Bursdagen: prisme for kulturmøter

Alle barn feirer bursdag, og det er årets viktigste begivenhet for hvert enkelt barn. Slik er en av oppvekstens sterkeste normer formulert i norsk kultur. Men hva skjer når mange av klassekameratene og deres foreldre ikke har forståelse for hvorfor fødselsdagen er så viktig?

FULL FEST: Bursdagsfest hjemme hos en kurdisk familie bosatt i Oslo. Familien har helhjertet tatt til seg det norske ritualet og feirer her henholdsvis seks- og sjuårsdagen til bror og søster. Bildet er fra 1996. Foto: Privat (©)

Etnologen Erika Ravne Scott arbeider nå med sitt doktorgradsprosjekt hvor bursdagsfeiringen blir brukt som et prisme for å studere møtet mellom kulturer i skoleklassen. Hun har laget et spørreskjema på Internett for skoleklasser og intervjuet en rekke skoleelever, deres foreldre og lærere for å finne ut hva som skjer rundt en så sentral begivenhet som fødselsdagen når barn fra forskjellige kulturer møtes. Ravne Scott har tatt utgangspunkt i barn med norsk kulturell bakgrunn og muslimske barn fra pakistanske, kurdiske, tyrkiske og somaliske familier.

– De muslimske barna danser, eller snarere balanserer, på line mellom to festepunkter representert ved foreldrenes muslimske og etniske forankring og den norske væremåten de møter gjennom fødselsdagsselskapene, sier hun, og mener analysen av bursdagens betydning forteller noe mer enn om selve ritualet.

Forholdet til fødselsdagen kaster også lys over forestillinger om oppvekst, forholdet mellom foreldre og barn, forholdet mellom jevnaldrende, identitetsforståelse og verdiorienteringer. Ravne Scott peker på at det vestlige tenkesettet er individorientert og aldersfiksert.

– Fødselsdagsselskapet griper essensen i en slik tenkemåte, sier hun. Ravne Scott mener slike undersøkelser er viktige, ikke minst siden en tredjedel av alle elevene på barnetrinnet i Oslo er minoritetsspråklige og at denne andelen vil øke til 50 prosent i løpet av et par tiår. I dag samles barn med om lag 150 nasjonaliteter i Oslos klasserom.

Likhetsideal

Erika Ravne Scott

ETNOLOG: Erika Ravne Scott. Foto: Ståle Skogstad (©)

Ravne Scott har intervjuet 7. klassinger, ved flere Oslo-skoler for å få dem til å fortelle om hvordan bursdagsfeiringene har vært opplevd gjennom barnetrinnet. Fram til 10-11-årsalderen, før festene blir ”ungdomsorientert” og foreldrene forsvinner ut av bildet, er det i norsk sammenheng praktisk talt umulig ikke å arrangere fødselsdagsfest. Det er en kulturell forpliktelse for foreldrene og nærmest å betrakte som en universell rettighet for barna. Det finnes i tillegg en rekke normer rundt fødselsdagsfeiringen. Man inviterer enten alle i klassen, eller alle jentene/guttene. Bursdagsfeiringen skal være inkluderende – den kretser rundt fødselsdagsbarnet, men er likevel kollektiv. Det er faste normer for hva som serveres av mat, for eksempel pizza eller pølser, og det er satt standarder for hvor mye gavene skal koste. En ”ordentlig” bursdag blant de yngre barna foregår i hjemmet, og selskapet avspeiler sjeldnere enn man skulle tro sosioøkonomiske forskjeller. Likhetsidealet står sterkt i den norske bursdagstradisjonen.

Ravne Scott viser til at Lars Sponheim raskt fikk kjeft da han i fjor fortalte VG at han ikke hadde vært hjemme på sønnens bursdag ni år på rad. Slikt gjør man ikke!

Ikke religiøst påbud

– I mange muslimske familier ser man ikke hvor stort dette med bursdagsfeiring er i norsk kultur. De ser selve ritualet, men ikke konteksten rundt, og dette kan skape konfliktsituasjoner, sier Ravne Scott.

Bursdagsfeiring er riktignok et globalt fenomen med ulikt innhold, men for enkelte av familiene som bosetter seg i Norge, er denne typen markeringer helt ukjent. Hun understreker at det er store variasjoner, ikke minst når det gjelder de etniske bakgrunnene til de muslimske barna.

– En vanlig reaksjon er at fødselsdagsfeiring ikke har noe med islam å gjøre. Hadde det vært et religiøst påbud med bursdagsfeiring, ville det vært noe annet, men siden det ikke er det, oppleves det ikke som viktig. Innvandrerfamiliene ser ofte ikke poenget med at ”alle” må inviteres til fest. Hvis de arrangerer bursdagsfeiring, er holdningen gjerne at barna selv må få invitere hvem de vil, forklarer Ravne Scott.

Hun forteller også at foreldrene til muslimske barn ofte er skeptiske til å sende barna – særlig jentene – til hjem de ikke kjenner godt. De muslimske barna blir mange ganger hjemme, selv om de er invitert til feiring hos en klassekamerat.

– At barna ikke går til festen, skyldes ofte usikkerhet hos foreldrene. De kjenner ikke familien og hjemmet der festen skal være. De er usikre på hva slags mat som serveres og er redde for at barna skal få i seg noe som er urent i religiøs forstand. De er også ofte opptatt av å beskytte jentene sine og er usikre på om det er menn til stede ved festen. Slike momenter, kombinert med at foreldrene ikke ser betydningen av bursdagsfesten, fører til at mange barn havner i en konfliktsituasjon mellom hjemmets forestillinger og det norske samfunnets forventninger, forteller Ravne Scott.

Noe å lære

Det er imidlertid mange innvandrerfamilier som arrangerer det de kaller ”norsk” bursdag for barna. Da følger de mønsteret med kake, pizza og kalkunpølser, men serverer ofte etnisk mat i tillegg. Til forskjell fra de fleste norske barna er det vanligere at innvandrerbarna selv inviterer noen få av sine venner til fest.

At muslimske barn enten ikke kommer til bursdagene når de er inviterte og at de ikke inviterer alle klassekameratene, oppfattes ofte som et problem av norske venner, lærere og foreldre. Likhetsidealet og normen om det kollektive utfordres.

– Det kan virke uforståelig for mange med norsk kulturbakgrunn at bursdagsnormene ikke aksepteres, men det bunner i ulike tenkesett omkring individ, kollektiv og likhetsideologi. Samtidig havner mange muslimske barn i et krysspress ved at de til stadighet må forholde seg til invitasjoner som de av ulike årsaker ikke kan imøtekomme. Jeg møtte for eksempel en pakistansk jente som ikke hadde fått lov til å gå på en eneste bursdagsfest hos norske klassekamerater de sju årene hun hadde gått på skolen. Hun ble invitert - igjen og igjen. Hun opplevde nok dette som problematisk, forteller Ravne Scott.

I de muslimske familiene hvor man har valgt å feire barnas bursdag, legger foreldrene vekt på at festen er uttrykk for overskudd, glede og kjærlighet. De fleste norske foreldrene forteller at bursdagen oppleves som obligatorisk mas og at selve markeringen er full av uskrevne normer.

– Kanskje er dette nok et utslag av velferdssamfunnets utjevningsideal, den protestantiske nøkternheten og den kollektive makt? Kanskje har nordmenn noe å lære, konkluderer Ravne Scott.

Emneord: Språk og kultur, Folkloristikk, etnologi, Etnologi Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere