Hvorfor oppstod demokrati?

Hvordan kan det ha seg at det plutselig oppstod et demokrati i historien? Var det utilsiktet eller lå det en tanke bak? La oss se på bystaten Athen.

AVSTEMNING: Motivet på denne drikkebollen fra rundt 470 f.Kr., viser trolig en opptelling av stemmer i forbindelse med en landsforvisning fra bystaten Athen. Borgerne i Athen hadde blant annet anledning til å bortvise personer som truet den politiske ordenen.

– De demokratiske reformene i Athen i år 508 f.Kr. får en indre logikk om de tolkes som et middel til å få slutt på en langvarig ustabil politisk situasjon hvor oligarkier, tyrannier og borgerkrig hadde avløst hverandre, hevder historikeren Mona Renate Ringvej. Hun har nettopp skrevet en doktorgradsavhandling om emnet og går imot det rådende synet innen klassisk filologi og antikk historie om at demokratiet i Athen nærmest oppsto som en ”uheldig” konsekvens av stridigheter innad i det athenske aristokratiet. Stridighetene ledet til en helt ny forfatning i 508 som skal ha blitt konstruert uten noen demokratisk tanke bak. Athen mellom 508 og 462 f.Kr. befant seg derfor kun i et tidlig utviklingsstadium i retning demokrati, hevder tilhengerne av det Ringvej kaller den ”moderate demokrati-tesen”.

– Problemet med denne fortolkningsmodellen er at den ikke forklarer det athenske systemet med noen grad av maktteoretisk logikk. Perioden avsluttes i 462 med et sett av nye reformer som kun berørte en liten del av forfatningen. Til tross for at det er en sterk tradisjon for å sette disse som startdato for det athenske demokratiet, gir de ikke mening som demokratiets inntreden i historien, sier Ringvej, som er tilknyttet Historisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Mona Renate Ringvej

ANTIKKFORSKER: Mona Renate Ringvej. Foto: Ola Sæther

Loddtrekning

I sin doktoravhandling, Interpretation of a Political Idea. The Radical Democracy of 508-462 BC, forsøker Ringvej å gi en forklaring på hvorfor et demokratisk system kunne oppstå. Med belegg i samtidens tragedier setter hun opp en mottese som hun kaller den ”radikale demokrati-tesen”.

– De demokratiske reformene i 508 f.Kr var etter mitt syn gjennomtenkte og hadde en indre logikk som hadde som hovedformål å avslutte borgerkrigen som hadde rast i årene før. Reformene er kompromissløse i måten de forhindret at framtredende posisjoner i bystaten ble monopolisert. Maktposisjoner ble i stedet fordelt i all offentlighet, gjennom folkeforsamlingen Ekklesia. Alle frie, greske menn fikk adgang til det nyopprettede 500-mannsrådet gjennom loddtrekning, hvor man kunne sitte kun ett år én gang i livet. Rådet satte dagsorden for bystaten og forberedte saker for lovgiverne i Ekklesia. Ved å la alle politiske verv fordeles mellom de frie, greske menn i Athen gjennom loddtrekning og rotasjon, fjernet man samtidig incitamentet for de rivaliserende, aristokratiske familiene til å slåss om maktposisjonene, poengterer Ringvej.

Folketalerne i Ekklesia spilte en fremtredende rolle i det nyfødte demokratiet. De var dyktige retorikere som la fram viktige saker slik at alle kunne bli informert og delta i beslutninger. Ellers gjaldt ansvarsprinsippet for de styrende. Det var jevnlig testing av rådsmedlemmene om de hadde vært involvert i noen form for uregelmessigheter og om de hadde fulgt opp pliktene sine. Det ble ført rettssaker i forbindelse med høyforræderi eller dersom et rådsmedlem hadde løyet for folket.

– At det athenske demokrati godtok slaveri og ikke innrømmet kvinner like rettigheter som menn, svekker på ingen måte demokratiet som idé, fordi det er tanken om en bevisst omstrukturering av det politiske systemet som er det viktige, tilføyer Ringvej.

– Hva hadde folket å tilby aristokratene for at de frivillig skulle gi fra seg makten?

– Man kan se for seg en situasjon der aristokratiet anerkjente seg selv som sin verste fiende på grunn av den konstante trusselen om borgerkrig eller tyranni som riset bak speilet. Tyrannene ble gjerne støttet av folket fordi de satte aristokratenes makt til side og forbedret infrastrukturen, vannledninger og liknende. Folk flest hadde et idyllisk bilde av tyrannveldet forut for demokratiet og stridighetene som førte fram til reformene i 508.

Demokratisk patriotisme

– Hvordan kan tragediene fortelle oss noe om det tidlige demokratiet i Athen?

– Tragediene er en utrolig rik kilde til kunnskap. De henter sin handling fra mytisk tid, men reflekterer over samtidige forhold. De har større verdi som historisk kilde til denne perioden enn de kjente filosofenes senere beskrivelse, nettopp fordi de er samtidige. Epokens fremste tragedieforfatter var Aischylos. Tragediene hans reflekterer og forklarer nettopp en slik radikal-demokratisk erfaring som jeg har beskrevet. I ”De syv mot Theben” forklarer Aischylos blant annet loddtrekningsprinsippet som et middel til å nøytralisere bitterheten mellom rivaler. Loddtrekning var altså ikke demokratisk i og for seg, men ble det historisk ved at det hindret oligarkiets maktkamper, understreker Ringvej.

Tragediene fungerte som ”happeninger” i forbindelse med Dionysos-festen i mars måned og reflekterer athenernes selvbilde og annerledeshet på den tiden. Det tragiske skjer alltid hos andre folk, for eksempel hos perserne, eller i andre greske poliser, men aldri hos athenerne, som mente de var velsignet av gudene. De andre blir i tragediene gjerne framstilt som eksempler på noe udemokratisk. Athenernes patriotisme ble på denne måten forbundet med deres demokratiske styreform.

Makt og kommunikasjon

Reformene i 508 knyttes gjerne til aristokraten Kleisthenes’ navn. Den ”moderate demokrati-tesen” er basert på en metodologisk individualisme som vil føre makt tilbake til enkeltstående personer i historien. En slik synsmåte er Ringvej uenig i og mener Kleisthenes bare var en av mange som bidro til at verdenshistoriens første demokratiske konstitusjon så dagens lys.

– Jeg finner filosofen Hannah Arendts kommunikative maktbegrep mer fruktbart. Arendt hevder at det å skape menneskelige institusjoner ikke er det samme som å lage en stol eller et bord. Mennesker handler i samspill, og makten ligger i kommunikasjonen mellom folk og ikke hos én person som har kontroll over den. Med en slik forståelse av makt gir det mening å si at makt kan vokse hvis man deler på den. En slik maktforståelse gir også mening til fortellingen om det første demokratiet i Athen. Demokratiet framstår ikke som noe utilsiktet eller som et mirakel, men som en rasjonell hendelse i historien, avslutter Ringvej.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Oldtidens historie, Litteraturvitenskapelige fag, Klassisk litteratur Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 12:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere