- Iraks universiteter må bli uavhengige

Litteraturprofessor Shuja’a Muslim al’Ani i Bagdad håper universitetene i Irak kan gjenoppstå som frie og uavhengige institusjoner. Men han frykter press både fra okkupasjonsmaktens administrasjon og de religiøse bevegelsene. I dette innlegget i Apollon ber han om hjelp fra utenlandske kolleger.

IRAKISK INTELLEKTUELL: Litteraturprofessor Shuja’a Muslim al’Ani på sin stamkafé i Bagdad. Foto: Henning Lillegård (©)

Den saudiarabiske forfatteren Abd al-Rahman Fayd, som var bosatt i Irak og redaktør for tidsskriftet al-Tanmiya wal-Naft (Utvikling og olje) til 1979, utgav på 1970-tallet romanen Trærne og mordet på Marzuq. Bokens hovedperson er Mansur Abd al-Salam, en universitetsprofessor. En dag mens han holder en forelesning for studentene sine, merker han at stemmen hans likner på lyden av en hund. Studentene hans overvåker ham og spionerer på ham, noe som fører til at han forlater universitetet og innleder en tilværelse som vagabond rundt omkring i forskjellige land på leting etter arbeid. På samme tid blir Marzuq, som hadde stor innflytelse da revolusjonen brøt ut, myrdet og liket hans legges mellom jernbaneskinnene etter at opportunistene har overtatt revolusjonen.

Denne imaginære manifestasjonen av en universitetsprofessors situasjon stemmer nøyaktig med irakiske akademikere gjennom hele 1970- og 80-tallet. Til og med da krigen mot Kuwait startet i 1991 og studentene begynte å reise seg mot systemet, ble professorene pålagt å spille rollen som politi overfor studentene sine og være ansvarlige for deres tilstedeværelse i marsjer og demonstrasjoner som ble regissert av regimet og som derfor ble forsøkt unngått av studentene i størst mulig grad. De to forsøkene på undervisningsreform som ble gjort under Saddam Hussein i 1989 og 1992, mislyktes totalt. Dette skyldtes at forsøket på å ”baathisere” utdanningen, som hadde foregått siden begynnelsen av 1970-tallet, og den kraftige sentraliseringen departementet for høyere utdanning hadde iverksatt i 1971 som en markering av dets tilblivelse, stivnakket stod i veien for ethvert reformforsøk. Så på 1970-tallet førte Saddams regime en inntakspolitikk hvor studenter med dårlige karakterer kom inn på lærerhøyskolene og forbeholdt dessuten disse studieplassene for Baath-partiets medlemmer. Slik ble den øverste myndigheten på universitetene den politiske og ideologiske myndighet, mens kunnskapsmyndigheten sank til et bunnivå. Likeledes ble de akademiske tradisjonene neglisjert fullstendig.

Det ble kvantitet og ikke kvalitet den vitenskapelige institusjon brydde seg om. Da skarene av universitetsprofessorer begynte å emigrere etter iverksettelsen av sanksjonene mot Irak, prøvde regimet å erstatte dem ved å åpne dørene til høyere utdanning for store grupper studenter uten å bry seg om akademisk egnethet. I tillegg kom at krigene regimet kastet seg inn i, gav seg utslag i underlige praksiser på universitetet, slik at man ikke lenger husket på muligheten for å stryke kandidater, men lot alle studentene stå. Regimet gav nemlig utmerkelser og penger til dekaner som kunne vise til en høy prosent beståtte kandidater, noe som drev dem til å legge press på professorene for at de skulle la akademisk uegnete kandidater bestå. En konferanse for høyere utdanning i 1992 slo fast at det var et stort sprik mellom regimets påstander om at det utformet en nasjonal oppreisningsplan og budsjettet for høyere utdanning, som lå på mellom null og én prosent av det totale budsjettet. I Jordan var andelen fire prosent, mens den var på ni prosent i Algerie på samme tid.

Ethvert forsøk på å reformere universitetsutdanningen i Irak må bygge på to ting: 1) Styringsorganene må omorganiseres og kunnskapsmyndigheten må settes øverst. 2) Utdanningsinstitusjonene må demokratiseres, og alle tegn på sterk sentralisering må bekjempes.

Koalisjonens sivile myndigheter har frem til nå lykkes med noe av dette. Man fjernet dekaner, instituttbestyrere og direktører som har hatt høye stillinger i Baath-partiet og gjennomførte demokratiske valg på ledelses-, fakultets- og instituttnivå, hvor baath-medlemmene kunne delta som velgere, men uten å kunne nomineres. Likeledes ble det kunngjort at universitetet og dets fakulteter og institutter var blitt uavhengige, og det ble gjort kjent at Departementet for høyere utdanning var i ferd med å oppløses og at det kanskje ville erstattes av de organene som fantes før omleggingen i 1971.

Det synes som om koalisjonens sivile myndigheter er opptatt av høyere utdanning spesielt og undervisning og utdanning generelt. Et av deres åpenbare mål er å vinne på kultur- og kunnskapsfronten, slik de har seiret på den militære fronten. Det er ikke skjult for noen at vi står overfor en ny globaliseringsepoke. Denne globaliseringen har ikke bare som mål å underlegge området en økonomisk, kapitalistisk og konsumorientert logikk. Den søker også å omforme samfunnet og skape en kultur som ikke er patriotisk eller nasjonalistisk, men som fremelsker globaliseringskulturen og dens velkjente ideer.

Ut fra disse indikasjonene kan vi lese fremtiden til utdanningssystemet i Irak. Det er en uavhengiggjøring av systemet, ikke en sentralisering, som vil føre til en slutt på den raseringen av det vitenskapelige arbeidet som ble begått av studentene og deres politiske apparat på fakultetene. En slik uavhengighet vil bedre situasjonen for universitetsprofessorene og hjelpe dem til å ta selvstendige, vitenskapelige beslutninger uten politisk press.

I tillegg trengs det ikke bare politisk pluralisme; pluralismen bør også omfatte utdanningssystemet og undervisningsmetodene. I 1983 samlet regimet alle systemene i ett, nemlig ordningen av studiene i studieår. Læreplansystemet som de humanistiske og vitenskapelige fakultetene hadde brukt, opphørte, og dette førte til alvorlig vitenskapelig skade ved flere av instituttene. Parallelt med dette utviklet det seg en vitenskapelig innadvendthet, og alle former for dialog med ”den andre” ble drept. Det samme skjedde med forelesninger som var preget av åpenhet mot verden og dialog. Undervisningsformene stivnet, og i humanvitenskapene fokuserte man bare på tradisjonelle disipliner, mens alt som kunne kalles moderne, forsvant. I siste instans førte dette til at kandidatene som ble uteksaminert, i stor grad var mislykkede vitenskapelig og kulturelt sett.

Helt opp til nå har mye vært uklart og tåkete, men det er i alle fall sikkert at de undervisningsformene på universitetet vil endre seg med de nye militære premissene i Irak. Akademikerne vil ikke lenger kunne innlemme noe av deres religiøse og nasjonale arv i undervisningen, og alt som kan oppfordre dem til motstand mot den fremmede okkupanten, vil kuttes vekk. Det samme gjelder deres moralske og religiøse verdier. Moderne kommunikasjonsmidler vil for en stor del sikre denne utviskingen og omformingen av kulturen. Disse menneskene som kommer fra den andre siden av Atlanteren, vil ikke tillate en åpen utvikling mot skapelse, kreativitet og konkurranse med ”den andre” på det vitenskapelige feltet. De vil heller ikke tillate at vi legger utviklingsfasen bak oss og oppnår en virkelig akademisk og teknologisk fremgang. I den arabiske romanen Trekket mot nord av sudaneren Tayyib Salih sier Mustafa Said, hovedpersonen i romanen og en av de første sudanerne som utdannet seg ved britenes skoler i Sudan: ”Første gangen dampbåtene pløyde gjennom Nilen, var de lastet med kanoner og ikke brød. Jernbanen ble opprinnelig bygget for å transportere soldater, og de har opprettet skoler for å lære oss hvordan vi skal si ”ja” på språket deres.” Jo da – historien gjentar seg, og vår erfaring med de vestlige imperialistene er lang og rikholdig.

Koalisjonens sivile myndigheter har opprettet et ansettelsessystem som overser vitnemål og karakterer. Underordnete lærere og ansatte i høyere utdanning nyter godt av dette nye systemet, men professorene har mistet halve inntekten sin. Vi håper at man vil revurdere dette systemet, slik at professorene beholder sine privilegier og at uretten som er øvd mot dem, blir gjort godt igjen. Vi vet heller ikke noe om økningen i undervisningsplikten for professorer. Akademikernes inntekt pleide å avhenge mer av forelesninger enn selve lønnen. Dessuten lider universitetsbibliotekene under manglende ressurser, og etter branner og ødeleggelser i de fleste offentlige biblioteker i Bagdad har universitetsbibliotekene måttet supplere innholdet deres for å avhjelpe den store mangelen på alt. Professorene står også overfor store trusler i offentligheten – frem til nå er det nemlig de religiøse lederne som har hatt makten over mannen i gata. Akademikerne er isolert og fraværende fra det politiske og offentlige liv og har ingen stemme. Mangelen på sikkerhet og politisk styre truer professorenes liv og universitetet. Selve den akademiske institusjonen er nå truet av de ultrakonservative religiøse lederne sitt hegemoni, for dette er folk som ser på den offentlige utdanningen som vantro og vranglære. Et eksempel på disse farene er at jeg sitter og skriver denne artikkelen etter å ha mottatt nyheten om at en kollega av meg på institutt for engelsk ved utdanningsfakultetet for jenter, er død. Dr. Rafi Serkisian, som var kjent for sin kunnskap og integritet, er nå blitt et offer på grunn av sin akademiske stringens – intet annet. Bak mordet på ham kan man klart lukte eimen av en religiøs sekt.

Våre kolleger på arabiske og europeiske universiteter kan støtte de irakiske akademiske institusjonene ved å danne komiteer og råd for å hjelpe og støtte irakiske professorer og beskytte dem og deres rettigheter, samt vitenskapen og friheten. De kan også sende bøker og tidsskrifter og fortelle i mediene om tiltakene og strukturene som ødelegger for institusjonene og dem som arbeider der.

Til slutt: I rettferdighetens navn må det sies at akademikernes inntekter økte med fem til ti prosent mot slutten av Saddams regime, altså fra begynnelsen av 2002, og flesteparten av lærerne synes ikke at det er nødvendig å avskjedige absolutt alle prominente Baath-medlemmer fra universitetene – det er nok at de ikke får ha administrative stillinger. Hvis alle forsvinner, vil det skade den høyere utdanningen og føre til at de blir arbeidsløse og tyr til undergrunnsvirksomhet, noe som vil resultere i en økonomisk og politisk byrde for samfunnet. Akademikerne mener også at den fysiske trakasseringen av professorer enkelte studenter driver med, er grov kriminell virksomhet som må stoppes. De Baath-medlemmene som har begått forbrytelser, skal dømmes av domstolene og loven etter at vi har formet en nasjonal regjering i Irak.

Shuja’a Muslim al’Ani er professor i moderne litteraturvitenskap ved utdanningsfakultetet for jenter, Universitetet i Bagdad. Han er en fremtredende litteraturkritiker i den arabiske verdenen og kjent gjennom sin dagbokspalte i Dagbladet.

Oversatt av Jacob Høigilt

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Semittisk litteratur, Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk, Språkvitenskapelige fag, Semittiske språk
Publisert 1. feb. 2012 12:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere