Frykter stillheten

77 rapporter og 50 bøker. 25 000 sider. 200 forskere. 49 millioner kroner. Fem års maktutredning er over. Underveis: Massiv medieoppmerksomhet, høylydte debatter og splittelse. Hva nå?

Foto: Ola Sæther (©)

I 1998 fikk en gruppe forskere i oppgave fra Stortinget å utrede ”vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse”. Da sluttrapporten ble lagt fram på en konferanse i august, ble seansen innledet med bilder av et opprørt hav som rullet over storskjermen. Var dette en henspeiling på Bjørnson-strofen ”Vor Ære og vor Magt, har hvide Sejl os bragt”? Neppe – det er lenge siden sjøfarten var nasjonens fremste aktivum. Var det kanskje en kommentar til bølgene som har slått rundt utredningen, understreket ved at forskergruppens to kvinnelige medlemmer trakk seg fra sluttrapporten? Kanskje.

For stille har det ikke vært. Utredningen er blitt kritisert for å være ufokusert og inkonsistent. Den skal på samme tid være både for utflytende, men er visstnok også for lite mangfoldig. Den er oppfattet som kjedelig og forutsigbar. Det er etablert en alternativ ”Makt- og globaliseringsutredning” som tilsvar til den offisielle utredningen. Og mot slutten av arbeidet tok to av fem medlemmer i den sentrale forskergruppen – Hege Skjeie og Siri Meyer – dissens og har skrevet særuttalelser til sluttrapporten. De to var heller ikke medforfattere til sluttboken ”Makten og demokratiet”.

Meyer trakk seg fordi hun mener at maktproblematikken må analyseres ut fra et langt videre perspektiv enn det sluttrapporten fokuserer på. Skjeie er opptatt av at kjønnsperspektivet ikke er ivaretatt godt nok og er ikke enig i vurderingene rundt rettighetsdemokratiet.

Oppmerksomheten i offentligheten har vært stor, ikke minst de siste to årene. Det er holdt rundt 100 foredrag årlig i forbindelse med prosjektet, og det har i snitt vært én artikkel daglig i pressen som omtaler Maktutredningen.

Folkestyrets fallitt

Men kanskje var bildene av grov sjø og truende bølger ment å illustrere at folkestyret er i ferd med å lide drukningsdøden? Muligens.

For det er utredningens dramatiske konklusjon: Folkestyret er svekket på samtlige punkter i beslutningsprosessen, og det representative demokratiet er under ideologisk beleiring fra en rekke hold.

Slik oppsummerte Øyvind Østerud fem års forskning da han overleverte sluttrapporten til statsminister Kjell Magne Bondevik. Med det svarte Østerud også på kritikken om at utredningen har spriket i alle retninger: Det er mulig å samle trådene i dette enorme forskningsprosjektet, og knutepunktet er det tradisjonelle folkestyrets fallitt.

Østerud understreket at forskerne har forsøkt å stille en diagnose på folkestyrets vilkår og maktens endringer i vår tid, men at politikerne må ta stilling til hvor alvorlig diagnosen er og hva som må gjøres for å endre utviklingen. Eller som forfatteren Kjartan Fløgstad formulerte det: ”Makt-utrederne er ferdige, makt-innrederne skal nå i gang med sitt.”

– Ikke på noe punkt sier vi at maktforholdene følger naturlover. En annen utvikling er mulig, sa Østerud. Sluttrapporten skal nå ut på en omfattende høringsrunde før den skal debatteres i Stortinget i løpet av våren eller sommeren neste år.

– Hva nå med resultatene av Maktutredningen?

– Det er opp til departementene om de vil følge den opp. Jeg håper i alle fall det blir en debatt, men har ingen store illusjoner om at dette vil medføre en stor stortingsdebatt. Likevel håper jeg på debatt i det politiske miljøet. Det blir litt rart hvis det ikke skjer noen ting, sier Østerud.

Han sier at noe av meningen med Maktutredningen er å skape oppmerksomhet omkring maktspørsmålet i seg selv.

Nyliberalisme

– Hva slags forestilling hadde du om dagens makt før dere startet å utrede?

– Jeg hadde en forestilling om noen av de store forandringene omkring oss: Om det nyliberale hegemoniet, om frigivelse av kapital og om hvordan det norske næringslivet har hektet seg på internasjonal kapitalisme. I Norge ser vi også hvordan offentlig sektor har fristilt privatisering og setter det offentlige ut på anbud, sier Østerud.

– Hvordan påvirker dette maktrelasjoner?

– Markedsliberalismen står fortsatt sentralt. Oppflising av offentlig sektor og fragmentering av Staten betyr at det kan bli vanskeligere å styre politisk, sier Østerud.

– Hva mener du med det?

– For eksempel er det blitt slik at uavhengige organer overvåker, istedenfor at det tas politiske bestemmelser. Vi har fått Forurensningstilsynet, Næringsmiddeltilsynet og liknende instanser, som forholder seg til et generelt regelverk og opererer etter skjønn, forklarer Østerud.

Han forteller at forskergruppen på forhånd ikke hadde fragmenteringen av statsapparatet klart for seg og ikke visste helt hvordan de skulle beskrive denne organisatoriske ommøbleringen. Maktutredningen har gitt forskerne et bedre grep om dette.

Rettsliggjøring

– Vi ser at staten har hentet et styringssystem fra det private næringsliv – et styringssystem som legger vekt på å styre etter mål, sier Østerud.

I denne modellen er politisk skjønn flyttet ut til administrative organer. Østerud sier at en liknende prosess gjelder EØS-tilpasningen, som i stor grad skjer gjennom forvaltningen, snarere enn gjennom politisk koordinering.

– En god del av Maktutredningen handler om EØS, som har stor betydning for nesten alt, siden det betyr at vi er underlagt et internasjonalt regelverk som forandrer seg hele tiden. For eksempel har vi fått rusbrus i butikkene på grunn av EØS. Dette var noe norske politikere ikke ville ha. EØS forgreiner seg helt til dagliglivet vårt, og de folkevalgte er politisk maktesløse, sier Østerud.

Her rører han ved kjernen i utredningen: Det politiske er i større grad blitt jus.

– Jeg var ikke klar over denne omfattende rettsliggjøringen av samfunnet. Det er massivt, innrømmer Østerud.

– Så samfunnet er veldig annerledes siden den forrige Maktutredningen?

– Ja, tilliten til politiske systemer er dramatisk redusert. Folk er aktive på en annen måte i dag – mer saksorienterte – og knytter seg i mindre grad til ideologiske bevegelser. Politiske bevegelser er heller ikke koblet til politiske partier lenger. Det finnes gode grunner til det. Makten er flyttet, noe som har med internasjonal kapital, globalisering og rettsliggjøring å gjøre, sier Østerud.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap Av Linn Stalsberg og Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere