Språkforskning med forsoning

Selv om skriftspråkene i Bosnia er svært like, brukes de av nasjonalistene i kampen mot fredelig sameksistens. I håp om at befolkningen i Bosnia skal respektere hverandre, utgir professor Svein Mønnesland sammen med lokale språkforskere historiens første standardverk om språket i Bosnia. Boken kommer på nyåret.

SOM RELIGION: – De ytterliggående nasjonalistene bruker de forskjellige språkene i politisk hensikt for å holde på de etniske skillelinjene, forteller professor Svein Mønnesland. Foto: Ola Sæther

De tre standardspråkene i Bosnia er mer like enn bokmål og nynorsk. Likevel blir de små forskjellene i skriftspråkene brukt av nasjonalistene til å forpurre de internasjonale bestrebelsene på samarbeid mellom folkegruppene.

Tross det språklige fellesskapet er skolene etnisk atskilt. Skolebøkene er nasjonalistiske og ensidige. Heller ikke universitetene samarbeider. De to universitetene i Mostar, en by som bare er halvparten så stor som Trondheim, kjører undervisningen på hvert sitt språk.

– Normalt kan man ikke høre på dialekten om det er bosnjaker, kroatere eller serbere som snakker. Det er en menneskerett å bruke den språkformen man vil, men ytterliggående nasjonalister bruker de forskjellige språkene i politisk hensikt for å holde på de etniske skillelinjene. De små språklige forskjellene er blitt merkelapper og symboler. Nå har språket fått den samme betydningen som religionen, forteller Svein Mønnesland, professor i slaviske språk med bosnisk, kroatisk og serbisk som spesiale.

Språkkonflikten irriterer det internasjonale samfunnet og fører også til økonomisk belastning. Selv om de språklige nyansene er svært få, må all informasjon publiseres på alle tre språk.

Fiender ble medforfattere

For å skape forståelse og forsoning mellom folkegruppene har Svein Mønnesland, med støtte fra det norske utenriksdepartementet, samlet språkfolk fra de forskjellige gruppene. Dette er forskere som ikke har samarbeidet faglig på ti til femten år. De utgir nå et felles verk om språket i Bosnia.

– Dette er en forsoningsbok. Boken kan påvirke språkutviklingen i dag og bidra til å bevisstgjøre alle i Bosnia. Til tross for at boken er bygd opp om forskjellige tradisjoner, handler den om fellesskapet og respekt for hverandres tradisjoner. Folk må innse at de har levd sammen og har mye til felles. Men dessverre er det fortsatt utenkelig at en slik bok kunne bli skrevet i Bosnia. Det er derfor viktig at bokprosjektet er styrt utenifra.

Boken har 22 forfattere fra hele språkområdet. Ettersom de bosniske kroatene følger språkutviklingen i Zagreb, og de bosniske serberne er opptatt av Beograd, har Mønnesland samlet forskere ikke bare fra Bosnia, men fra hele det aktuelle språkområdet i det tidligere Jugoslavia, det vil si Bosnia, Kroatia, Serbia og Montenegro.

Da språkforskerne møttes for første gang, syntes mange det var skummelt.

– Mange var ekstreme nasjonalister som hadde ligget i hard polemikk og støttet partene på hver sin side under krigen. En av dem ble nestleder i Tudjmans parti, HDZ. Han var litt engstelig for å treffe kollegene sine i Sarajevo og Beograd. Den første kvelden var det nervøs stemning, men så bedret det seg.

Gatebilde fra Sarajevo på 1800-tallet.

FØR BOMBINGEN: Basaren i gamlebyen i det multietniske og multikulturelle Sarajevo på 1800-tallet. Illustrasjon fra boken ”1001 days”, Sypress forlag.©

Historiske linjer

Boken følger ikke bare de tre hovedspråkene historisk fra de eldste tider, men har også med historien til det jødiske sefardisk-bosniske språket og den bosniske varianten av sigøynerspråket romani. Blandingsspråket romani-bosnisk ble for øvrig et hemmelig språk i det kriminelle miljøet.

Alfabettradisjonene er vidt forskjellige. Mens de serbiske bosnierne bruker det kyrilliske alfabetet i dag, brukte kroatiske katolikker en variant av det kyrilliske alfabetet på 1600-tallet, det samme som bosnierne brukte i middelalderen. De bosniske muslimene brukte arabiske skrifttegn når de skrev slavisk. Noen fortsatte denne tradisjonen i flere tiår etter at det ottomanske riket tapte Bosnia til Østerrike i 1878.

Den østerriksk-ungarske stattholderen ønsket å skape et felles bosnisk språk og en felles bosnisk nasjon, men det vakte så sterke reaksjoner hos nasjonalistene at stattholderen måtte trekke ideen. Østerrikerne lanserte så det serbokroatiske språket som holdt i over hundre år.

De bosniske muslimene ser i dag positivt på den østerrikske politikken, noe som var politisk umulig å hevde i eks-Jugoslavia.

Ordkløveri

Nettopp fordi den muntlige bruken av språkene er så lik, er nasjonalistene opptatt av å utvikle skriftspråkene med nye særpreg.

Grammatikken og strukturen i språket er likt. Forskjellen går bare på enkelte deler av ordforrådet. Ordene kors og kloster er forskjellige avhengig av katolsk eller ortodoks tradisjon. Hele ordforrådet som er knyttet til islam, er forskjellig. Man kan ikke bruke ordet begravelse uten å si hva slags religiøs begravelse. Så selv om man snakker likt i en landsby, vil kroatere, serbere og bosnjakere bruke forskjellige ord som har med religionen å gjøre.

– Slik som det bosniske ordet ”djenaza” for begravelse. Ordet var forbudt i Bosnia under kommunisttiden. Så det er en naturlig reaksjon at undertrykte ord kommer frem igjen.

Selv kaffebestilling er ikke mulig uten å vise nasjonal tilhørighet. Men Mønnesland påpeker at dette ikke har noen ting med dialektforskjell å gjøre. Det er ikke utenkelig at serbere bruker kroatiske ord i sitt muntlige språk, men bruker de tilsvarende serbiske ordene i det skriftlige språket. Og omvendt.

Mange gamle ord blir nye. Bosnjakene tar tyrkiske lånord tilbake og henter ord fra arabisk og persisk som fantes under den ottomanske tiden. Mange av disse ordene var ikke kjent for ti år siden.

Spesielt har kroatene innført mange nye ord. Ikke alle forstår de spesielle kroatiske ordene for månedsnavn. Det gjør at de som holder på den kroatiske normen i Bosnia, fjerner seg fra resten av Bosnia.

– Dette viser at Bosnia er komplekst og mangfoldig. Vi ønsker med forskningsprosjektet å få frem mangfoldet og understreke at folk lever sammen i ett land i mangfold og ikke i én kultur innenfor et etnisk homogent område som de dessverre gjør i dag.

I dag får skoleelevene bare undervisning om sin egen nasjonale litteratur i ensidige og nasjonalistiske skolebøker.

– Det internasjonale samfunnet har pålagt Bosnia at de skal ha felles stammepensum i språk og litteratur. Fremtiden ligger i hva den nye generasjonen lærer. Med boken vår bestreber vi på å motarbeide nasjonalismen, sier professor Svein Mønnesland.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Samtidshistorie (etter 1945), Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk, Språkvitenskapelige fag, Andre slaviske språk, Moderne historie (etter 1800) Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 12:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere