Folkemord: Drømmen om renhet

Totalitære ideologier finner sin reneste form i folkemordet, den absolutte fysiske utslettelse av fienden.

Maleriene er laget av den indiske kunstneren Eric Bowen . De ble i 1984 utstilt for første gang i FN-bygningen i Genève under tittelen ”The Right to Life in Peace”. Bildene er gjengitt med tillatelse av kunstnerens etterlatte.

Folkemordet kan forstås som en løsning på en renhetsstreben, territoriell ekspansjon og rasisme som finner sin næring fra utopier som forestiller seg en verden uten fiender, uten forskjeller, i fullkommen harmoni, forutsigbar og uten "de andre".

Den ytterste motsats til folkemordet finner vi i ideen om menneskehetens fundamentale felles verdighet og likhet - og krav på respekt. Adolf Hitler fnøs av en slik sentimental tanke; han fant den "bløtaktig".

Men finnes det noe evig felles menneskelig? Gir det noen mening i å tale om at vi alle er del av en 'felles menneskelighet'? Hvordan kan vi argumentere for et slikt menneskesyn?

Alle kan jo se at vi har store nok vansker med å identifisere oss med bredere sirkler utenfor våre egne snevre kretser. Og etter 11. september 2001 har hatets politikk gjort tanken om en felles menneskelighet enda mer urealistisk.

Mon ikke det kan argumenteres godt for at det som gjør oss til mennesker, ja skiller oss ut fra dyrene – og som står i tverr motsats til alt hva folkemordets ideologer og praktikere står for – er nettopp forskjeller og respekt for annerledeshet. Det er stridighetene om hvem vi er og variasjonsbredden i hvordan vi forstår oss som kulturvesener, som definerer vår felles humanitet. Å forsvare retten til å skille seg ut, er derfor menneskerettighetsideen og demokratiets kjerneverdi.

Humanismens essens

“No man is an Iland, intire of itselfe; every man is a piece of the Continent, a part of the maine,” skrev John Donne for mer enn 300 år siden.

Denne tanken om alles slektskap er besnærende vakker: at vi er del av samme menneskehet, med like rettigheter til omsorg, respekt og livsmidler, uansett opprinnelse, tro, rase og kultur. Dette er arven fra europeisk opplysningstid: at vi alle er brødre og søstre forent i en felles fornuft. Og med identifiserbare fellesinteresser.

Men vi vet også at tanken om en felles menneskehet er nettopp det: en drøm. Hver dag slås denne utopien til jorden av hat og etnisk, politisk og religiøs sjåvinisme. Ideen krever i alle fall en begrunnelse. For at vi er del av, eller skal føle oss som del av, samme store familie, slår oss umiddelbart som urealistisk.

Blant annet spør vi oss om det er psykologisk mulig å føle seg ett med andre som vi ikke ser eller omgås. Det er jo et lett observerbart faktum at våre lojaliteter starter med den innerste sirkel, familie og venner. Deretter følger naboskap, nasjonalitet og i de verste tilfeller religionen og rasen. I den utstrekning etikken følger følelsene, er første bud vi møter å ta vare på våre egne først, dernest dem lenger ute.

Moralske prinsipper oppstår altså først innenfor stammefellesskap og forblir begrenset av identiteter og interesser knyttet til slekt og naboskap.

Religionen har alltid vært nyttig for stammefellesskapets forsvarere. Den berømte sosiologen Barrington Moore jr. har nylig i sin bok Moral Purity and Persecution in History (Princeton, 2000) fulgt opp antropologen Mary Douglas' arbeider om renhetsstreben i den menneskelige kultur. Med sine krav om monopol på dyd og moralsk renhet er de monoteistiske religionene ansvarlig for de mest ondartede former for intoleranse i verden, mener Moore. Disse religionene - kristendommen, islam, jødedommen - er en vesentlig årsak til menneskets grusomhet mot hverandre. En hovedgrunn ligger i kravet om å inneha den hele og fulle sannhet, oppbacket av guddommelig sanksjon.

Alle religioner mener de har monopol på sannheten. I kombinasjon med makt blir denne doktrinen dødbringende fordi den gir en begrunnelse for en ”vi/dem”-mentalitet som er det første frø for forfølgelse av annerledes tenkende.

Vårt eget århundre har nettopp vært preget av en moralsk sanksjonert grusomhet, gjort mulig enten ved totalitære ideologier eller ulike former for etnisk eksklusiv nasjonalisme, i sin reneste form; folkemordene. Ingen ondskap er verre enn den som utføres med den beste samvittighet, sa Blaise Pascal. Holocaust ble så effektivt gjennomført fordi nazi-overgriperne mente de var i sin fulle rett til å utslette jødene, Det tredje Rikets dødsfiender.

”Moralsk” grusomhet

Avhumaniseringen av ofrene og demoniseringen av dem er to sider av samme sak. Som under religionskrigene 300 år før. De franske, religiøse fanatikerne slapp spedbarn ned fra vinduene under Bartolomeusnatten i 1572; tyske soldater skjøt villig vekk småbarn med kaldt blod i 1942-43, og SS-folk hev barn inn i flammer i konsentrasjonsleirene. ”De andre” ble avhumanisert.

Moore ser liknende tendenser på den sekulære siden, i Den franske revolusjonens begrep om revolusjonær renhet og dens ønske om å skape den fullkomne moralsk entydige, småborgerlige utopi. I all rousseauistisk allmennvilje, i alle forsøk på å framtvinge enhet, ideer som lå til grunn for Robespierres terror, ligger fristelsen til det ’totalitære diktatur’, populismens slektning.

11. september 2001 bekrefter denne tendensen. Den islamske fundamentalismen er en renhetsfiksert, totalitær doktrine. Disse absoluttistiske renhetsbesvergende ideologiene kan i det lange løp representere de verste barrierer mot den kamp mot irrasjonalitet og intoleranse som seieren over nazismen og menneskerettighetsideens renessanse etter 1945 innvarslet.

Det lar seg ikke nekte: Utsiktene for det 21. århundre er bare begrenset fortrøstningsfulle.

Folkemordets fristelser

I dette perspektiv er det uriktig å se folkemord som et avvik. For massedrap på andre tilfredsstiller et dypt behov for moralsk renhet og harmonisk enhet. Folkemord må sees som et redskap for å realisere utopier, og utopier er gjerne proklamasjoner av en verden uten fiender, idyllisk, ren, enhetlig, forutsigbar, slik de historiske utopiene også gjerne var.

Nazismens utopi, dens Volksgemeinschaft, var en slik massemobiliserende lengsel etter en estetisk fullkommen verden uten fiender, basert på en forestilling om herrerasens renhet. I dette redselskabinettet inntok Jøden første plass. Jøden var Den Andre, Den Onde. Det er umulig å forstå nazismens lyskraft for tyskerne uten å se den voldsomme appellen som lå i denne forløsende antisemittismen. Jøden ble symbolet på alt som var galt i Tyskland. Og bare jødene var fjernet, ville Tusenårsriket uten trengsler komme.

I det øyeblikk vi ser at denne renhetslengsel utgjør kjernen i alle folkemord, uansett om de begrunnes politisk, religiøst eller etnisk-rasistisk, ligger konklusjonen nær: Folkemordet som trussel vil alltid være der.

Det uhyggelige med nazistens Endlösung er dermed ikke at massedrapet var et brudd med den vestlige sivilisasjons normer, men kom i en ytterliggående forlengelse og fordypelse av dem.

Forbrytelser mot menneskeheten

Ideen om 'forbrytelser mot menneskeheten' kom inn i Nürnberg-charteret etter Den andre verdenskrig, etter initiativ fra en av århundrets stille helter, den polsk-jødiske juristen Rafael Lemkin (1901-59). Det var han som formulerte begrepet folkemord. Det skjedde mot kanskje en enda dypere instinktiv lengsel hos oss, ikke mot en verden der vi er brødre, men mot en utopi der det ikke finnes konflikt, en verden uten fiender.

Til grunn for begrepet 'forbrytelse mot menneskeheten' ligger en slags humanitær ’kollektiv sikkerhetsdoktrine’: Et angrep på en er et angrep på alle. Nettopp: Intet menneske er en øy.

Ideen om forbrytelser mot menneskeheten er det juridiske nedslag av moderne moralsk universalisme, menneskerettighetstankens oppfølging i paragrafer. Intet særlig kjennetegn er en forutsetning for å bli beskyttet, ikke statsborgerskap, etnisitet eller religion.

Denne forestillingen er rettet mot alle former for xenofobi, rasisme og kulturell og religiøs eksklusivisme. Sivilisering av konflikt er målet, og kategorien gir det eneste språk despoter forstår: selv barbariet skal straffes.

Konflikt og forskjellighet

Likevel plager spørsmålet oss: Er vi nå når alt kommer til alt del av samme menneskehet, med samme krav på menneskelighet? For våre handlinger viser jo at dette er en ytterst skjør idé – fra Holmlia, Naustdal og Askim til etnisk forfølgelse i masseskala verden over. Hva skal en slik idé om noe felles menneskelig tuftes på?

Jeg foreslår konflikt og forskjellighet.

Sivilisasjon er en skjør plante, det finnes knapt én felles sivilisasjon. Hitler oppstod i Goethes, Beethovens og Kants Tyskland. En av nazismens verste bødler, riksprotektoren i Polen, Hans Frank, kunne "Faust" utenat og elsket å resitere diktverket. Kultur er ingen garanti for sivilisasjon.

Det er altså ikke en enhetlig sivilisasjon eller en enhetlig kultur som er felles for menneskene, men forskjellighetene. Det som definerer oss som mennesker, er våre ulike tilhørigheter, kulturelt, religiøst, sosio-politisk, etnisk, sivilisatorisk. Det er denne differensiering av menneskeslekten som utgjør dens fellesskap og bestemmer vår identitet. Ingen andre skapninger på jorden splitter seg selv opp i denne mengde. Men vi har lik verdighet som skapninger fordi vi er del av samme natur og skaperverk, og derfor lik adgang til rettigheter. Følelsen av å være annerledes utgjør kjernen i vår bevissthet om å være oss selv, og denne forskjellighet er antakelig den viktigste bestanddel for hva det vil si å være menneske. Å angripe disse forskjeller, dvs. å drepe jøder blott og bart fordi de er født, diskriminere kvinner fordi de er kvinner (Taliban), undertrykke arbeidere, svarte fordi de svarte, homofile fordi de er homofile eller katolikker fordi de er katolikker, er derfor å angripe det element som deles av oss alle og gjør oss til arten menneske: vår forskjellighet.

Robust toleranse

Hvis denne tilnærming til spørsmålet om en felles menneskelighet viser seg fruktbar, kan vi trekke noen konklusjoner: Når vi snakker om fellesmenneskelig solidaritet, så mener vi ikke en slapp doktrine om overfladisk likhet. Vår felles menneskelighet viser seg i vår respekt for alles rett til å utpensle våre forskjeller. Det det dreier seg om, er å gjøre denne streben uaggressiv, institusjonalisere den gjennom å kanalisere den i legitime former.

Denne tanke gjør toleranse til respekt for forskjellighet som noe mer enn slapp automatisme, at vi bare "tåler" andres forskjellighet. Denne tanke gjør toleranse til et kjempende ideal, fordi den hevder at forskjellighet utgjør vår enhet, startpunktet for menneskerettigheters forsvar for like rettigheter og plikter. Her ligger menneskerettighetsideens kjerne - og begynnelsen til en mental beredskap mot folkemordets fristelse.

Ingen sier at dette er et lett ideal. Det innebærer for eksempel at vi må lære oss å verdsette at i denne forskjellighet ligger en enorm rikdom til innsikt, variasjon, kulturell skaperkraft og fantasi. Men også strid. Derfor er det så maktpåliggende å gå mot alle rousseauistiske ideer om allmennvilje og harmoniserende idyll-lengsel.

Målet med demokratiet er langt fra konfliktløshet. Og demokratiet "løser" sjelden konflikter endegyldig. Poenget er å gi et rammeverk for at vi kan leve med konflikter på en sivilisert måte; demokratiet institusjonaliserer dem gjennom å være rettsbundent.

Det er en styreform for kompromissvillige temperamenter. Men også en måte å leve sammen på som gir oss redskapene til intenst forsvar for retten til å være forskjellig som del av vår felles menneskelighet.

Bernt Hagtvet

Fakta

Bernt Hagtvet er professor ved Institutt for statsvitenskap. Fra 1983 til 1994 var han forskningssjef ved Programmet for Menneskerettighetsstudier ved Chr. Michelsens Institutt. Han var aktivt med for å omdanne Villa Grande til et senter for studier av folkemord og minoritetsbeskyttelse. Høsten 2002 arrangerte han en internasjonal forelesningsserie ved UiO med støtte fra Kavlifondet om "Folkemord og politisk massevold i det 20. århundre".

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Moderne historie (etter 1800) Av Bernt Hagtvet
Publisert 1. feb. 2012 12:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere