print logo

Ingen fredet plett

Det er i år 60 år siden Universitetet i Oslo ble stengt av nazistene og studentene arrestert. Jorunn Sem Fure undersøker nå nærmere hva som skjedde på universitetet før og under okkupasjonen.

VOLDSMAKT: Med tittelen ”Julehilsen til Hitler” og teksten ”Si det med blomsten av Norges ungdom, herr Quisling”, laget tegneren Ragvald Blix i desember 1943 denne kommentaren til arrestasjonen av studentene i Oslo.

Universitetets okkupasjonshistorie fikk sitt dramatiske vendepunkt i 1943 da institusjonen ble stengt, og nazistene arresterte 1200 studenter. Halvparten av studentene ble sendt i tysk fangenskap. Nå forsøker Jorunn Sem Fure ved Forum for universitetshistorie å analysere hendelsene i lys av det som skjedde i årene før. Hun sammenlikner også med universitetene i andre land under tysk okkupasjon.

– Jeg ser på reaksjonene i det akademiske miljøet fra nazistenes maktovertakelse i 1933 og framover. Før okkupasjonen tok de fleste i universitetsmiljøet avstand fra Hitler-regimet, men det var samtidig en viss naivitet ute og gikk. Mange akademikere trodde at universitetene kunne være en fredet plett og hadde lenge sterk tro på vitenskapens og kulturens Tyskland. Tyskland var da også et land norske akademikere tradisjonelt hadde et meget nært forhold til, forteller Sem Fure.

Hun viser blant annet til at rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, var til stede under et jubileum for Universitetet i Göttingen i 1937. Dette var et viktig nazistisk propagandashow hvor akademikere fra hele Europa deltok. Universitetene Oxford og Cambridge nektet imidlertid å være med.

– Rektors deltakelse var nok uttrykk for en forhåpning om at universitetet skulle være frisone, sier hun.

Før krigen advarte mange sosialistisk og liberaldemokratisk orienterte professorer sterkt mot nazismens framvekst, og Sem Fure har bare funnet et par personer med professortittel ved Universitetet i Oslo som hadde medlemskap i Nasjonal Samling før 1940.

Isfront mot NS-professorer

Etter 9. april endret forholdene seg dramatisk. Et vendepunkt er 11. september 1941 da statsråd Ragnar Skancke innkalte alle ansatte og studenter til et tvungent møte. Han ville gi ”friheten og sannheten” ved universitetet bedre vilkår, og understreket sitt budskap ved hjelp av væpnede tyske soldater. På dette møtet ble rektor og Kollegiet avsatt. Ikke lenge etter ble også studentenes representanter kastet.

– Etter okkupasjonen ble det ansatt en del professorer med NS-bakgrunn. Disse ble møtt med en isfront av kolleger og studenter, og dette var nok en viktig grunn til Skanckes aksjon. I første del av okkupasjonen overlot tyskerne stort sett universitetet som en nyordningsarena til Nasjonal Samling, forklarer Sem Fure.

I 1943 spisset flere konflikter seg til. Særlig gjaldt dette spørsmålet om opptak til medisinstudiet. NS-regimet ville at ”politisk fortjeneste” skulle gi ekstrapoeng. Alle fakultetene protesterte.

– Etter at rektor og Kollegiet var avsatt, spilte dekanene ved fakultetene en viktig rolle. Her var det et visst sprik i holdningene. Ved Det matematisk-naturvitenskapelige og Det medisinske fakultet ville man holde universitetet åpent, selv om det innebar en viss grad av kompromissvilje. Psykologen Harald Schjelderup ledet et illegalt professorutvalg som ønsket en skarpere konfrontasjonslinje og hadde ikke noe imot å framprovosere en stengning, forteller Sem Fure.

TVANGSARBEID: Norske studenter på gravearbeid i Bitschweiler. Foto: Privat

Hitler rasende

I august 1943 truet professorene kollektivt med streik om ikke statsråden trakk tilbake forslaget om politiske ekstrapoeng til studentene. Schjelderup, et titalls lærere og nærmere 60 studenter ble arrestert. Så kom brannen i Aulaen 28. november. Den var riktignok satt på av folk utenfor universitetet, men nå grep det tyske okkupasjonsstyret ved rikskommissær Josef Terboven inn. 1200 studenter ble arrestert og sendt til Stavern, og universitetet ble stengt.

– Terboven hadde nok i lengre tid sett på universitetet som et ideologisk motstandsreir. Nå ville han sende de norske studentene til Tyskland på ”omskolering”. Men ifølge Goebbels dagbok ble Hitler rasende da han hørte om Terbovens egenrådige oppførsel. Det virker som om Hitler mente aksjonen var klønete og var selv på dette tidspunktet bekymret over hva omverdenen ville mene om deportasjonen, forklarer Sem Fure. Like fullt ble 650 av studentene i Stavern sendt til Tyskland. Her havnet mange i konsentrasjonsleiren Buchenwald, mens andre ble fraktet til Sennheim i Alsace for å ”omskoleres” av SS.

– Studentene i Sennheim fikk utdelt tyske uniformer, men fjernet SS-insigniene. Etter en tøff nervekrig fikk de faktisk aksept for dette av leirledelsen. Seinere nektet studentene blant annet å grave skyttergraver fordi dette stred mot folkeretten, forteller Sem Fure.

Av studentene som ble sendt til Tyskland, døde 17 i fangenskap. En del av studentene ble sendt til mange forskjellige steder under fangenskapet i Tyskland. De fleste kom hjem med de hvite bussene.

I tillegg til de studentene som ble deportert kollektivt, var mange involvert i illegal aktivitet som brakte dem i fangenskap i norske og tyske fengsler og leire. Blant de ansatte fikk i løpet av krigen nesten halve staben lengre eller kortere fengselsopphold – særlig på Grini var "professorbrakka" kjent.

Motstandskamp

Flere av studentene som var i Norge under krigen, sluttet seg til ulike former for motstandsarbeid. De deltok blant annet i produksjon og distribusjon av illegal presse og i etterretningsarbeid. For eksempel var to av fire i ledelsen av etterretningsorganisasjonen XU kvinnelige realfagsstudenter. En av dem, Astrid Løken, forsket på humler og vandret på Hardangervidda for å fotografere insekter – og tyske anlegg.

– En av studentenes fordeler var at de ofte hadde reisetillatelse og rimelige grunner til å være på forskjellige steder. En fugleforsker var for eksempel ivrig fotograf av tyske skip langs kysten, forteller Sem Fure. Et viktig perspektiv for Sem Fure er å sammenlikne med andre universiteter i Europa, ikke minst de som opplevde okkupasjon som Danmark, Frankrike, Nederland og Belgia.

– Et fellesstrekk er at kollaboratørene aldri fikk vesentlig innflytelse i det akademiske liv. Vel kunne de sitte på fysisk og administrativ makt, men de klarte aldri å overbevise kolleger om å støtte okkupasjonen. Den liberaldemokratiske universitetstradisjonen som preget disse landene, var et godt vern mot forsøkene på ideologisk omforming. Den store forskjellen ser vi når vi sammenlikner med de slaviske landene. I Vest ville okkupasjonsmakten vinne de akademiske elitene for sin sak, mens nazistene ville utradere de intellektuelle i Øst. Dette førte blant annet til at rektorer og professorer ble skutt og at samlinger og biblioteker ble brent, forteller Sem Fure.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Anvendt lingvistikk, språkvitenskap, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. apr. 2003 00:00