- Samfunnet får de sykdommene det fortjener

Det sies at enhver tidsepoke og enhver sivilisasjon har sin sykdom. I dag sliter vi for eksempel med livsstilssykdommer som kreft og hjerteinfarkt.

SVENSKEHJELP: En skolepike får pirquet-prøve som ledd i svenskenes hjelpeaksjon for Norge i årene 1942/45. Tuberkulose var et stort helseproblem. Foto fra boken Folkets helse – landets styrke 1850-2003. Universitetsforlaget

Ole Georg Moseng har skrevet den første boken i tobindsverket om historien til det norske helsevesenet. Anledningen var helsevesenets 400-årsjubileum i år.

I 1599 og 1600 herjer pesten i Bergen. 3000 av byens innbyggere er døde, og legene rømmer fra sin post. Men en av byens tre leger, Villads Nielsen, blir igjen og behandler de syke og døende de to årene pesten varer. På grunn av dette får han kongens anerkjennelse og en belønning: I 1603 får han offentlig lønn. Denne hendelsen utgjør et viktig tidsskille i vår helsehistorie og markeres i år, blant annet ved utgivelsen av et stort tobindsverk om det offentlige helsevesenet i Norge fra årene 1603-2003. Målet er å vise at helsevesenets historie ikke er en isolert prosess, men hele tiden en del av politikk og samfunn som helhet. Et eksempel på dette er hvordan moderne medisin er en integrert del av velferdsstaten. Det har ikke alltid vært slik.

Trolldom og skolemedisin

– De første legene holdt seg i feltet mellom skolemedisin og trolldomsmedisin, forteller historiker Ole Georg Moseng, som har skrevet den første boken, Ansvaret for undersåttenes helse, 1603-1850.

Moseng arbeider i dag ved Norsk lokalhistorisk institutt, men var tidligere ansatt som forsker ved Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, UiO. Han sier at den statlige lønnen til Villads Nielsen var et uttrykk for at staten var i ferd med å innrømme et ansvar for undersåttenes helse, og at epoken som fulgte var preget av dette, sammen med en gradvis forståelse av mulighetene for å forbedre helsevilkårene. Det var likevel ikke før i siste halvdel av 1700-tallet at man kan snakke om at et offentlig helsevesen virkelig ble etablert.

– I denne perioden går spedbarnsdødeligheten ned, og de store krisene, der det dør flere enn det blir født, forsvinner, sier Moseng.

Han forteller at det er vanskelig å finne tilfredsstillende årsaker til dette skiftet, men jordmorvesenet, et offentlig legevesen, moderne sykehus, koppevaksine og helseopplysning er viktige utviklingstrekk i perioden, som sammen kan forklare de store forbedringene i helsevilkårene her til lands.

– Forståelsen av sykdom har endret seg i takt med samfunnsformasjonene, og helsevesenet må ses på i sammenheng med en bredere samfunnsutvikling, påvirket av krefter både innenfor og utenfor helsevesenet selv, nasjonalt og internasjonalt. Helsevesenet er et politisk system. Kanskje kan man litt grovt si at samfunnet får den sykdommen det fortjener, sier Moseng.

– Hva mener du med det?

– Se for eksempel på Drammen i 1832, da koleraen for første gang kom til Norge. Myndighetene valgte å oppheve de strenge karantenetiltakene fra året før fordi de mente at kolera ikke var smittsomt. Vi kan lett le av dette og se på fortiden som primitiv, men om 30 år vil noen se tilbake på oss og på hvordan vi tolket våre sykdommer, sier Moseng.

Liten bevissthet

– Helsearbeidere har generelt vært lite bevisste sin egen historie, sier Aina Schiøtz, forsker ved Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved UiO, og forfatter av den andre boken i tobindsverket, Folkets helse – landets styrke, 1850-2003. Maren Skaset, stipendiat ved Senter for helseadministrasjon ved UiO, har skrevet det siste kapitlet i denne boken. Schiøtz sier at et slikt bokverk er et pionerverk i nordisk sammenheng. Tidligere er det representanter fra hele profesjonen som har skrevet helse- og medisinhistorien, men etter hvert er det blitt en økende interesse innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag for dette som forskningsfelt.

– Før var sykdom et ansvar som først og fremst lå på den syke eller den sykes familie. I dag er sykdom et samfunnsansvar. Kravene vi stiller til helsetjenesten, har økt enormt. Det er ikke lenger et tilbud vi får, men en selvfølge vi krever. I tillegg har vår aksept for det å bli syk blitt stadig mindre. Vi nekter langt på vei å akseptere at legevitenskapen ikke alltid kan gjøre oss friske. Dette innebærer en forandring i synet på sykdom og helse, sier Schiøtz.

Hun understreker at å skrive helsevesenets historie også innebærer å synliggjøre kvinners innsats. Helsevesenet har gjennom historien vært kvinners største arbeidsplass, men kvinnelige helsearbeidere har alltid stilt bakerst i køen når det gjelder fordeling av makt og status. Schiøtz påpeker at mange av dagens tiltak i det offentlige helsevesenet startet i regi av frivillige organisasjoner. Flere av dem bygde opp store apparater som gradvis ble overtatt av det offentlige.

Nye sykdommer

Et markert skille i Schiøtz’ del av bokverket er 1950-årene, da de store epidemiene forsvant. I stedet fikk vi en økning i kroniske lidelser, og i de såkalte livsstilssykdommene, som kreft, psykiske lidelser, luftveissykdommer, muskel/skjelettsykdommer og hjerte/kar-sykdommer.

– Flere av disse sykdommene kan betegnes som velferdssykdommer og kom i kjølvannet av blant annet endringer i kostholdet, mindre mosjon og nye røykevaner, forklarer Schiøtz.

– Hva er utfordringen for helsevesenet i framtiden?

– Vi ser en forverring i flere av de nevnte sykdommene, ikke minst innen de psykosomatiske lidelsene. Men kanskje mest av alt skaper den demografiske utviklingen, med en eldre og mer flerkulturell befolkning, nye etiske og medisinske utfordringer. Det offentlige helsevesenet har store oppgaver foran seg og må i økende grad fatte upopulære beslutninger. Her kommer historien inn som et redskap. Historisk kunnskap og refleksjon bør ligge til grunn for hvordan vi handler i framtiden, sier Aina Schiøtz.

Emneord: Medisinske fag, Helsefag, Samfunnsmedisin, sosialmedisin, Språk og kultur, Historie, Sosialhistorie Av Linn Stalsberg
Publisert 1. feb. 2012 12:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere