Dr. i dukketeater

Dukketeatret har vært forfulgt, fordømt og satt nederst på den kulturelle statusstigen. Men nå skjer det store endringer, noe blant annet Ringenes Herre er et typisk tegn på, hevder Anne Helgesen. Hun er den første i Norden som har tatt doktorgrad på dukketeater.

FORSKER PÅ DUKKER: Anne Helgesen er den første i Norden som har tatt doktorgrad på dukketeater. Foto: Ola Sæther(©)

Storfilmer som Ringenes Herre har gjort fantasifigurer og levende dukker mer populære enn noen gang. I kinosalen tror vi på magiske krefter, oppdiktet mytologi og levende vesener som er alt annet enn vanlige mennesker. Dette er Anne Helgesen glad for. Hun har, for første gang i Norden, forsket på dukketeater på doktorgradsnivå. Eller figurteater, som hun også kaller det, slik at vi skal forstå at her snakkes det ikke bare om barneteater.

Et viktig funn i avhandlingen er den nedvurdering og motstand dukketeatret har måttet gjennomgå fra middelalderen og til i dag. Derfor er hun lettet over at pendelen nå svinger.

– Det er helt fantastisk at figuren er kommet tilbake, sier Helgesen.

Hun har selv drevet aktivt med dukketeater i over 15 år.

– Hvorfor denne interessen for dukketeater?

– Jeg ble helfrelst på dukketeater gjennom amatørteater. Fascinasjonen ligger i at dette er en teaterform som virkelig viser hva som er teater. Skuespillere kan bli for opptatt av å ta seg godt ut på scenen. Men med dukker kan man forestille seg det som ikke er virkelig og samtidig tro på det. Det blir nesten som om dukken får sitt eget liv! Jeg får en fornemmelse, som nesten er religiøs, av hvor stor fantasien til mennesket kan være. Da jeg senere jobbet i tidsskriftet for dukketeater, Ånd i hansken, oppdaget jeg at de som driver med dukketeater, ikke tar sin egen historie på alvor, sier Helgesen.

Mange myter

Hun oppdaget blant annet at mange utøvere av dukketeater i Norge trodde vi fikk dukketeater til landet på 1950-tallet. Men Helgesen fant ut at det hadde vært slikt teater her mye lenger enn det.

– Jeg spurte meg selv: Hvorfor har en slik myte oppstått? Når ble dukketeater et lavstatusfenomen – og hvorfor det? Det er dette jeg har forsket på, sier hun.

– Er dukketeater bare for barn?

– Det er mest barneteater i dag, men før 1900-tallet var dukketeater arbeiderklassens teater. Dessuten ble det på 1300- og 1400-tallet spilt dukketeater med helgenfigurer i kirkene, forteller Helgesen.

Og her i kirken var det problemene startet. Reformasjonen var en katastrofe for dukketeatret, mener hun. Rasjonalismen gjorde sitt inntog, og all overtro skulle fjernes.

– Hvordan kunne dukker være en trussel?

– Figurer er en inngangsport til en forestilling om at det er noe mer. Figuren skaper en egen verden. Det at figurene ble regnet som hellige, måtte utryddes, forklarer Helgesen. – Hvor lenge har vi hatt dukketeater i Norge? – Aller mest overraskende synes jeg det var å finne at norske langeleikspillere hadde små dukker festet til høyrehånden, som danset på bordet mens de spilte. Dette har vært ukjent inntil nå. De som senere reiste rundt og samlet inn folkemusikken vår, overså dette med vilje. Det ble sett på som barnslig, ufint og folkelig, forteller Helgesen. Hun sier også at det gikk hetere for seg her til lands under reformasjonen enn mange tror. Man måtte holde på med dukketeater i hemmelighet.

Streng barnekultur

Anne Helgesen ble sjokkert over den barnekulturen som fantes i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

– At det var så restriktivt her i mellomkrigstiden, trodde jeg ikke. Barn ble advart mot å høre eventyr, og dukketeater var å sette griller i hodet på dem. Det ble ikke akseptert. Alt handlet om ord og rasjonalitet. Barna skulle bli gode samfunnsborgere, sier Helgesen.

Hun viser i avhandlingen hvordan dukketeater i Norge ble motarbeidet som overtro og umoral, og siden den norske folkeskolen var ordets og kunnskapens høyborg, fikk ikke dukketeater plass der før etter annen verdenskrig. På 1960-tallet inntok dukkene TV-skjermen. I dag mener hun problemet til dels handler om at frigrupper innenfor teater vil lage ”kunst for voksne”, som performance, og avviser dukketeater fordi det ofte handler om naivisme og barn. Helgesen tror imidlertid på en ny naivistisk teatertrend.

– Dukketeater får lavstatus når alt skal forklares med ord. Men virkeligheten er full av smak og følelser, vi bruker sanser som ikke har med intellektualitet å gjøre, sier Helgesen. Hun mener å se at en mentalitetsendring, ikke bare i kunsten, men i hele samfunnslivet. Vi etterlyser følelser, mener hun og viser til begrepet nyekspresjonisme og trangen til å oppleve en ikke-rasjonell virkelighet. Det er dette hun mener den enorme interessen for filmer som Ringenes Herre er et bevis for.

– I denne filmen brukes figurer som ikke er realistiske menneskefigurer, og man tror på ikke-rasjonelle krefter. Vi har sett dette skiftet på film, og jeg tror det også vil skje på teater.

– Og i samfunnet?

– Jeg tror vi vil se en ny religiøs vekkelse, men dette er ikke bare positivt, det vil også komme reaksjonære miljøer. Men for eksempel når det gjelder pedagogikken, som har vært ensidig i Norge, vil det komme frigjørende krefter og tenkning, tror Helgesen.

Original disputas

Også under selve disputasen valgte Helgesen å vise et stykke dukketeater for opponenter og publikum. Stykket gjorde stor suksess, da temaet skulle passe anledningen perfekt: det handlet om akademia, om forelesninger og pratsomme professorer.

– I akademia bruker man ord for å vinne status, vanskelige ord, som bare pøses på studentene som ikke har sjanse til å få med seg alt selv om de er aldri så flinke. Alle taper på dette. Også foreleserne. I forestillingen ville jeg vise hvordan folk sliter med å følge med på hva som blir sagt, mens professoren selv føler seg stadig mer hevet over dem han snakker til.

– Har du opplevd dette selv?

– Å ja, da jeg selv skulle forelese over europeisk figurteater i sin tid, ble jeg sjokkert over meg selv. Ingen fikk med seg hva jeg sa. Og den første gangen jeg selv gikk inn på et oppgaveseminar, skjønte jeg ingenting og måtte fortelle meg selv at det ikke var meg det var noe i veien med, men språket som ble brukt der, sier Anne Helgesen.

Emneord: Språk og kultur, Film- og teatervitenskap Av Linn Stalsberg
Publisert 1. feb. 2012 12:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere