Tøffere å være statsråd

Fredrik Sejersted har kontrollert kontrollørene. I sin juridiske doktoravhandling har han gjennomgått Stortingets kontrollfunksjon siden 1814, og kontrollen med Regjeringen er de siste årene blitt stadig tøffere.

DOKTOR I KONTROLL: – På 1990-tallet gikk det en kontrollbølge over Stortinget, sier Fredrik Sejersted, som har tatt juridisk doktorgrad på Stortingets kontrollfunksjon. I dag jobber han hos Regjeringsadvokaten. Foto: Ståle Skogstad (©)

– Dette er et nødvendig system som stort sett fungerer, sier Sejersted. Stortinget har mange funksjoner. Blant annet skal våre folkevalgte være ansvarlige for statsbudsjettet, for lovgivning og for debatt. I tillegg har Stortinget både rett og plikt til å utføre kontroll over Regjeringen, det vil si gransking, vurdering og ansvarliggjøring av regjering og forvaltning. Alle parlamenter i verden utfører denne funksjonen, og i Norge har Stortinget gjort dette siden 1814. Men hvordan gransker Stortinget Regjeringen og forvaltningen, og fungerer kontrollen som den skal? Er de nye kontrollprosessene i samsvar med de gamle reglene som fortsatt følger av Grunnloven? Ifølge Sejersted kan vi puste lettet ut: Systemet vårt fungerer som det skal. Demokratiet er altså ikke i umiddelbar fare.

Kontrollbølge

– På 1990-tallet gikk det en kontrollbølge over Stortinget. Det vil si at det var mer intens kontroll enn tidligere, noe som blant annet skyldtes at vi hadde mindretallsregjeringer i den perioden. Flere statsråder ble kjørt hardt, og Thorbjørn Jagland uttalte at Regjeringen hele tiden ble ”skrudd ned”, noe som var helt sant.

– Betyr dette at det er behov for en oppdatering av gamle regler for kontroll?

– Nei, nettopp fordi en reform av Stortingets kontrollfunksjon allerede har funnet sted, og det er blant annet dette jeg gjør oppmerksom på i avhandlingen min. I løpet av 1990-tallet skjedde en serie endringer i kontrollfunksjonene, men ikke ett stort enhetlig vedtak. Man innførte blant annet en ny kontroll- og konstitusjonskomité, nye rutiner for Riksrevisjonen, kontrollen med de hemmelige tjenestene ble lagt til parlamentet ved det nye EOS-utvalget, åpne høringer ble innstiftet og bruken av granskingskommisjoner etablert av parlamentet ble trappet opp, med for eksempel Lund-kommisjonen samt kommisjonene for gransking av bankkrisen og av Gardermosaken.

Nye rammer

Sejersted peker på at dette til sammen utgjør en omfattende reform av hele kontrollvirksomheten og at rammene for Stortingets kontroll er helt andre i dag enn for ti år siden. Samtidig var ikke dette en gjennomtenkt reform, ingen samlet plan eller perspektiv. Derfor ville Sejersted evaluere systemet.

– Jeg fant blant annet at Riksrevisjonen er blitt politisk langt viktigere enn tidligere, da den bare skulle holde orden på regnskapet og avgi én stor årsrapport. Nå benyttes også enkeltrapporter i særlig alvorlige saker, som dermed får individuell behandling på Stortinget, ofte med kritikk av statsråden.

– Hvorfor har vi fått stadig mer kontroll?

– Det er blant annet en effekt av mindretallsparlamentarisme vi stort sett har hatt siden 1971. Særlig de siste 10-15 årene har det ikke vært noen selvfølge at Regjeringen har hatt støtte av stortingsflertallet. Opposisjonen har ikke klart å samle seg om noe regjeringsalternativ, men de har funnet sammen i ønsket om å granske og ansvarliggjøre Regjeringen.

– Er dette særegent for Norge?

– Nei, vi ser de samme tendensene både i Folketinget i Danmark og i Sveriges Riksdag.

Når Stortinget bestemmer seg for kontrollene, er mediene en viktig medspiller. Slik har det ifølge Sejersted alltid vært, selv om samspillet nå er tettere enn før.

– Pressen er både en premissleverandør for Stortingets kontroll og en nødvendig formidler av resultatene. Hvis ingen skriver om Stortingets kritikk av en statsråd, kan han le hele veien tilbake til regjeringsbygget. Men havner vedkommende på forsiden av Aftenposten dag ut og dag inn, slik for eksempel Kjell Opseth gjorde, er man politisk merket for alltid.

Fredrik Sejersted er positiv til måten Stortinget utfører sin kontroll på. Han mener Stortinget er godt egnet til å utføre kontroll, og at en av de folkevalgtes viktigste oppgaver nettopp er å passe på Regjeringen. Å utføre kontroll er heller ikke altfor vanskelig, mener han. Kontrollfunksjonen kan imidlertid misbrukes. Sejersted peker på regjeringsskiftet i 1884, der flertallet på Stortinget brukte funksjonen som et politisk verktøy mer enn som reell kontroll.

Sejersted fant i grunnen det han ventet å finne da han leste seg gjennom tusenvis av sider i Stortingstidende for å sjekke nesten 200 år med parlamentarisk kontroll. Han undersøkte blant annet om de nye systemene stemmer overens med Grunnloven, herunder spenningene mellom de gamle reglene og de nye prosedyrene. Dette utgjør på mange måter kjernen i Sejersteds oppgave.

– Hva slags metode brukte du i avhandlingen?

– Kjernen i juridisk forskning er rettsdogmatikken – som er teksttolkning og systembygging. Man starter med ordlyden, for eksempel i en grunnlovsparagraf, og søker så å finne meningen med den og sette den i system. Dette er det mye av i avhandlingen. Men jeg har også forsøkt å se hvordan kontrollreglene fungerer politisk, og avhandlingen grenser mot statsvitenskap og historie. Et viktig poeng med prosjektet var å gjøre de politiske aktørene på Stortinget oppmerksomme på hva som var skjedd og hva de egentlig drev med.

Fredrik Sejersteds avhandling har fått oppmerksomhet, for de folkevalgte ville vite mer om hva han hadde funnet ut. Derfor satte Stortinget ned et utvalg som skulle se på endringene i kontrollfunksjonen og komme med innspill til eventuelle framtidige endringer. Sejersted satt selv i utvalget, som i fjor høst leverte sin rapport.

– Avhandlingen traff et udekket behov, aktørene selv følte at det var nødvendig å stille disse spørsmålene og at de er viktige. På den måten fikk prosjektet direkte praktisk betydning, sier Sejersted.

– Har du tro på at kontrollsystemet vil fungere i framtiden?

– Ja, men den virkelige utfordringen kommer neste gang vi har en flertallsregjering, for det er slike regjeringer som virkelig trenger kontroll. I forbindelse med dette foreslår vi i utvalget blant annet at et kvalifisert mindretall på 1/3 av representantene skal kunne kreve kontroll. Dersom det vedtas, vil det faktisk være en konstitusjonell nyvinning.

Fredrik Sejersted jobber i dag hos Regjeringsadvokaten.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Offentlig rett Av Linn Stalsberg
Publisert 1. feb. 2012 12:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere