andre fagmiljøer som medisin og jus holdt kvinner på en armlengdes avstand helt til etter 2. verdenskrig. Dette til tross for god kvinnelig studentrekruttering, særlig i den tidlige fasen. Da Bonnevie fikk sitt professorat, måtte det også en lovendring til, som fikk konsekvenser for utnevnelser til andre typer embetsstillinger.

Monsen poengterer at universitetets vitenskapelig ansatte den gang i første rekke ble ansett for å være lærere. Utdanning av studentene var primæroppgave, mens forskningen kom i andre rekke. Ofte var det i de ekstraordinære professoratene at man fikk tid til å forske. Bonnevie kom nok i en særstilling i så måte – at hun hadde gjort seg så viktig for undervisningen, var uten tvil en vesentlig grunn til at hun fikk tilbudet om et ekstraordinært professorat. Nytteaspektet var fremtredende ved universitetet helt fra grunnleggelsen, og den viktige oppgaven var profesjonsutdanning av prester, leger, jurister og lærere.

– Men rundt 1900 endrer dette seg. Forskningen blir viktigere for de vitenskapelig ansatte. Men nytteaspektet var fortsatt sentralt. Innen zoologien var forskningen i sterk grad knyttet til havforskning og fiskeriene, sier Monsen. Innen de biologiske fagene skjedde det etter 1900 en utvidelse av det vitenskapelige terrenget. Fra å representere holistiske forklaringsmodeller med preg av metadisiplin, ble den mer detaljorientert og eksperimentell.

– Denne utviklingen stod blant andre Kristine Bonnevie for. Spesialistene ble viktigere, og de store generalistene mister sin dominerende posisjon, forklarer han.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kvinnehistorie Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere