Kampen om pedagogikken

Pedagogikk er sett på som et av de mest sentrale forskningsbaserte styringsredskapene i samfunnet. I Norge har Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo en særstilling innenfor den pedagogiske vitenskapen.

VIL AVLIVE MYTER: Kim Helsvig. Foto: Ola Sæther (©)

Kim Helsvig forsvarte tidlig i høst sin doktorgradsavhandling ”Pedagogikkens grenser – Kampen om pedagogikkfaget ved Universitetet i Oslo 1938-1980”. I avhandlingen konstaterer han at kampen om pedagogikken er kampen om reproduksjon og utvikling av kultur i ethvert samfunn. Gjennom skole og utdanning formes nye generasjoner som skaper framtidens fellesskap. Derfor blir pedagogikken lett gjenstand for konflikter med politisk, ideologisk, kulturelt og verdimessig innhold.

– Mitt interessefelt er forholdet mellom vitenskap og politikk. Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) er et godt utgangspunkt for å forstå universitetets rolle i samfunnet og at diskusjonen om en vitenskapelig disiplin griper langt ut over et lite fellesskap av forskere, sier Helsvig.

Gjennom sin historiske analyse mener han å slå hull på et par seiglivede myter om PFIs utvikling og rolle, forestillinger som festet seg særlig på 1970-tallet og som fortsatt er levende i dag.

– Det finnes noen oppfatninger som jeg mener ikke holder mål opp mot det empiriske materialet. Den viktigste av disse er at den pedagogiske forskningen ble et ukritisk redskap for Arbeiderpartiets skolepolitiske reformer etter annen verdenskrig, sier Helsvig.

En tragedie

Selv hevder han å ha skrevet en tragedie. Fra PFIs opprettelse i 1938, gjennom instituttets kontroversielle vekst i etterkrigstiden og politiserte splittelse på 1970-tallet.

– Den pedagogiske vitenskapen etter krigen hadde som mål å bidra til utviklingen av en skole tilpasset den enkelte. Den førende skikkelsen på PFI, Johs. Sandven, mente at skolen burde ha som mål å fremme det han kalte elevenes ”livsdyktighet”. Skolen skulle ikke bare formidle kunnskap, men utvikle elevenes intellektuelle og problemløsende effektivitet, følelsesmessige sikkerhet og sosiale innstilling. Denne målsettingen må forståes i lys av erfaringene med de totalitære regimene og en mer generell amerikanisering av norske samfunnsvitenskaper etter krigen. Det var viktig at elevene skulle utvikle demokratiske holdninger som bolverk mot autoritære politiske ideologier, forklarer Helsvig.

Sandvens program karakteriserer Helsvig som ”liberalt-progressivt”, og hans ideer møtte motstand fra flere hold. Kritikken kom blant annet fra de kristen-konservative, ikke minst miljøet rundt Institutt for Kristen Oppseding. De kristne pedagogene ønsket at troen skulle gjøres til kjernen i personligheten, og så Sandvens John Dewey-inspirerte program som representant for en normoppløsende og fri pedagogikk i tradisjonen etter Rousseau. Men heller ikke Arbeiderpartiets skolepolitikere hadde noe utvetydig positivt forhold til Sandvens pedagogikk. Riktignok markedsførte Ap-politikerne en kort stund innføringen av 9-årig skole som et samspill med pedagogisk forskning, men Sandvens individorienterte pedagogikk harmonerte dårlig med den likebehandlings- og integrasjonstenkning som preget Aps skolereformer.

– I Norge ble det stor avstand mellom pedagogiske forskning og den praktiske skolepolitikken. Derfor er det ikke riktig å se pedagogisk vitenskap i etterkrigstiden entydig som et redskap for Ap-staten. Her var det spenninger som i ettertiden er blitt oversett, sier Helsvig.

GJORDE OPPRØR: Den såkalte ”firerbanden” på rom C444 i Eilert Sundts hus våren 1973 i fullt arbeid med å planlegge et alternativt sosialpedagogisk studium på PFI. Fra venstre: Brynjulf Bjørklid, Johan Houge-Thiis, Sigurd Haga og Jarl Ellingjord. Foto: Privat

Anti-autoritært opprør

Det Helsvig karakteriserer som de viktigste mytene omkring pedagogikken i Norge stammer fra det anti-autoritære opprøret på 1970-tallet. Dette opprøret slo sterkt inn over PFI på Blindern.

– Pedagogikken ble fiende nummer én. Den ble sett på som et positivistisk styringsredskap for Arbeiderpartiets statsapparat, ja, som et instrument for hele det teknokratisk-materialistiske samfunnet. Dermed gikk kritikerne glipp av de motsetningene som eksisterte mellom Sandvens pedagogiske ideer og Arbeiderpartiets faktiske skolepolitikk. Kritikerne gjorde etter mitt skjønn også Sandven til mer av en vitenskapelig positivist enn han egentlig var. Ikke desto mindre bidro positivismekritikken til harde institusjonelle kamper på PFI gjennom 1970-tallet, sier Helsvig.

Positivismekritikken hadde en viktig inspirator i den tyske filosofen Jürgen Habermas’ identifisering av den positivistiske samfunnsvitenskapen som sentral ideologi i det kapitalistiske samfunnet. Kritikken fikk i Norge en viktig talsmann i filosofen Hans Skjervheim. I stedet for en positivistisk vitenskap ønsket de radikale kritikerne en ”frigjørende dialektisk pedagogikk”.

Johs. Sandven

NESTOR: Johs. Sandven. Foto: Skolen

Fallet

Johs. Sandven gikk av som bestyrer ved PFI i 1973 og med ham forsvant ifølge Helsvig også langt på vei den liberal-progressive pedagogikken. Etter det ble faget polarisert i en sosialpedagogisk og en mer tradisjonell retning. Sosialpedagogikken skulle være en frigjørende disiplin og ble en pedagogisk-faglig støttespiller for en radikalisert skolepolitikk på 1970-tallet, mens den kristen-konservative retningen fikk stor innflytelse på det tradisjonelle pedagogiske studiet. Dette gjenspeiler på mange måter viktige spenninger i dagens debatt om hva skolen skal være: Et sosialiseringsmedium eller en institusjon for kunnskap og videreføring av tradisjon.

– Det var mange gode intensjoner, men det reformpedagogiske miljøet endte på mange måter med å sparke bein under sin egen faglige troverdighet. Reformpedagogikken ser derfor ut til å ha mistet sin betydning i den skolepolitiske debatten, der for eksempel vulgærvarianten av den nye kunnskapsorienteringen gjør publisering av karakterer på nettet til et vesentlig virkemiddel for at ”skolemarkedet” skal fungere, sier Helsvig.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Samtidshistorie (etter 1945) Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere