Antropolog i Djengis Khans rike

Under feltarbeidet i Mongolia delte sosialantropolog Benedikte Victoria Lindskog telt med et gammelt mongolsk nomadeektepar i åtte måneder. De fryktet ulver, fulle menn og løse hunder. Derfor fikk hun ikke bevege seg alene mer enn 30 meter fra teltet.

NOMADELAND: Benedikte Victoria Lindskog (t.h) forsket på nomadefolkets forhold til et hjemland og hvordan teltets symbolske inndeling påvirket plassering og bevegelser til folk. Foto: Benedikte Victoria Lindskog (copyright).

Benedikte Victoria Lindskog ved Sosialantropologisk institutt har som Norges eneste Mongolia-ekspert i sosialantropologi hatt to lange feltstudier i Mongolia. Første gang var hun 25 år. Hun brukte to år på å få visum. Som en av de første vestlige forskere i nyere tid fikk hun forske helt fritt i Mongolia i lengre tid.

Hun planla å reise til et reinsdyrfolk fire dagsmarsjer fra nærmeste vei for å se på religiøs vekkelse og oppblomstringen av buddhisme og sjamanisme, men presidenten i det mongolske vitenskapsakademiet nektet henne å reise dit. Årsak: Hun var kvinne og for tynn og liten.

Men hun fikk lov til å dra til provinsen Arhanghai 60 mil vest for hovedstaden Ulan Bator for å studere teltets kosmologi. Teltet til mongolske nomadefolk er symbolsk inndelt og strukturert. Hun forsket på hvordan teltets symbolske inndeling påvirket plassering og bevegelser til folk.

Fikk ”Bestefars” seng

Lindskog dro til den lokale guvernøren og ba om tips om en nomadefamilie å bo hos, men han mente det var et problem fordi mange hadde alkoholproblemer. Men så løp guvernøren ut og fant han som ble ”bestefaren”, en mann som var kjent for å være impulsiv. ”Bestefar” dro henne med til leiren, et lite sted med tre telt, seks voksne og nitti hester. Kona hans ble rasende.

– Hun fikk fnatt. Hun ante ingenting og var fullstendig i sjokk. Hun skjønte alt falt på henne, så det var litt anstrengt i starten.

Teltet var vel fire og en halv meter i diameter. Lindskog fikk ”Bestefars” seng. ”Bestefar” flyttet til ”Bestemor”. Hun delte telt med dem i åtte måneder.

– Det var lyder hele natten. De sukket, snorket, stod opp og tisset. ”Bestemor” fremsa en rekke religiøse meditasjonsord. Om våren, da jeg ankom, var det ti geitekillinger i teltet. De brekte hele tiden. Jeg sov ikke på en uke. Jeg hadde kulturkræsjlandet. ”Bestemor” var overbeskyttende. Ute fikk jeg bare bevege meg 30 meter i radius. Utover det fikk hun panikk. Hun var redd for ulver og løse hunder, men mest for fulle menn.

Selv om det bare var 100 meter til neste leir, kunne Lindskog aldri spasere dit alene. Løse hunder angrep alt som gikk. Den eneste måten å ferdes på, var med bil og hest. Bil hadde hun ikke. ”Bestemor” var redd hun skulle falle av hesten. For hester var for menn. Kvinner red bare ved spesielle anledninger.

– Så jeg kom meg ikke rundt. Jeg hadde reist helt alene fra den andre siden av kloden. Nå ble jeg gjort til et barn. ”Bestemor” lot meg ikke lage mat. Jeg mistet alt av voksenheten. I perioder holdt jeg på å gå i frø.

Isolasjonen ble ikke mindre av at samfunnet var mannsdominert uten nært kvinnefellesskap.

– Det var ingen naturlige møteplasser for kvinner. De jobbet hver for seg og besøkte hverandre lite.

Språkkamp

Før Lindskog reiste, hadde hun vært på et ukentlig språkkurs i to måneder og lært seg det mest grunnleggende i mongolsk grammatikk.

– Det var ensomt den første måneden. Jeg hadde ingen å snakke med. Språket var utrolig komplisert uten gjenkjennelige ord. 10 til 20 gjetere kom innom hver dag. Noen ville gifte seg med meg. ”Bestemor” oversatte til enkle setninger. Hun var ekstremt tålmodig. Etter hvert behersket jeg språket ganske godt.

Lindskog fikk et svært nært forhold til ”Bestemor”. Hun fortalte alt om ekteskap og ritualer. Lindskog lærte hvor mennene og kvinnene kunne oppholde seg i teltet og at man inne i teltet alltid måtte bevege seg i solens retning. ”Bestemor” forklarte hvordan man burde ta imot mat og te, hvilke gjenstander man kunne røre og de forskjellige reglene for hvor gjester og beboere kunne plassere ting.

Teltets åpning pekte alltid mot sør. Alteret var alltid plassert i nord, det helligste stedet i teltet. Der var det aldri lov å krysse.

Lindskog la merke til at teltets systemstruktur ble opprettholdt i flyttingen mellom sesongbeitene. De viktigste tingene i teltet ble pakket nærmest hodet til yak-oksen. Det som lå sør i teltet, ble plassert nærmest bakdelen og beina, den minst respekterte delen på dyret.

FEST PÅ HEST: - Sommeren var mennenes avslapningssesong. Mye geitevodka og mange fulle menn på hest. Særlig på nasjonaldagene. Da red de i full galopp, hengende over hesten, og føk sanseløse forbi teltet, forteller Lindskog .

Kaldt og lite mat

Det var fysisk hardt i leiren. Vintrene var beinkalde. Ofte ned mot minus femti grader. Somrene stekende hete. Førti grader var ikke uvanlig.

– Jeg hadde godt med vinterklær, men lyden av dunbukse og dunjakke skremte hestene, så jeg fikk mongolsk drakt av ”Bestemor”. Jeg sov i flispose, sovepose og klærne på, men var likevel kald.

Lindskog kom om våren på den tiden av året da nomadefolket sparte på maten. Det var nesten ingen varer i nærmeste landsby.

– De spiser seg opp på melkeprodukter om sommeren og kjøtt om høsten. Om våren spiste de bare tørket kjøtt. Da hadde de bare ett måltid om dagen. Jeg var ganske mager i utgangspunktet, så etter to måneder var jeg så utsultet at jeg måtte til lege.

Reisen skjedde med et propellfly som landet en gang om uken på steppene. Flyet fraktet bare syke og døende. Vel oppe i luften ba kapteinen om å se på kartet hennes; han visste ikke hvor han var.

Neste gang Lindskog dro på feltarbeid til Mongolia, for å samle materiale til doktorgradsoppgaven, hadde hun lært. Denne gang skulle hun ha privatliv og muligheten til å komme seg rundt. Høsten 2002 reiste hun over med mann og datter på fire år. Datteren løp rundt og melket geitene og lærte seg mongolsk språk og fakter. De bodde i eget telt og kjøpte en tilsynelatende bra bil som stadig fikk motorstopp på de øde steppene.

– Denne gangen virret jeg mye mindre. Jeg var herre i eget hus og mer fokusert på feltarbeidet. Mann og barn ga bedre status i kvinnemiljøet, så jeg fikk mer innpass enn før. Det fantastiske med barn var at datteren vår fungerte som isbryter i sosiale sammenhenger.

Doktorgraden

Lindskog så på nomadefolkets forhold til nutag (hjemland). Nutag er det området man er født i, oppvokst eller har tilhørighet til.

Under kommunismen ble nutag en symbolsk idé. Etter kommunismens fall er nutag i ferd med å erstatte mange av de funksjonene som tidligere ble fylt av kollektivene.

– Nutag er blitt et viktig organiserende prinsipp og danner rammer for fellesskapet. I doktorgraden ser jeg på hvordan fellesskap formes og opprettholdes i en situasjon preget av vanskelige sosiale og økonomiske forhold.

Lindskog argumenterer for at avstand og mobilitet ikke diskvalifiserer ideen om fellesskap.

Den økologiske krisen - Dzud på mongolsk - har bidratt til større samarbeid mellom folk. Dzud slo til i årene 1999 til 2003. Enkelte provinser ble avfolket. Seks millioner dyr døde.

Den nåværende samfunnsstrukturen bidrar til at Dzud rammer nomadebefolkningen hardere enn før. En rekke samfunnstjenester som veterinærhjelp, høy og fôr er ikke lenger gratis eller sterkt subsidiert som under kommunismen.

– Her blir nutag viktig. Det ligger en moralsk forpliktelse i å bistå andre fra samme nutag. Folk hjelper hverandre i krisetid.

Språklig etikette

Lindskog reiste fra telt til telt for å gjøre intervjuer. Noen turer kunne vare opptil seksten timer. Mannen hennes kjørte henne til intervjuene, passet datteren og drakk som oftest velkomstvodkaen hennes. Lindskog lærte seg fort den språklige etikette.

– Intervjuformen var vanskelig. Ordet ”hvorfor” er uhøflig å bruke. Da kan folk bli tause og fornærmet. Menn har også en egen språkform med poetisk etikette. Hilsenen kan ta ti minutter før man kan snakke om det dagligdagse. Man må huske på en del intrikate ting. Spesielt gamle menn kan raskt føle seg krenket. Mange temaer er tabubelagt: Man kunne snakke om Dzud, men ikke om hvor mange dyr man hadde mistet. Man kunne snakke om slektskapskart, men ikke om de døde. Det var også vanskelig å samtale direkte om etikk og moral.

Alkoholen gjorde ikke arbeidet lettere. Etter kommunismens fall har alkoholkonsumet økt drastisk.

– Alkoholen var det vanskeligste ved feltarbeidet. Sommeren var mennenes avslapningssesong. Mye geitevodka og mange fulle menn på hest. Særlig på nasjonaldagene. Da red de i full galopp, hengende over hesten og føk sanseløse forbi teltet.

Mongolia i krise

Da Lindskog kom tilbake til Mongolia på den andre feltturen, la hun merke til store sosiale forandringer. Bilene i provinsbyen hadde overtatt for hestene. Byen hadde på rekordtid utviklet seg til å bli en by med gatebarn, mafia og korrupsjon.

– Mongolia sliter sosialt, økonomisk og politisk. Landet preges av en vanvittig korrupsjon. På seks år har kapitalismen fått fritt spillerom. Privatiseringen og det frie markedet er dårlig regulert og mer eller mindre ute av kontroll. Det Mongolia trenger, er oppmerksomhet og bistand, påpeker Lindskog.

Hun håper avhandlingen hennes kan bidra til at man kan se på de moralske og sosiale sidene ved krisen i Mongolia.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 12:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere