Pressens etikk: Journalisten som aktør

Når går journalistens tolkninger over til å bli ren manipulasjon? Er det et demokratisk problem når mediene påvirker en politisk dagsorden og ”skaper” nyheter? Og hva slags syn på politikken ligger til grunn for medienes oppslag?

MEDIEFORSKER: Kjersti Thorbjørnsrud studerer journalisters etikk. Foto : Ann Elisabeth Næss (©)

Kjersti Thorbjørnsrud er stipendiat ved Institutt for medievitenskap og en av doktorandene som er knyttet til Etikkprogrammet ved UiO. Tidligere har hun arbeidet med pressens etikk og journalisters rolleforståelse i forbindelse med striden rundt Thorbjørn Jagland. Nå fortsetter dette arbeidet med politisk journalistikk, og under valgkampen i høst var hun en uke i redaksjonene til NRK og TV2 for å følge valgsendingene.

– Jeg tar utgangspunkt i tre etiske perspektiver. Det ene er hvordan redaksjonene i store nyhetssaker forholder seg til et faktagrunnlag. Hvor går grensen mellom journalistens tolkninger og ren manipulasjon? Hvor skråsikker kan man være når en person beskrives som ”bitter” eller ”løgner”? I det hele tatt: Hvordan belegger man en sak og hvordan nyanserer man den? Et annet problem er personvernet: Hvor går grensen mellom å få fram en ”sannhet” i forhold til det å ta hensyn til enkeltindividet? Et tredje felt, som særlig berører politisk journalistikk, er forholdet mellom mediene og politikerne. Når mediene påvirker problemstillingene og for eksempel ”forutsier” hendelser, er ikke det et demokratisk problem? spør Thorbjørnsrud. Hun har undersøkt denne formen for ”intervenerende journalistikk”, altså når journalistene ikke bare vil avsløre det som har skjedd eller er i ferd med å skje, men faktisk bidrar til at ting skjer gjennom nyhetene de produserer. På den måten legger journalistene premissene for det som blir tatt opp i de politiske organene. Politikerne blir presset til å snakke om det journalistene ønsker å fokusere på.

Thorbjørnsrud understreker imidlertid at ”intervenerende journalistikk” slett ikke preger all type politisk journalistikk og at hun særlig er opptatt av de massive og kampanjepregede nyhetssakene.

Intervjuer aktørene

Thorbjørnsrud har tidligere gått nøye gjennom Jagland-saken(e) fra det såkalte ordføreropprøret i 1999 til det hele ebbet ut da Jagland trakk seg som partileder i fjor høst. Etter at TV2 sendte dokumentaren ”Kamerater”, har Jagland stort sett fått være i fred.

– I medienes behandling av Jagland var det ganske unisont at han ikke holdt mål som leder i Ap. Hva betyr en slik ensrettet oppfatning for produksjonen av nyhetene? Jeg vurderer ikke Jaglands kvaliteter som leder og sier heller ikke at journalister ikke skal ha meninger, men hver sak må stå på egne bein. Uansett må det være et mål at personer som omtales, får en rimelig behandling, sier Thorbjørnsrud.

Hun mener mediekjøret mot Jagland viser eksempler på ”intervenerende journalistikk”, ved at det er mediene som driver fram begivenhetene og etablerer fokus. Samtidig viser behandlingen av Jagland journalistenes normative holdninger til hva politikk egentlig dreier seg om: Intriger og maktkamp. Hun har vært til stede og observert produksjonsprosessene i flere større redaksjoner, har intervjuet en rekke journalister og fått høre de omtalte personenes versjoner. Thorbjørnsrud har gått nøye gjennom de forskjellige nyhetscasene og sammenliknet framstillingsformene i ulike medier.

– Jeg kan ikke være dommer, men det må være lov å diskutere for eksempel om en framstilling er rimelig eller ikke. Noen ganger grenser reportasjene helt opp til ren manipulasjon. Jeg foretar en kvalitativ vurdering av konteksten nyhetene oppstår innenfor. Denne diskusjonen kan vi ikke unnlate å ta opp, sier hun.

Thorbjørnsrud er nå spent på hva Tønne-saken kan få å bety for pressens utvikling og om den innebærer at man trår litt mer varsomt overfor enkeltpersoner. Hun har også med interesse fulgt Medhaug-saken som raskt kom til å dreie seg om Valgerd Svarstad Hauglands lederegenskaper. – Jeg kjenner dette igjen fra oppslagene rundt Jagland, sier hun.

Rolleforståelse

En viktig forutsetning for Thorbjørnsruds arbeid er at journalister har endret sin rolleforståelse betraktelig de siste årene. Tidligere var journalistene ofte tilknyttet partipresse og dermed representanter for forskjellige interesser. Nå ønsker journalistene i større grad å sette dagsorden selv. ”Det er jo bedre at vi gjør det enn at politikerne gjør det,” lyder omkvedet blant politiske journalister.

– Styrkeforholdet mellom politikere og presse er endret. At partipressens tid er forbi, har selvsagt positive sider sett fra et demokratisk ståsted. Det er samtidig en fare for at mediene setter en politisk agenda på egne premisser og at subjektive holdninger blir gitt en objektiv form. Det er en utbredt og sterk holdning hos journalister at de er ”offentlighetens representanter”. Problemet er at journalistenes egen dagsorden lett kan kamufleres som ”folkekrav”, sier hun.

Thorbjørnsrud understreker at hun ikke har belegg for å si at journalister har bedrevet politiske kampanjer under dekke av å være reportasjer om virkeligheten. Derimot synes det klart at kravene til en bestemt dramaturgi er avgjørende for hva som blir slått opp og hvordan det vinkles.

– Jeg ønsker med min forskning å få offentlighet og journalister i tale om disse problemstillingene. Jeg vil gjerne åpne for en etisk debatt, men bruker mye krefter på å skaffe et empirisk grunnlag for analyser, forklarer Thorbjørnsrud.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere