Jakten på arvestoffets hemmeligheter

Det er i år 50 år siden arvestoffets oppbygging ble avdekket. Beskrivelsen av DNA-strukturen er en av det forrige århundrets største vitenskapelige oppdagelser. Professor Wenche Blix Gundersen har fulgt utviklingen av genetikken siden 1950-tallet, men for henne har det vært mange revolusjoner underveis.

UNG FORSKER: Wenche Blix Gundersen i Harvard-laboratoriet i 1959. Her arbeider hun med en såkalt kjemostat, et apparat hvor det ble dyrket forskjellige mutanter av bakterier i et reservoar. Foto: Privat

28. februar 1953 strente den britiske forskeren Francis Crick inn på puben The Eagle i Cambridge. ”Vi har avslørt livets hemmelighet,” slo Crick fast overfor stamgjestene uten å blunke. Hans yngre amerikanske kollega, James Watson, var skrekkslagen: Var det virkelig sant, eller hadde de tatt feil? To måneder senere – 25. april – publiserte Watson og Crick sin første berømte artikkel i tidsskriftet Nature. Her beskrev de over en knapp side hvordan arvestoffet er oppbygd: DNA-strukturen var avdekket. I skarp konkurranse med en rekke andre forskere var Watson og Crick de første som beskrev den doble heliksen som arvestoffet er strukturert som. Oppdagelsen er vesentlig for revolusjonen innen genforskning som verden har sett det siste halve århundret. Men for dem som studerte og forsket på 1950-tallet, var ikke Watson og Cricks arbeid det eneste gjennombruddet for genetikken.

Tok tid

I to perioder på 1950-tallet oppholdt professor Wenche Blix Gundersen seg i USA, der hun studerte og forsket innen naturvitenskap. Hun traff blant andre Watson, men for henne var både andre forskere og andre vitenskapelige funn vel så sentrale. Watson og Crick fikk Nobelprisen for sin oppdagelse i 1962, noe som viser at det kan ta tid før betydningen av et vitenskapelig verk blir verdsatt. Men det viser kanskje også at forskningsfronten til et vitenskapelig felt ofte beveger seg i mange, små oppdagelser og ikke i store, enestående og revolusjonære avsløringer. Det var i alle fall slik det så ut for Wenche Blix Gundersen.

– Under mitt første opphold i USA i 1953 og 1954 hadde jeg stipend for å studere ved Smith College i Massachusetts. Selv om Watson og Cricks artikkel var publisert flere måneder i forvegen, var det ingen ved dette colleget som i det hele tatt nevnte DNA-strukturen. Jeg tok blant annet kurser i bakteriologi, som er en del av mikrobiologien, og fikk til og med til svar at bakterier ikke hadde arvestoff, forteller Gundersen, som i dag er professor ved Mikrobiologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Hun understreker at det første oppholdet i USA var ved et ”liberal art’s college” og ikke i et egentlig universitetsmiljø.

– Men det gikk en stund før resultatene av artiklene til Watson og Crick kom inn både i biologisk undervisning og forskning, forteller hun.

Wenche Blix Gundersen

UNG FORSKER: Wenche Blix Gundersen i Harvard-laboratoriet i 1959. Her arbeider hun med en såkalt kjemostat, et apparat hvor det ble dyrket forskjellige mutanter av bakterier i et reservoar. Foto: Privat

Sydende miljø

Etter å ha tatt magistergraden i mikrobiologi i Oslo, dro Gundersen tilbake til USA i 1959. Denne gangen fikk hun et forskeropphold ved Institutt for bakteriologi og immunologi ved Harvard Medical School. Instituttet var ledet av Bernard D. Davies, og Gundersen ble overlatt til italieneren Luigi Gorini. Både Davies og Gorini var internasjonalt kjente forskere, og det vitenskapeligekontaktnettet stort. En lang rekke berømte vitenskapsmenn var innom miljøet hvor Gundersen arbeidet. Hun møtte de franske nobelprisvinnerne i medisin, Jacques Monod, Francois Jacob og Andre Lwoff og en lang rekke andre vitenskapsmenn som arbeidet i USA. Blant dem var James Watson, som da var kommet tilbake fra England og nå var ved et annet laboratorium på Harvard.

– Innenfor vårt fagfelt var Harvard en sydende gryte på denne tiden. Men det var ikke Watson vi var mest opptatte av. Det var andre forskere som var vel så store ”stjerner”. Jeg traff Watson relativt ofte. Han var tilbakeholden som person, og jeg likte ham egentlig ikke noe særlig, forteller Gundersen, som etter å ha møtt ham bare er blitt styrket i sin oppfatning om at det egentlig var Francis Crick som var det gode hodet av de to DNA-jegerne.

Spesielle omstendigheter gjorde at hun fikk møte de fleste av berømthetene som kom innom. Luigi Gorini hadde nemlig verken bil eller sertifikat, mens Gundersen og hennes mann hadde kjøpt en bil til 400 dollar da de kom til USA. Og den unge, norske mikrobiologen hadde sertifikat. Dermed ble Gundersen sjåfør hver gang Gorini skulle besøke noen, hente noen på flyplassen eller over til MIT.

Hadde flaks

For Gundersen er Watson og Cricks avdekking av DNA-strukturen en viktig, men bare én blant mange viktige, vitenskapelige oppdagelser innen genetikken på 1950-tallet.

– Det var også andre som holdt på med DNA-strukturen, for eksempel Linus Pauling. Jeg tror Watson og Crick hadde litt flaks da de var de første som presenterte dobbeltheliksen. Det var selvfølgelig en stor hjelp at vi kjente strukturen til arvestoffet, men jeg opplevde det ikke som en nødvendig forutsetning for vår forskning. Vi var den gang opptatt av genregulering hos virus og bakterier, og like før jeg kom til USA, hadde Seymour Benzer gjort et nydelig arbeid på virusmutanter. Vi var også opptatt av Meselson og Stahls eksperimenter som viste at fordoblingen av arvestoffet foregikk nettopp som Watson og Crick hadde foreslått, forteller Gundersen.

Eksplosjon

Wenche Blix Gundersen

OPPLEVDE EKSPLOSJON: – Det var en eksplosjon innen fagfeltet fra slutten av 1970-tallet, forteller professor Wenche Blix Gundersen. Foto: Ståle Skogstad (©)

Wenche Blix Gundersen har arbeidet ved Universitetet i Oslo hele sitt forskerliv. Fra 1978 underviste hun i genetikk ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og hadde i elleve år det faglige ansvaret for hva studentene skulle lære om molekylærgenetikk. – På de elleve årene skiftet vi lærebøker åtte ganger. Det var en eksplosjon innen fagfeltet fra slutten av 1970-tallet, forteller Gundersen, som i 20 år har arbeidet med kontroll av genforskningen i Norge. Hun var først leder for ”Kontrollutvalget for rekombinant-DNA forskning” gjennom store deler av 1980-tallet og seinere nestleder av Bioteknologinemnda. For tre år siden fikk kartleggingen av det menneskelige genomet en enorm oppmerksomhet i mediene. Endelig var selve ”livets bok” avdekket.

– Denne kartleggingsjobben er blitt gjennomført så raskt ved hjelp av maskiner. Jeg mener det er gjort mange vel så spennende gjennombrudd i dette forskningsfeltet som akkurat det å skaffe seg en oversikt over menneskets arvemasse. Og det er ennå mye vi ikke vet. Jeg synes det er viktigere å finne fram til hvilke gener og genprodukter som er årsak til medisinske tilstander. Ekstra spennende er det når våre psykiske lidelser får klare molekylære årsaker, sier hun.

Les også Nordmann med DNA-nøkkelen

Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:05 - Sist endret 2. jan. 2014 10:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere