– Dagens globale økonomiske orden utgjør en monumental urettferdighet mot den fattigere delen av menneskeheten. Den medfører enorme lidelser og er ansvarlig for en tredjedel av alle dødsfall på jorden, årlig cirka 18 millioner. Vi, Vestens borgere, bærer til syvende og sist ansvaret for denne urettferdigheten, og det er vår plikt å gjøre slutt på den, fortsetter Thomas Pogge.
Han er hovedtaler på konferansen om global rettferdighet på Universitetet i Oslo 11.-13. september i år. Pogge er professor i filosofi ved Colombia University i New York og er tidligere elev av den nylig avdøde politiske filosofen John Rawls. Siden 1992 har han også regelmessig arbeidet ved Universitetet i Oslo og har stilling som professor II. Han har gitt ti forskerkurs og veiledet et dusin doktorgradsstudenter for Etikkprogrammet og Filosofisk institutt ved UiO.
I sin siste bok World Poverty and Human Rights (2002) hevder han at å avskaffe fattigdommen i verden er vår tids viktigste menneskerettighetsanliggende.
– Våre politikere vil kun forandre på internasjonale, økonomiske strukturer dersom mange nok av de borgerne de er avhengige av for å bli gjenvalgt, begynner å bry seg om disse sakene, tror Pogge.
Negative plikter
Moralfilosofer skiller mellom (negative) plikter til ikke å forvolde skade og (positive) plikter til å beskytte, hjelpe eller gjøre nytte. Pogge understreker at de fleste mener at negative plikter har større vekt enn positive: Vi synes at det er moralsk mer tungtveiende ikke å drepe uskyldige mennesker enn å redde dem, og at det er moralsk forkastelig å drepe et menneske for å redde livet til to. Det er også vanlig å mene at positive plikter blir svakere på avstand: De er sterkest i forhold til familiemedlemmer og nære venner, og de blir betydelig svakere i forhold til naboer, landsmenn og svakest til fremmede i fjerntliggende land og kulturer.
– I de rike vestlige land forstår folk flest fattigdommen i verden i lys av positive plikter. Og dette er selvsagt ikke galt: Når vi ser hvor desperat fattige mange mennesker er i dag og hvor lite det koster å gjøre dem i stand til å leve et mye bedre liv, har vi opplagt en positiv plikt til i det minste å gjøre et rimelig bidrag til å utrydde fattigdommen i verden, sier Pogge.
Han mener at fattigdommen i verden også – og enda viktigere – pålegger oss en negativ plikt.
– Dagens globale økonomiske orden forårsaker og opprettholder ekstrem fattigdom i massivt omfang. Det er forutsigelig at den gjør det, og dette kunne vært unngått ved å gjennomføre institusjonelle reformer. Dagens orden utgjør derfor en grov urettferdighet som påfører den fattigste halvdelen av menneskeheten alvorlig skade, og den opprettholdes ofte med aktivt samarbeid fra ”elitene” i den tredje verden, sier han. Pogge framholder at denne innsikten revolusjonerer vår tenkning om fattigdommen i verden, fordi negative plikter veier mye tyngre enn positive, og de svekkes heller ikke på avstand.
– Så lenge vi bare tenker i form av positive plikter, har vi en tendens til å plassere fjerne fremmede lavest på vår moralske prioriteringsliste. Men vi er delaktige i å skade dem, og deres skjebne utløser negative plikter fra vår side. Når vi forstår det, må vi plassere dem helt øverst på listen, siden de skadene vi kollektivt påfører dem gjennom urettferdige økonomiske institusjoner, er så mye større enn noen andre skader vi påfører andre, sier han.
Vestens ansvar
– Faktisk er det grunn til å hevde at utryddelsen av fattigdommen i verden moralsk sett er viktigere for oss enn det var for de allierte å stoppe nazistenes forbrytelser. De allierte hadde intet ansvar for konsentrasjonsleirene, de ble tvunget til å handle kun av en positiv plikt til å beskytte millioner mot forferdelige menneskerettighetsbrudd. Derimot bærer de rike landene i dag hovedansvaret for den globale økonomiske orden som opprettholder fattigdommen i verden ved å sikre seg en uforholdsmessig stor andel av fordelene ved globalt økonomisk samarbeid, særlig til sine rikeste borgere. Ved å opprettholde fattigdommen i verden begår de rike landene selv det største menneskerettighetsbruddet i historien, hevder Pogge. Han viser i den anledning artikkel 28 i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene. Den slår fast at enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre menneskerettighetene, inkludert retten til en adekvat levestandard. Den nåværende internasjonale orden bryter med denne artikkelen på en måte som kan unngås. De som opprettholder dagens orden, krenker derfor menneskerettighetene.
Global ressursavgift
– Hva er et realistisk første steg i retning av mer global rettferdighet?
– Ett viktig steg ville være å sikre at interessene til verdens fattige blir representert i internasjonale forhandlinger og organisasjoner, med kompetanse og ettertrykk. Dagens praksis er at de relevante aktørene i de viktigste internasjonale organisasjonene forhandler og bestemmer i de rike landenes interesse, mens de regelmessig forfatter intetsigende erklæringer om omtanke for de fattige. Når de ødeleggende følgene av deres beslutninger ikke lenger lar seg benekte, gir de uttrykk for overraskelse og sjokk. De lover å gjøre det bedre neste gang – og sirkelen gjentas.
– Et annet forslag som jeg har utarbeidet i noen detalj, er hva jeg kaller en global ressursavgift. Tanken er at statene skal forplikte seg til å dele noe av verdien av naturressursene de bestemmer seg for å utnytte eller selge, som så skal brukes til å utrydde fattigdom. Dermed anerkjennes at de fattige eier en umistelig andel i alle ikke-fornybare naturressurser. En slik avgift kunne bidra til å snu den tiltakende ulikheten: Månedlig inntekt per capita blant den fattigste halvdelen av menneskeheten er nå cirka 12 dollar, sammenliknet med nesten 2000 dollar i de rike land som bare utgjør 15 prosent av menneskeheten. Vi, borgerne i de rike landene, har kollektivt omtrent 50 ganger høyere inntekt enn det den fattigste halvdelen har til sammen. Én prosent av vår inntekt ville derfor være tilstrekkelig til å heve deres med det halve.
– Er ikke likevel korrupsjonen i den tredje verden det største hinderet i kampen mot fattigdom?
– Mange i de rike landene ser på slik korrupsjon som et endelig bevis på at alvorlig fattigdom er hjemmelaget og i alle fall ikke vårt ansvar. I virkeligheten er den korrupsjonen og undertrykkelsen som er så utbredt i utviklingslandene, i høy grad også vårt ansvar. De internasjonale reglene vi opprettholder, anerkjenner enhver person eller gruppe som har effektiv kontroll over et slikt land retten til å låne penger i sitt folks navn og til å selge dets naturressurser, påpeker Pogge.
Uforstyrret og tilfreds
– WTO-avtalene er fulle av bestemmelser som ivaretar de rikes interesser på bekostning av de fattiges. Dersom denne skjeve fordelingen kunne snus, ville det redusere alvorlig fattigdom. Men de fattige mangler makt og ekspertise til å kreve slike endringer. Deres herskere har muligens litt mer makt, men de får typisk mye mer igjen for å selge sin innflytelse til rike utlendinger enn ved å ta seg av de påtrengende behovene til sine fattige undersåtter. Våre politikere er hovedsakelig opptatt av å beholde sine posisjoner og fokuserer derfor på interessene til sine hjemlige velgere og bidragsytere. Og vi, borgerne av de rike landene, har lært å leve siviliserte og tilfredse liv, stort sett uforstyrret av de 50 000 som daglig dør av fattigdomsrelaterte årsaker i fjerntliggende land, der fortvilt underbetalte arbeidere forsyner oss med mineraler, tekstiler, kaffe, frukt, krydder og mye annet. Så lenge vi ikke anser fattigdommen i verden for å være et alvorlig moralsk problem, vil mange andre gjennomførbare steg mot global rettferdighet forbli urealistiske, sier Pogge.
Han minner imidlertid om at fremskritt på fattigdomsfronten ikke er et spørsmål om enten/eller. Selv om vi ikke kan håpe på å utrydde alvorlig fattigdom i løpet av de neste ti eller tyve år, kan vi i høy grad påvirke utbredelsen av den.
– Ingenting kan være viktigere enn det, avslutter Pogge.
Konferansen Global Justice: www.etikk.no/globaljustice/
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere