Sør-Afrikas akademikere: Kritisk engasjert

CAPE TOWN: Akademia talte ikke med én stemme under apartheid: Noen hevet sine kritiske røster og kjempet imot. Noen tidde ganske stille. Og noen bifalt systemet høylytt. Ti år er gått siden raseskilleregimet rådet. Hvilken rolle spiller akademikerne i oppbyggingen av det nye Sør-Afrika?

ENGASJERT: Sophie Oldfield engasjerer seg ut over forskningen. Foto: Trine Nickelsen (©)

Apollon har snakket med to forskere ved to universiteter helt sør i landet: det tradisjonelt hvite University of Cape Town og det tradisjonelt svarte University of the Western Cape. Sophie Oldfield og Thembela Kepe målbærer hver sin virkelighet innenfor akademia.

– Da Nelson Mandela ble valgt til president i 1994, eksisterte det langt på vei en felles oppfatning av hvilke utfordringer og problemer landet stod overfor. Disse ble ikke betraktet som regjeringens alene, men som felles problemer og utfordringer. Forventningen om å bidra til å bygge landet gjaldt alle, også landets akademikere. De kritiske røstene fra apartheidtiden stilnet i stor grad av. I dag er situasjonen en annen – og mer ”normal”: forskere ved landets universiteter utøver en mer kritisk rolle i samfunnet enn for noen år tilbake, påpeker førsteamanuensis Sophie Oldfield ved Department of Environmental and Geographical Science, University of Cape Town (UCT).

Forventningen om at akademikerne engasjerer seg i samfunnet er i høyeste grad levende. En slik forventning er å finne både innad på universitetene og i samfunnet for øvrig.

– Det eksisterer en institusjonell forventning til akademikere om å engasjere seg på nasjonalt og lokalt nivå, innen offentlige organer og virksomheter og i forhold til organisasjoner, grupper og folkelige bevegelser. Engasjementet utøves i form av forskning, rådgivning og konsulentvirksomhet. Mitt universitet prioriterer denne typen aktiviteter. For eksempel legges det betydelig vekt på samfunnsengasjement når stillingsopprykk vurderes. Svært få unnlater å engasjere seg, forteller hun og legger til at forventningene kommer også fra samfunnet selv.

Universitetene er offentlig finansierte og må stå til rette for hva de bruker pengene til. De sørafrikanske universitetene er til stadighet gjenstand for debatt.

Skal være relevant

Oldfield legger stor vekt på at hennes akademiske praksis skal ha samfunnsmessig relevans.

– For meg er det viktig å være kritisk engasjert: å være kritisk der det er behov for kritikk, samt å integrere forskning med arbeid for samfunnet. Utfordrende problemer og spørsmål er dagligdagse temaer her i landet. Det handler altså ikke bare om begrepsmessige, idémessige og teoretiske problemstillinger, men i aller høyeste grad om problemstillinger som angår store deler av befolkningen. Å bruke min forskning her, opplever jeg som utfordrende – og svært konstruktivt.

Oldfield er opptatt av å se på utviklingen av demokratiet i Sør-Afrika. Nye bevegelser vokser fram nedenfra og krever endringer. Blant disse er den sosiale boligbevegelsen ”The Western Cape Anti-Eviction Campaign”.

– Mange har de siste ti årene fått innlagt vann og strøm. Nye hus er blitt bygd med statlig støtte. Men i et land med stor arbeidsledighet og fattigdom har mange ikke evne til å betale for seg. Boligbevegelsen kjemper mot at folk blir kastet ut av sine hjem og at strøm og vann blir avstengt, forteller hun.

Oldfield utfører forskning sammen med medlemmer av bevegelsen. Hun bidrar dermed til å produsere kunnskap som er nyttig for forskningen – men også på det lokale grasrotnivå. Det legges til rette for at aktivistene kan drive forskning om og for seg selv. På forskningsprosjektet samarbeider hun med professor Kristian Stokke ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

RETT TIL BOLIG: Demonstranter i Sør-Afrika kjemper for retten til bolig. Sophie Oldfield ved University of Cape Town og Kristian Stokke ved Universitetet i Oslo har gjennomført forskning i samarbeid med boligbevegelsen. Foto: Kristian Stokke (©)

Teori og praksis

– Det er stort behov for forskning i Sør-Afrika. Under apartheid ble det i liten grad forsket på det som angår den underprivilegerte delen av befolkningen. Bedre fundert forståelse av post-apartheidpolitikken er nødvendig: hvordan virker den og for hvem? Hvordan har den sørafrikanske staten endret seg i løpet av de siste ti årene?

Oldfield viser til at det i en anglo-amerikansk tradisjon er vanlig å skille skarpt mellom teori og praksis, mellom teoretikere og praktikere.

– Jeg oppfatter dette på mange måter som et falskt skille. Erfaringen fra Sør-Afrika viser at en ikke bare må se på hvordan kunnskap påvirker handling, men også hvordan politisk handling og engasjement virker på kunnskapsdannelsen. Forskning og forskningssamarbeid som har vært utført i Sør-Afrika, bør kunne bidra til å bryte ned den binære tenkningen som skiller teori fra praksis, intellektuelle fra aktivister, mener hun.

På spørsmål om hun har tilstrekkelig akademisk frihet og gode nok materielle vilkår for sin forkning, svarer hun:

– Ja. Akademisk frihet har jeg fordi jeg kan publisere det jeg vil. Ingen forteller meg hva jeg skal forske på. Vi har også bra med ressurser. Da jeg besøkte et universitet i Frankrike nylig, innså jeg at vi har det langt bedre her ved University of Cape Town. Blant annet har vi bedre datautstyr og finere lokaler. Riktignok kunne biblioteket ha vært noe bedre, men vi har ikke grunn til å klage.

Thembela Kepe

VIL VÆRE NYTTIG: Thembela Kepe setter krav til kvalitet og etterrettelighet i forskningen høyest, men vil også at den skal kunne komme til nytte. Foto: Trine Nickelsen (©)

Omstridt forskning

Thembela Kepe er seniorforsker ved The Programme for Land and Agrarian Studies (PLAAS) ved University of the Western Cape.

– Spørsmålet om land stod helt sentralt i kampen mot apartheidregimet. Derfor ble også gjennomføringen av et omfattende landreformprogram svært viktig for den nye regjeringen. Reformen omfatter omfordeling av jord og tilbakeføring av jord til dem som ble tvangsflyttet under apartheid.

Vi så at det var mangel på svarte mennesker med kompetanse på disse områdene. Derfor sa vi: la oss drive forskning på dette, sørge for opplæring og gi politikerne råd.

Kepe forteller at å velge landreformen som forskningsfelt, ikke var et populært valg ved universitetet.

– Eiendomsretten til land er et kontroversielt tema. Noen oppfatter landreformen som en slags omvendt rasisme. Og akademikere, generelt sett, ønsker ikke å involvere seg i omstridte temaer. De er avhengige av finansiering av sin forskning, og de som finansierer forskningen unngår helst slike omdiskuterte felter. Alle her ved instituttet, cirka 20 mennesker, er på kontrakt og ikke ansatt i faste stillinger, forteller han.

Penger får instituttet fra utlandet, blant annet fra Norge gjennom Sør-Afrika-programmet til Norsk senter for menneskerettigheter. Instituttet har også felles forskningsprosjekter med Norges landbrukshøgskole på Ås.

Kepe understreker sitt ønske om å utføre forskning som kan være nyttig for ulike aktører i samfunnet, regjeringen inkludert.

– Vi vil særlig bidra til å bygge opp under den politikken som er rettet inn mot de fattiges behov. Imidlertid ofrer vi ikke vår uavhengighet. Myndighetene kan gjerne spørre oss til råds eller foreslå studier de mener vi bør gjennomføre. Men hvorvidt vi faktisk gjennomfører studiene eller hvordan vi gjør det, er opp til oss som akademikere. Vi opererer i et univers hvor kvalitet og etterrettelighet er viktig. Forskningen vil alltid være gjenstand for evaluering av andre forskere.

Kepe forteller at myndighetene ikke alltid er villige til å lytte til det forskerne har å si.

– Vi forteller ikke bestandig det som myndighetene ønsker å høre. I løpet av de åtte årene vi har holdt på, har imidlertid en stor del av vårt arbeid på ulike måter blitt brukt av regjeringen.

– Det er enkelt å si at forskerne har akademisk frihet, blant annet frihet til å si hva de vil. Men jeg og mine kolleger er alltid bevisst på at det vi sier, kan virke negativt på våre karrieremuligheter. Vi er derfor bevisste på hvordan vi presenterer våre argumenter.

Mangler tillit

Kepe framholder at det ennå eksisterer atskilte kulturer mellom tradisjonelt svarte og hvite universiteter i Sør-Afrika.

– Svarte studenter som begynner ved de svarte universitetene, kommer gjerne fra fattige skoler og må i større grad kjempe for å komme seg igjennom sine studier. Dette leder til oppfatningen om at svarte universiteter er av dårligere kvalitet enn de hvite.

Overfor de hvite universitetene er oppfatningen den motsatte. De hvite universitetene er derfor også i større grad i stand til å tiltrekke seg finansiering. Landets svarte universiteter sliter med manglende finansiering. Det gjør det vanskelig å oppnå og opprettholde tilstrekkelig høy standard.

Han viser til at det fremdeles er langt flere hvite akademikere enn svarte i Sør-Afrika.

– ”Er du akademiker?” får jeg ofte spørsmål om. Når en tilhører den tradisjonelt ikke-akademiske delen av befolkningen, er en nødt til å kjempe for å bli anerkjent. Det ser ut til å ta den akademiske verden lang tid å akseptere at også svarte akademikere kan være gode akademikere. Det gjelder også dem utenfor akademia: ennå er det lang vei å gå før holdningene til de svarte universitetene endres, lenge ennå før budskapet om at det ikke er risikofylt å støtte oss, når igjennom. Det er i det hele tatt en lang prosess å oppnå tillit, konstaterer Kepe.

– Jeg føler at jeg er nødt til å jobbe svært hardt for å oppnå respekt og anerkjennelse. Det er min utfordring til meg selv

Emneord: Samfunnsvitenskap, Samfunnsgeografi, Landbruks- og fiskerifag, Landbruksfag Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere