Valmueplukking i isbjørnland

Heidi Solstad systematiserer den arktiske og alpine valmueslekten. I sommer lette hun etter valmuer på tundraen langs Lena-elven i Sibir.

FINNER URVALMUEN: Heidi Solstad reiser neste år til isbjørnriket Vrangeløya nordøst for Sibir for å finne opphavet til de arktiske valmuene.

I Alaska har blomsterplukkeren skremt bort bjørn med steinkasting. Nå drar hun med isbryter til isbjørnens rike i nordøst-Sibir for å finne urvalmuen. Doktorgradsstudent Heidi Solstad ved Nasjonalt senter for biodiversitet ved Universitetet i Oslo har arktiske og alpine valmuer som spesiale. Det viktigste målet hennes med de mange ekspedisjonene til Alaska, Canada og Sibir er å systematisere valmueslekten.

Utfordringen hennes er at botanikere i Russland, Norge og Nord-Amerika har drevet med hver sin nasjonale forskning helt uavhengig av hverandre og systematisert valmuene på hver sin måte. Det har ført til forskjellige begreper og samlebetegnelser på hvordan artene skal inndeles.

– Vi mener det er omtrent like mange arter på begge sider av Beringstredet. Nord-Amerika har systematisert valmuene i få arter. I Russland er det omvendt. I Norge er det helt vilt. Her er det for mange underarter. Det er derfor på tide at noen rydder opp i valmueslekten. Det er mye å ta fatt i. Ingen har gjort dette før, forklarer Heidi Solstad.

På hovedfaget spesialiserte hun seg i fjellvalmuer og reduserte antall underarter fra åtte til to.

For å gjennomføre doktoravhandlingen har hun samlet inn valmuer både på ekspedisjoner og i herbarier. Pressete planter fra amerikanske herbarier fikk hun tilsendt i posten. Derimot satte byråkratiet i Russland så store hindre at hun selv måtte lete etter valmuer i sju russiske herbarier, deriblant i Moskva, Tomsk og Novosibirsk.

Ikke alltid like enkelt, for alt stod på russisk. Hun tok med seg bladprøver til Oslo på størrelse med fingernegler for å ta analyser av arvestoffet.

– Hvis en plante er fint presset og ikke brun, er det mulig å få opp hele DNA-sekvenser, selv om prøven er nesten hundre år gammel.

Tokt på Lena

Herbariearbeidet er bare en del av jobben. Heidi Solstad har også vært på en rekke feltarbeid i arktiske strøk.

I sommer dro hun sammen med veilederen sin, professor Reidar Elven , i elvebåt tusen kilometer langs frosttundraen forbi gamle sovjetiske gulag-leirer opp Lena, verdens tiende største elv, islagt mesteparten av året med utløp i Laptevhavet i Nord-Sibir.

De startet i Jakutsk, midtveis på Lena, tok fly til Zjigansk og reiste videre med båt. For det finnes ingen gjennomgående veistrekninger. De lokale veiene egner seg knapt til traktorer.

For hver deldistanse reiste de enten med vanlige passasjerbåter, småbåter eller arbeidsbåter som til stadighet måler opp elveleiet, fordi sanden og leiren hele tiden forandrer seg i den sterke strømmen.

– Det var slitsomt. Vi visste aldri hvordan vi kom oss videre. Og vi satt stadig værfast.

Seks uker bodde de i telt. De levde for det meste av fisk. De spiste størkaviar med skje. Og samlet inn 1600 planter.

– Det var enormt med valmuer. Jeg har aldri sett så mange valmuer før. Vi har funnet planter som var ukjente i området. Men feltarbeid kan være frustrerende. Ikke alt var i blomst. Noen planter var kommet for kort. Andre var allerede ferdig avblomstret.

RYDDER OPP: Ettersom russerne og amerikanerne systematiserer valmueslekten på hver sin måte, har Heidi Solstad reist måneder om gangen til Alaska ( bildet), Canada og Sibir for å rydde opp i valmueinndelingen. Foto: Heidi Solstad.

Med blomsterpresser i Alaska

Før Sibir-turen hadde Heidi Solstad fire sesongers feltarbeid i Alaska og Canada. Sist gang ble hun og veilederen fløyet inn i en av de store nasjonalparkene med småfly hvorpå de raftet videre på flåte. De hadde med seg silika, et stoff som tørker plantebiter i rekordfart, eget mat- og arbeidstelt, sovepose, GPS-måler, satellitt-telefon og 14 tunge plantepressere.

– Vi samlet hver dag i flere timer og kunne presse planter helt til midnatt. Vi måtte jobbe mye for at materialet ikke skulle råtne i pressen, for det er ikke alltid de beste forholdene i telt; kaldt og rått.

Herbariet var godt pakket. For som hun sier: Vi var mer bekymret for herbariet enn for oss selv. En dag da Heidi Solstad lå med nesen i bakken og botaniserte og var en times sjøflyreise fra nærmeste tettsted, dukket en bjørn opp.

– Jeg gjorde meg stor, veivet med hendene, men bjørnen løp mot oss. Jeg klatret opp på en steinblokk og kastet stein på den. Det var en selskapssyk ungbjørn. Han skjønte vel at vi ikke ville være vennen hans. Ingen hadde med gevær. Gevær er tungt å bære når man skal plukke planter.

Urvalmuen

Heidi Solstad frykter verken svartbjørn eller brunbjørn. Derimot frykter hun isbjørn.

Neste år skal Heidi Solstad nettopp til isbjørnens rike. For å lete etter stamfaren til valmuene sine. Hun skal en måned til provinsen Chukotka nordøst for Sibir. Men først må hun på skytekurs.

– Da får man tillatelse til å bære våpen. Man blir mer selvstendig og slipper å ha med vakt.

Turen arrangeres i regi av Polarforskningssekretariatet i Sverige. Sammen med sytti forskere blir hun med en isbryter fra Sibir til Alaska. Et helikopter om bord flyr bringer henne til Vrangeløya helt nord i Chukotka-provinsen nordøst for Sibir.

– Jeg skal på mitt livs tøffeste tur. Jeg er forferdelig heldig. Vrangeløya er en drøm. Her er det mange valmuer og mye isbjørn. Svalbard er light i forhold.

Vrangeløya var isfri under siste istid. Det betyr at floraen er gammel.

– Vi tror at nordøst-Asia er opprinnelsen for deler av den arktiske floraen. Vi skal undersøke hvordan floraen har utviklet seg og ønsker å finne immigrasjonsruter og flora-forbindelser til de sentralasiatiske fjellene.

Det er beskrevet om lag 70 arktiske og alpine valmuer. Seks av dem er diploide. Diploid betyr at plantene har to sett med kromosomer. Alle de andre valmueartene er polyploide. Det vil si arter med flere sett kromosomer.

– Vi antar at de diploide artene er urplantene. Nå skal vi finne ut hvem som er opphavet til hvem, forteller Heidi Solstad.

Emneord: Genetikk, Systematisk botanikk, Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Zoologiske og botaniske fag Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 12:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere