Norsk miljøpolitikk: Formet av økonomsike interesser

Sterke økonomiske aktører har hatt stor innflytelse på hvordan norsk miljøpolitikk er blitt utformet i etterkrigstiden. Dette viser to doktorgrader fra Universitetet i Oslo som har gått klimapolitikken og forurensningspolitikken nærmere etter i sømmene.

KRITISK FORSKNING: Guri Bang ved CICERO (t.v.) og Kristin Asdal ved TIK-senteret har gått norsk miljøpolitikk nærmere etter i sømmene. Foto: Ola Sæther

Statsviter Guri Bang ved CICERO, Senter for klimaforskning og økonomisk historiker, Kristin Asdal , ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, forsvarte i vår hver sin doktorgradsavhandling som – uten at de visste om hverandre – berører beslektede emner. Begge er opptatt av hvordan sentrale aspekter i norsk miljøpolitikk er blitt til, nærmere bestemt klimapolitikken og forurensningspolitikken. Og konklusjonene er urovekkende sett fra et miljøvernperspektiv: Sterke økonomiske interesser, med industrien i førersetet, har spilt en nøkkelrolle innen disse politikkområdene. Samtidig har miljøinteresser, i allianse med naturvitenskapelige miljøer, vært betydningsfulle motkrefter.

Guri Bang har sammenliknet klimapolitikken i Norge, Tyskland og USA. Hun viser at de norske beslutningene på dette politikkområdet er blitt sterkt influert av næringslivsorganisasjoner som Prosessindustriens Landsforening og Næringslivets Hovedorganisasjon.

Kristin Asdal konstaterer på sin side at forurensning i store deler av etterkrigstiden ble betraktet som en industrisak, noe som gjorde forurensningsforvaltningen svak og forsiktig.

Naivitet

Asdal har i sin studie tatt utgangspunkt i aluminiumsindustrien og konfliktene rundt Årdal og senere også Sunndal verk fra 1950-tallet av. Fluorutslippene fra aluminiumsverkene var den direkte årsaken til at det ble etablert en egen forurensningsforvaltning.

– Forurensningssaken ble løftet opp på nasjonalt nivå, men ikke bare for å få til en mer effektiv forurensningspolitikk. Det var også en frykt for at lokale protester skulle veie for tungt i møtet med industribedrifter som ble ansett å være av nasjonal interesse, sier Asdal.

Fluoren gjorde det umulig å drive husdyrhold i nærheten av aluminiumsverkene. Men fra å være en konflikt mellom landbruk og industri ble forurensningsspørsmål fra 1960-tallet av gjort til sak – en industrisak. Betegnende nok møtte ingeniører fra industrien som ”nøytrale” sakkyndige i det som først het Røykskaderådet, men som fra 1974 ble Statens forurensningstilsyn. – Det var en naiv tiltro til at om man bare hadde nok kunnskap om saken, så ville industrien selv ordne opp, forklarer Asdal.

– Sakkunnskap er ikke blitt omgjort til forurensningspolitikk uten ved hjelp av engasjerte aktører. Dessuten har ulike kunnskapstradisjoner bidratt til å etablere forurensningssaken på høyst ulike måter, og det er disse ulike måtene forurensningssaken er blitt konstituert på, jeg har undersøkt, sier Asdal.

Fluorsaken fikk stor betydning nettopp gjennom en kombinasjon av veterinærmedisinske diagnoser og en sterk landbruksinteresse. På liknende måte fikk sosiale bevegelser stor betydning i allianse med naturvitenskapelige miljøer i overgangen til 1970-tallet. Dette knytter Asdal til debatten om sur nedbør som kom til i denne perioden, og som er det andre sakskomplekset Asdal har studert – og fulgt opp til i dag. En viktig sak der motkreftene vant fram, var kampen om oljefyrt kraftverk i Vestfold som endte med at Røykskaderådet sa nei til konsesjon.

Pengene styrer

Guri Bang har sett på hvordan Norges posisjon i klimapolitikken er blitt utmeislet både i internasjonale fora og gjennom den nasjonale interessekampen. Norges rolle har hun sammenliknet med klimapolitikken slik den er blitt utformet i Tyskland og USA.

– Jeg har for det første vurdert Norge som en enhetlig aktør i de internasjonale klimaforhandlingene og forsøkt å forstå hvordan Norges egeninteresse er definert. Her har de økonomiske argumentene stått sentralt. En kostnads/nytteanalyse av hva som tjener de nasjonale økonomiske interessene, har ligget til grunn for at Norge kjemper for kvotehandel med klimautslipp. Bare å kutte nasjonalt, ville ganske enkelt ha blitt for dyrt for Norge, forklarer Bang.

Hun legger til at Norge skiller seg fra USA blant annet ved at man i de norske kostnads/nytteanalysene i større grad har sett på nyttesiden ved klimapolitikken og ikke bare på kostnadssiden.

– På det nasjonale plan har det vært en maktkamp mellom forskjellige aktører. Miljøvernorganisasjoner, industri og ulike politiske partier har kjempet for sine synspunkter. De økonomiske interessene har hatt stor innflytelse i kampen om Norges klimapolitikk. Jeg ble faktisk overrasket hvor liten påvirkningskraft miljøverninteressene har hatt. Bare på ett felt synes miljøvernerne å ha vunnet: gasskraftsaken. Ellers er det de økonomiske interessene som har fått definere hva som er Norges egeninteresse i klimaspørsmålene. Dette kan ha med måten det norske politiske systemet og de såkalte korporative kanalene er bygd opp, sier Bang.

Til sammenlikning har de økonomiske interessene i USA gjennom utstrakt lobbyvirksomhet hatt enda større innflytelse på klimapolitikken, mens ”de grønne” kreftene har fått større gjennomslag i Tyskland enn i Norge.

Samfunnsøkonomi

Kristin Asdal mener at argumenter om kostnadseffektivitet fikk større innpass i forurensningspolitikken utover på 1990-tallet, noe som ikke minst er tydelig i sur nedbør-saken.

– Begrepet ”naturens tålegrense”, som er blitt så sentralt her, er paradoksalt nok også et redskap for å få tilslutning til at man bare skal redusere utslipp der det er kostnadseffektivt.

– Selv om industriargumentene alltid har stått sentralt, kan man si at det har foregått en maktforskyvning fra ingeniørene til økonomene, sier hun.

Bang legger vekt på rollen til den korporative kanalen, det vil si ”samrøret” mellom etablerte interesseorganisasjoner, statsforvaltning og politiske organer innen et samfunnsfelt.

– Den korporative kanalen spiller fortsatt en viktig rolle i norsk politikk, men da blir også nye interessegrupper på et saksfelt ekskludert fra de sammenhenger hvor man kan utøve innflytelse. Naturens egen tålegrense har aldri vært med på å definere klimapolitikken, fordi de økonomiske argumentene veier så tungt, sier Bang.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Økonomisk historie, Politisk historie, Samtidshistorie (etter 1945), Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere