Produksjon av historiske myter har vært et viktig premiss for å starte voldsspiralen i det tidligere Jugoslavia. Mytene blir fortsatt brukt for å skape grenser mellom folkegruppene.
– Nasjonalistene rendyrker mytene i en politisk agenda. Det er derfor viktig å demytologisere. Hvis befolkningen klarer å få et selvironisk forhold til sine myter, kan de utvikle et bedre immunforsvar mot politisk propaganda. Hvis ikke, blir de lett ofre for politiske entreprenører som pisker opp hatstemningen mellom gruppene, sier professor Pål Kolstø ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier.
De siste tre årene har han, med to og en halv million kroner i støtte fra det norske utenriksdepartementet, ledet forskningsprosjektet ”Historiske myter på Balkan”. I samarbeid med et team fra hele eks-Jugoslavia blir resultatene utgitt i engelsk bokform ved juletider.
Han sier boken er et indirekte bidrag til fred og forsoning på Balkan. Målet hans er ikke et mytefritt samfunn, men at folk får et avslappet og distansert forhold til sine myter.
Forskningsmetoden
De aller fleste myter har rot i faktiske hendelser, men de blir utbrodert og gitt mytiske dimensjoner og får elementer av diktning. Selv om de forskjellige grupperingene forteller om den samme begivenheten, er det ofte umulig å gjenkjenne historiene. Den typiske forskerholdningen blant historikere er å angripe dette problemet ved å skille ut hva som er reelle fakta og skrelle bort forvrengninger og direkte feil.
En annen forskertilnærming kan kalles funksjonalisme. Selv om man har avslørt hvilke myter som ikke er riktige, kan man også spørre seg hvorfor mytene blir brukt og hvordan de fungerer i et samfunn. Professor Fredrik Barth revolusjonerte sosialantropologien ved å se på etnisitet på en ny måte. Han slo fast at det ikke er det kulturelle innholdet i folkegruppen som bestemmer identiteten, men kontrasten til nabofolket.
– Vi brukte begge tilnærmingsmåtene. Vi fokuserte både på forholdet mellom myte og historie og på mytene som grenseskapende i forhold til andre grupperinger. For det som gjør mytene spesielt viktige på Balkan, er at det er så få andre grensemekanismer. Folk som tilhører forskjellige grupper, ser ikke forskjellige ut, og det er blant de slaviske folkegruppene ingen klare språkgrenser. Heller ikke matskikkene, byggeskikkene og klesdraktene følger de etniske skillelinjene. I fraværet av objektive grensesettere blir mytene enda viktigere for de etniske entreprenørene som vil skille strengt mellom ”oss” og ”dem”, sier Pål Kolstø.
Han deler opp de historiske mytene på Balkan i fire hovedgrupper:
1) Antikk-myten
Denne myten handler om det å være eldst. Alle gruppene på Balkan har et sterkt ønske om å kunne si at de kom først til området. Det gir dem en angivelig rett til territoriet. Det finnes en rekke myter med territorielle krav som skyver den geografiske grensen så langt som mulig.
2) ”Noe for seg selv”-myten
Denne myten handler om det å være forskjellig fra alle andre. Noen muslimske historikere i Bosnia hevder at kun bosnierne, og ikke serberne og kroatene, er etterkommere av oldtidens illyrere, mens andre muslimske historikere mener at bosnierne er de egentlige slavere og at serberne i Bosnia egentlig er vlaker, en rumensk folkegruppe.
Religiøse ledere i henholdsvis den kroatiske og den serbiske kirken har vært spesielt aktive i myteproduksjonen. Mytene deres har ofte vært speilbilder av hverandres stereotype propagandabilder. Særlig de små gruppene kjører ”Noe for seg selv”-myten hardt. De dominerende gruppene har lenge tonet ned forskjellene.
– Mens serbiske historieskrivere i lang tid har understreket det som er felles i serbisk, kroatisk, bosnisk og til dels makedonsk kultur for å kunne si ”Vi er alle serbere”, er det i dag en tendens til endringer i serbernes holdning. Serberne snakker mindre om et stor-Serbia. Nå understreker også de forskjellene, sier Kolstø.
3) Martyrium-myten
Denne myten fremstiller sin egen folkegruppe som ”Alle undertrykker oss”. Martyrium-myten er viktig fordi den gir et moralsk overtak: ”Den som har lidd, har retten på sin side”. Denne myten finnes ikke bare blant de små folkegruppene. Selv blant sterke grupperinger, som serberne, fremstiller noen seg som det ”Folket som er utvalgt til å lide”.
4) Antemurale-myten
Dette er myten for dem som forsvarer den siste utposten for en større sivilisasjon mot fremmede. Kroatene sier de representerer det katolske Europa og må forsvare hele gruppen mot det fæle barbariske Balkan.
Serberne har en variant av den samme myten. De ser seg selv som det ”Kristne (ortodokse) bolverket mot Islam”. Antemurale myter kan være både symmetriske og asymmetriske. Myten er hittil lite brukt av bosnierne.
– Men som følge av krigen og politisk bruk av myter, er bosnierne blitt mer muslimske, så det overrasker meg ikke om det utvikler seg antemurale holdninger også blant dem som representerer islam.
Patetiske historikere
Pål Kolstø brukte en del krefter på å finne ikke-nasjonalistiske samarbeidsforskere.
– Det mest patetiske eksemplet er Makedonia. Her klarte vi ikke å finne en eneste en. Til slutt måtte vi få en østerriker til å skrive Makedonia-kapitlet.I Bosnia fant de frem til et multietnisk Institutt for historie i Sarajevo. Samarbeidet fungerte bra.
– Også Kroatia hadde et godt miljø. I Serbia er det i tillegg til en del sterkt politiserte historikere forbausende bra med unge forskere som har en vestlig holdning til vitenskapelige krav. Men problemet er at mange forskere leser lite internasjonal litteratur, er nasjonalistiske og at det har vært et samrøre mellom myteskapende historikere, journalister og politikere, sier professor Pål Kolstø.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere